Ca. 750 f.Kr.-500 e.Kr.
Nissen stammer fra romersk husgud
Historikerne mener at nissens forfar var en liten, yndig og slank husgud ved navn Lar Familiares.
Den romerske guden passet på huset og ildstedet – så sant familien husket å ofre og be til ham.
Den romerske dramatikeren Titus Maccius Plautus (254-184 f.Kr.) skrev for eksempel om Lar Familiares i sitt skuespill «Aulularia», der guden hjelper en gammel mann å gjemme en krukke med gull.
Da den gamle mannen senere dør, vil sønnen ha fatt i gullet. Men den vesle husguden nekter plent å avsløre hvor krukken er gjemt, fordi sønnen lenge har latt være å tilbe ham og ofre gaver.
Først da svigerdatteren trår til og blir godvenner med Lar Familiares, dukker krukken opp igjen.
Lar Familiares var en romersk forløper for den nordiske nissen.
400-1500
Fjøsnissen terroriserte gården
Akkurat som romernes Lar Familiares passet den nordiske nissen husdyr og bygninger. Den skandinaviske versjonen var imidlertid langt mer hissig.
Før kristendommens inntog hersket fjøsnissen på alle nordiske gårder. Fjøsnissen var en liten, gråkledd og råsterk mann med langt skjegg og et voldsomt temperament.
På julekvelden krevde han grøt med smørøye som takk for at han hjalp bonden med å fôre dyrene og passe jordene.
Og fikk han ikke stilt grøtsulten, brøt helvete løs. Han kunne finne på å binde kyrnes haler sammen, ødelegge gårdsredskaper eller til og med bli voldsom.
Fjøsnissen måtte få grøt – ellers ble det trøbbel på gården.
Et norsk folke-eventyr forteller om en jente som skulle ut med grøt til nissen, men så åt hun grøten selv.
Da tok nissen tak i henne og danset så lenge og fort med henne at hun var mer død enn levende da han omsider slapp taket.
En misfornøyd fjøsnisse kunne også finne på å reise sin vei. Da rammet katastrofene den uheldige bonden, for nissen tok hell og lykke med seg.
Til gjengjeld kunne ikke bonden flykte fra nissen. Den reiste med hvis han forlot gården – derav ordspråket «nissen følger med på lasset».
981
Olav Tryggvasons saga fra 900-tallet er den første skrevne kilden om nisser.
Den første nissen ble jaget
Nordens eldste nedskrevne fortelling om et nisselignende vesen stammer fra kong Olav Tryggvasons saga fra år 981.
Sagaen er fra en periode da kristendommen sakte, men sikkert bredte om seg i Skandinavia og gjorde troen på nisser til noe kjettersk.
I historien blir det fortalt om en islandsk bonde ved navn Kodran. Han hadde et vesen boende i en stein utenfor gården sin.
Kodran ofret til dette vesenet, og fikk til gjengjeld gode råd om fremtiden og gårdsdriften – helt til den dagen Kodrans kristnede sønn og en prest besøkte gården.
De overtalte den gamle bonden til å vende ryggen til det kjetterske vesenet, og fordrev deretter steinens beboer ved hjelp av salmesang og vievann.
1000-1750
Kjettersk trolldom
De kristne mente at nissen var en av djevelens skapninger. Den kjetterske husguden måtte drives ut med alle midler.
I takt med kristendommens inntog åpnet helvete seg bokstavelig talt for nissen. De kristne fikk bare dyrke én gud, og den vesle husguden ble derfor satt i kategori med djevelen.
På 1200-tallet skrev den svenske nonnen Birgitta Birgersdatter, senere helgen, et dekret mot onde nisser der hun advarte mot å tilbe den kjetterske guden.
Den tyske munken og reformatoren Martin Luther (1483-1546) instruerte prestene i skriftet «Tischreden» om at de måtte mane nissen ut av hjemmet – akkurat som en eksorsist som drev ut djevler og demoner.
Nissetro kunne ende med bålferd.
Men nissen var ikke lett å bli kvitt, og skriftlige kilder fra 1500-tallet forteller om prester som ergret seg over at folk i «total villfarelse» trodde på «huslige spøkelsesnisser».
Kirken nøyde seg imidlertid ikke alltid med å ergre seg. Danmarks offisielt sist dømte heks, Anne Palles, tilsto at nissen «Niels Goddreng» i hesteskikkelse bodde på gården hennes.
Anne Palles ble henrettet for trolldom den 4. april 1693.
1836-i dag
Demonen gjenoppsto som julenisse i Roma
I 1836 inviterte den danske kunstmaleren Constantin Hansen til julefest i Roma. Da gjestene hans trådte inn i det festpyntede lokalet, ble de møtt av historiens første julenisser.
Verten hadde pyntet salen med papirklipp som forestilte rød-oransje smånisser på svart bakgrunn.
De danset rundt julegrøten, sloss med katten og dro over den romerske broen Ponte Molle med gaver for å feire jul i Italia.
Gjestene ble begeistret, særlig arkitekten Gottlieb Bindesbøll. Han skrev om smånissene i et brev til sin bror i Danmark, og da brevet ble trykt i Dansk Kunstblad, spredte skikken seg raskt.
Først på 1800-tallet ble nissen en skapning barna elsket.
Det varte ikke lenge før smånissene dukket opp i juleeventyr i alle de nordiske landene, og i 1858 fikk det nå godmodige vesenet også en kone, da den første nissejenta kom til verden.
Snart fikk nissen også ny jobb – i løpet av 1900-tallet ble den tidligere husguden kjent over hele verden som julenissens hjelper.
Nå hjalp han ikke lenger til på bondegården, men lagde i stedet gaver til verdens snille barn.
Finn ut mer om julens tradisjoner i vårt tema om jul