Samleren IB Stangs samling

Tømmer, shipping og kunst

Jørgen Breder Stang ble født i Sarpsborg i 1874, og senere samme år flyttet familien Stang til Seiersten Gård i Fredrikstad. IB Stang tok senere sine grunnutdanning i økonomi, før han dro til Tyskland, England og Paris etter gymnaset.

Hans karriere startet med tømmer og trevirke i familiens trelastfirma, i en tid da trevirke hadde vært, og fortsatt var, en viktig del av Norges økonomiske historie. Senere satser Stang på skipsfart, som under første verdenskrig bringer hans formue til nye høyder. Landets økonomi, og særlig shippingbransjen, nøt godt av Norges nøytralitet flere år inn i de første krigsårene, og senere i mellomkrigstiden. Med både treverk og skip som inntektskilder, blir IB Stang en av Kristianias rikeste menn. Forholdene lå dermed til rette for å investere penger, og han skulle straks finne sine nisjer innen både kunst og vin.

Stangs sans for den nye kunsten, fører ham videre til København for å se fransk malerkunst på utstillingen «Fra det 19nde Aarhundrede» ved Statens Museum for Kunst, rett før krigsutbruddet. Denne utstillingen står i historien som et veiskille for hva som skal definere store kunstsamlinger i årene fremover. Nasjonalgalleriets franske samling ble ervervet i denne perioden. Det åpne kunstmarkedet opplevde en oppblomstring disse årene, og forholdene lå til rette for å anskaffe modernistisk kunst.

Fra 1910 kan vi spore kunstkjøpene til JB Stang i salgskatalogen til Kunstnerforbundet i Kristiania, og i 1912 ervervet han seg Høysommer av Thorvald Erichsen. Deretter kjøpte han fem grafiske blad av Erik Werenskiold og to trykk av Edvard Munch i 1915. Våren 1915 var et spennende år for både kunstnere og samlere i Kristiania, og Stang kjøpte da tre verk av Gerhard Munthe.

Stangs private kunstkjøp skulle etter hvert ikke bare bli en viktig bidragsyter til Nasjonalmuseet nåværende samling, men hans private samling vakte også oppmerksomhet i hans egen tid. I Nils Messels bok «Den Stangske samling» (2020), foreligger det et rikt billedmateriale fra Stangfamiliens Grosch-villa i Niels Juels gate 11/12. Vegg på vegg er dekket med ikoniske malerier fra noen av tidens mest banebrytende kunstnere. Malerier av Gauguin, Cézanne, Manet og Renoir viser modernismens store kunstneriske bredde og nyskapning. Å tenke at disse maleriene med årene skulle splittes opp som samling, og erverve ny og stor verdi på veggene i anerkjente kunstinstitusjoner omring i verden, er en fascinerende tanke. Selv direktøren for Louvre skal ha misunt Stangs samling ved et besøk i familiens villa. Som Henrik Sørensen skrev i sine minneord over IB Stang i 1950: «Hva det Stang´ske (sic) hjem har betydd for berikelse og som lærdomskilde for kunsten og kunstkjærligheten i Skandinavia kan ikke overdrives»

Vennskap med Henrik Sørensen, Paris og Gertruds Steins salonger

Noen vennskap åpner nye dører, og dette gjelder spesielt Stangs vennskap med kunstneren Henrik Sørensen, som hevdet at han kjøpte Renoir, Courbet og Monet for Stang fra Glyptoteket i København. Sørensen skrev senere i et brev til kunstsamleren Rolf E. Stenersen om sine kunnskaper som innkjøper av kunst på vegne av klienter, og i sær de vellykkede handlene han gjorde på vegne av Stangs samling. I sin bok om Henrik Sørensen skrev Svein Olav Hoff senere at flere norske samlere benyttet seg av Sørensens ekspertise i innkjøp av kunst, herunder store samlere som Tetzen-Lund, Sejersted Bødtker, Krag, Pineus og Stang. Det foreligger ingen reell dokumentasjon på at Stang benyttet seg av Sørensen ekspertise, men siden han kjente godt til Stangs samling, er det heller ikke usannsynlig at dette var en praktisk ordning.

Kunstopplevelsen i København skal uansett ha gitt Stang mersmak på å samle, og vært utslagsgivende for at han flyttet fra familien en periode og bosatte seg i Paris etter første verdenskrig. Her besøkte han hyppig museer, kunsthandlere, gallerier og antikvitetsforretninger. I Paris bodde også kunstnerne Henrik Sørensen, Jean Heiberg og kunsthandleren Walther Halvorsen. Sistnevnte hadde et stort nettverk blant de nye modernistene og skal ha introdusert Stang for Matisse, Renoir, Braque og Picasso. Gjennom sine venner i Paris, fikk Stang innpass til salongene hos samleren Gertrud Stein, hvor han fikk anledning til å beundre hennes unike kunstsamling.

Fransk kunst, viktige verv og den nye generasjonen norske kunstnere

I 1917 stiftet det nye Nasjonalgalleriet en støtteforening som skulle få stor innflytelse på det som kalles norsk kunsthistories frankofile retning. Støtteforeningen Nasjonalgalleriets Venner stod for flere viktige innkjøp av kunst i etterkrigsårene, og i særdeleshet fransk kunst. Den relativt nye selvstendige nasjonen Norge hadde fått bygget Nasjonalgalleriet som trengte kunst og vel vitende om at de ikke hadde mulighet til å anskaffe seg de gamle europeiske mesterne falt valget på innkjøp av franske modernister og avantgarde kunst. Stang ble valgt som foreningens nestformann. Han initierte også innkjøp av noen eldre Delacroix verk. Det må ha gledet Nasjonalgalleriets første direktør Jens Thiis, som var tilhenger av eldre fransk kunst.

Fransk innflytelse på den nye, norske kunsten

Den franske retningen i norsk kunsthistorie forsterkes gjennom Jens Thiis kunstkritiske tekst «De seks» (1911) om de norske kunstnere som hadde vist en tydelig subjektiv fortolkning av den franske modernismen, og dermed klart å etablere seg utenfor Norges kunstscene. Disse representerte en ny generasjon kunstnere, både i alder og i kunstnerisk formspråk. Folkestad, Onsager, Laureng, Kavli, Karsten og Henrik Lund hadde vært utstilt og fått gode kritikker hos den veletablerte galleristen Paul Cassirer i Berlin i 1909, København i 1908, og senere i Gøteborg i 1923.

Fransk kunst og fransk innflytelse ser ut til å være toneangivende for tidens kunstinteresse, men det er ikke bare fransk kunst som skal ha vekket samleren Stang sin interesse. I en utstillingskatalog fra Kunstforeningen til utstillingen Ni malere fra Århundreskiftet fra 1940, listes det opp ni norske malere som alle hadde fått innflytelse fra den franske kunsten fra århundreskiftet. Blant verk som ble stilt ut på denne mønstringen, finner vi katalognummer 19, Henrik Lunds Min mor (1907) som tilhørte skipsreder IB Stang. Verket har siden da forblitt i familiens eie. Interessen for å samle kunst har tydelig gått i arv, kanskje særlig gjennom Stangs barnebarn, den store samleren Hans Rasmus Astrup.

I utstillingen til Kunstforeningen i 1940 løftes ni norske impresjonister frem. Ifølge katalogen viste verksutvalget hvordan impresjonismen hadde tatt en ytterlig utvikling, og utfoldet seg i farger av en individuell karakter. Av Kunstforeningens formann Per Kviberg, ble Henrik Lund presentert blant de ni store fra århundreskiftet, og omtalt som portrett-kunstner, en umiddelbar impresjonist. Utstillingskatalogens tekst priser impresjonismen kraft til å bryte med den tradisjonelle kunstneriske utførelsen. Lyset og naturopplevelsen vektlegges som en fellesfaktor for de utstilte verkene. De norske Paris-elevene blir spesielt rost for å ha tatt til seg disse nye impulsene, uten å gi slipp på sine tekniske ferdigheter.

Portretter, landskap og kunst-politisk arbeid

Henrik Lund hadde blitt tiltenkt en militær karriere ved Sjøkrigsskolen i Horten. Men tilfeldige møter med Per Deberitz hos Hans Gude i Horten, ga fremtiden en ny retning. Lund begynte sin undervisning i 1899 hos Harriet Backer, og deretter fulgte han radérklassen ved Tegneskolen på begynnelsen av 1900-tallet. Kristiania bød på nye bekjentskaper, og Lund ble straks en synlig skikkelse blant de norske ny-impresjonistene. Denne gruppen gjorde opprør mot den fargefattige ny-romantikken og henga seg til det fargesterke maleriet med frie strøk og subjektiv tilnærming til motivet. Etter å ha flyttet til København i 1905, ble Lund en del av det danske kunstnermiljøet. Av de danske samtidige kunstnere, er det spesielt Karl Madsens fargesterke kunst som skal ha inspirert Lund. Københavntiden ble for Lund et gjennombrudd. Han deltok på Den Frie Utstilling i 1906, og ble senere innkjøpt av Statens museum for kunst. Men det var først etter et studieopphold i Paris samme år, at Lund tok en tydelig retning i sin kunst. I Paris så han blant andre Edouard Manet, som kom til å påvirke Lunds bruk av lys og farger i maleriet, samt maleteknikker med pallettkniv og bred penselføring.

Hans hyppige reisevirksomhet ga ham tidlig også internasjonalt gjennomslag i Paris, Berlin og øvrige Europa. Han besøkte også New York i perioden mellom 1902 og 1923. Reisene medførte til blant annet portretter av HG Wells, Benito Mussolini og Theodore Roosevelt.

Henrik Lund fremstår i norsk kunsthistorie som en svært dyktig portrettmaler. Denne påstanden har sitt utspring i hans gode evne til å iaktta, forankret i en sterk intuisjon og en genuin interesse for subjektet som skulle males. Dette ga ham en sjelden evne til å fange essensen av mennesket som ble portrettert, og til å formidle det menneskelige og personlige. Lund benyttet også litografisk tegning i portrettering av sin egen tids kjente kulturpersonligheter. Hans grafiske teknikk bærer preg av maleriske virkemidler og god presisjon. Lund ga ut sine grafiske portretter som mapper eller hele serier. Hans mest populære portretter av samtidige nordmenn var av Olaf Bull, Helge Krog, Gunnar Heiberg og Knut Hamsun. Men det var ikke bare den intellektuelle eliten som var interessante motiver for Lund.

Om Lunds forhold til sine motiver skrev Pola Gauguin;

«Derfor beveger hans kunst seg også innenfor virkelighetens ramme og en virkelighet, som intimt er knyttet til hans natur og hans interesse for den verden han lever i. Selv om han nok kan falle til ro innenfor sin egen intime krets og med motiv som yter noen av sine aller beste ting, slik som portrettet av moren, av vennen Hans Jæger og de mange følte portretter av hans kone, så kaller det stadig på hans trang til å lære nye ting og nye mennesker å kjenne.»

Lunds kunstneriske styrke lå utvilsomt i å portrettere subjektet i en avslappet tilstand, hvor omgivelsene og miljøet bidro til en overordnet harmoni i komposisjonen. Han malte ofte sine nære og kjære i stille og hyggelige samlinger, gjerne plassert utendørs i sommerlige landskap. Hagemotiver, utflukter og frodig natur ser ut til å være et yndet tema, ikke ulikt de franske pointillistene og impresjonistene, som også benyttet seg av naturens frihet, lys og optiske illusjoner gjennom fargebruk. Denne interessen for det pastorale landskapet, og særlig lune sommerdager, ser vi også spor av i Lunds interiører og portretter, hvor han trekker det ytre landskapet inn. Dette ser vi særlig i Min mor, hvor blomster og sollyset er en viktig del av komposisjonen. Motivet viser kunstnerens mor opptatt med sitt håndarbeid i lyset av et vindu. På utsiden er det sommer, og naturens overflod gjentas i vinduskarmens potteblomster. Bildet holder en sober palett, som forsterkes av at Lund utfører figurens omriss i farger. Motivet oppleves kjærlig og harmonisk, noe som avslører Lunds forhold til sin mor. Hans nære relasjon og empati, gjør at den eldre kvinnen ikke er en representasjon av moren, men heller essensen av kunstnerens følelser knyttet til henne.

Pola Gauguin fanger denne evnen så godt i beskrivelsen av Lund; «Han har en interesse for tingenes og menneskenes vesen og legger hele sin deltagelse og sin menneskelige oppfatning i sin skildring av dem»

Foruten å være en populær og ettertraktete portrettmaler, var Henrik Lund også en viktig skikkelse i norsk kunstliv som initierte den viktige utstillingen med de De seks hos kunsthandleren Paul Cassirer i Berlin og København. I 1912 arrangerte Lund en vandreutstilling for skandinavisk kunst i USA. Han hadde også verv i juryen for Jubileumsutstillingen på Frogner i 1914, og var formann i Foreningen Norske Grafikere i perioden 1919-25. Lunds empatiske vesen, omgjengelige natur og interesse for andre mennesker, gjorde ham til en populær kollega, kunst-politiker og administrator for en ny generasjon kunstnere på begynnelsen av 1900-tallet.

Bli bedre kjent med samleren IB Stang her:

Børre Haugstad, Penger, Piker og Paris. Kunstsamleren og skipsrederen Jørgen Breder Stang (2022)

Nils Messel, Den Stangske Samling. Jørgen Breder Stangs franske bilder (2020)

Les mer om Henrik Lund her:

Pola Gauguin, Henrik Lund (1931)