Ordføreren tok kontroll over depresjonene

-Adskillelser har alltid vært vanskelig for meg, begynner ordføreren.

På flere områder i livet ble dette stridt for ham, både i adskillelser med venner, flytting og kjærester.

-Jeg har hatt to store depresjoner i livet, og begge førte til innleggelser på sykehus. Jeg tok selv kontakt for å få hjelp.

Sand jobbet som rektor ved den første innleggelsen, og han forteller at det var en skilsmisse som utløste depresjonen.

Innleggelse ga liten hjelp

-Jeg mistet grepet, gikk ned 18 kilo, og var nesten i en psykotisk tilstand.

Sykehusoppholdet var likevel ikke til så stor hjelp.

-Individualterapien en gang i uka ble ofte avlyst fordi psykiateren hadde for mye å gjøre. Jeg savnet med «trøkk» i samtalene, men så langt kom vi aldri. Å sitte og lage leirfigurer eller sy var heller ikke min greie, det var rett og rett meningsløst.

I stedet fant han sin egen vei. Han komponerte musikk, leste bøker, spiste, sov mye og gikk turer.

-Å gå tur i sakte tempo fikk meg i en meditativ god tilstand, og var det beste ved innleggelsen, si han.

Etter sykehusoppholdet fikk han tilbud om jobb som skolesjef.

Fikk hjelp på Modum Bad

-Da jeg igjen måtte be om hjelp, og ble innlagt, var jeg fremdeles i samme jobb. Ved hjelp fra arbeidsgiver og tidligere psykiater ble det søkt om opphold på Modum Bad etter sykehusoppholdet.

Ordføreren omtaler de tre månedene på Modum som den store forskjellen.

-Ved hjelp av psykolog, sosionom og psykiatrisk sykepleier fikk jeg kunnskap, og jeg ble mer aksepterende overfor meg selv. De ga meg et verktøy for å unngå å «gå i bånn» igjen.

Igjen ble han satt til å male, men denne gang med en annen målsetting:

-Det var steinhardt. Jeg er ikke flink til å male, men her handlet det om terapi ved bruk av kunstuttrykk. Jeg så mønsteret mitt – å fjerne meg fra meg selv, for å hjelpe andre. Her var det forbudt. Nå var det meg det var snakk om, og jeg måtte «se fanden i hvitøye».

På Modum fortsatte han å gå tur, lange turer.

-Jeg gikk tur sammen med andre og for meg selv, ofte gikk jeg en mil om dagen, forteller han.

Etter oppholdet på Modum har han ikke hatt behov for flere innleggelser. Men det er ikke det samme som at symptomene er borte.

Lever med opp- og nedturer

-Jeg har godtatt at jeg aldri helt vil bli kvitt nevrosen. Jeg pleier å sammenligne det med hva man gjør for å unngå Herpes 1. Hindre at det bryter ut, og hvis det bryter ut, styre det.

Også adskillelsene går bedre nå.

-Før – når jeg var på vei ned i mørket – så jeg på meg selv som totalt verdiløs. Det var bare en utvei, å dø.

Sand erfarer at det som gir god hjelp er en kombinasjon av et individuelt opplegg og gruppeterapi.

-Gruppeterapi er viktig fordi psykisk sykdom ofte handler om at vi ikke fungerer sammen med andre. I denne terapiformen får man jobbet med relasjoner.

Det er alltid håp

Ordføreren forstår mennesker som sier at det ikke finnes håp. Men likevel:

-Det er håp! Mange kan få til så mye mer. Selv med en diagnose kan mennesker få til mirakler. Da jeg jobbet som lærer med elever med lærevansker oppdaget jeg noe vesentlig: Finner du lærings- og mestringskoden til den som sliter kan den brukes på alle de andre og. Med den formelen klarte jeg å snu resultatene ved en skole som trengte forbedring.

Øivind Sand fant til slutt også sin egen kode. Han nøler litt før han sier:

-Min gode venn forfatteren Per Petterson sa engang til meg: «Vær så snill, behold galskapen, men bruk den kreativt».

-Det kreative meg har jeg god nytte av i jobben som ordfører, medgir han.