Shintoist om morgenen, buddhist om kvelden: Alt om religion i Japan

Japans religiøse landskap er formet av landets opprinnelige religion, shinto - og av en enorm religiøs innflytelse fra India og Kina.

Den unike blandingen av religioner som kjennetegner japansk religiøsitet i dag, oppsto allerede på 500-tallet, da buddhismen, taoismen og konfutsianismen kom til Japan.

Frem til da hadde den tidlige shintoismen dominert det religiøse landskapet med alt det innebar av forfedredyrkelse, begravelsesritualer og tilbedelse av guddommelige vesener, såkalte kami.

Selv om shintoistiske praksiser var utbredt i det japanske samfunnet da buddhismen gjorde sitt inntog, var de religiøse tradisjonene ennå ikke samlet i ett felles trossystem.

Det var ikke før buddhismens ankomst til Japan at de religiøse tradisjonene og ritualene som dannet rammen rundt hverdagslivet til vanlige japanere, begynte å bli omtalt som shinto.

I dag er shinto og buddhisme Japans største religioner. I en undersøkelse fra 2019 svarte 70 prosent av japanerne at de praktiserer shinto, mens 67 prosent svarte at de følger buddhismen.

Det er ingen tvil om at både shinto og buddhisme er dypt forankret i japansk kultur.

Shinto og buddhisme er imidlertid ikke de eneste religionene som finnes i Japan. Religiøse og filosofiske ideer fra taoismen, konfutsianismen og kristendommen har også funnet veien til "soloppgangens land", Japan.

På 400- og 500-tallet opplevde Japan en enorm kulturell påvirkning fra det asiatiske fastlandet, deriblant Kina og India.

Denne kulturutvekslingen førte til at kinesiske ideer om keiseren som en himmelsk representant spredte seg til Japan, samtidig som religiøse og filosofiske forestillinger fra taoismen, konfutsianismen og buddhismen ble inkorporert i japansk kultur.

Hva er shinto?

Shinto er en polyteistisk og animistisk religion, noe som betyr at man tilber flere guddommer, kami, som sies å være til stede overalt i naturen.

Ordet "shinto" kan oversettes til "kamis vei" og beskriver tilbedelsen av alt som er hellig i verden.

Begrepet kami kan imidlertid ikke direkte overføres til de gudsoppfatningene man har i hinduismen eller monoteistiske religioner som kristendom, jødedom eller islam.

Kami beskriver alt som er hellig i verden. Snarere enn en rekke menneskelignende guddommer er kami en egenskap som både guder, mennesker, naturfenomener og ting kan ha.

Sentralt i tilbedelsen av kami er at det hellige vekker ærefrykt hos den troende. Respekten for det hellige er viktig å ha for øye hvis man vil forstå japansk religiøsitet.

De tidligste hellige skriftene innen shinto er Kojiki fra 712 og Nihongi fra 720, der sistnevnte bekrefter keiserdømmets tilknytning til gudene.

De hellige skriftene beskriver også hvordan verden er delt inn i tre nivåer: gudenes verden, takamagahara, menneskenes verden og underverdenen, yomi, som anses som forurenset.

Shinto-gudene kan bevege seg mellom de tre nivåene og straffe menneskene hvis de kommer i kontakt med noe urent, for eksempel en død person eller døde dyr.

Frykten for urenhet er sentral i shinto-tradisjonen, noe som også gjenspeiles i de mange religiøse ritualene som skal sikre at den som tilber blir renset for urenheter.

Shinto er i stor grad en levd religion, formet av en lang rekke ritualer, feiringer og prosesjoner der lokale guddommer, kami, tilbes.

Tilbedelsen av kami kan for eksempel foregå i templer og helligdommer, der de troende ofrer mat og drikke til den spesifikke kami som er knyttet til det aktuelle tempelet.

I tillegg er renselsesritualer, bønner og festlige seremonier en viktig del av shinto. Formålet med de religiøse ritualene er vanligvis å opprettholde harmoni mellom mennesker og guder.

Hva er japansk buddhisme?

Buddhismen kan deles inn i to hovedretninger: Hinayana og Mahayana. Sistnevnte er den grenen av buddhismen som har fått størst utbredelse i Japan.

Mahayana-buddhismen kjennetegnes av at man etterstreber et ideal om å oppnå fullkommen erkjennelse, å bli en bodhisattva.

Innenfor mahayana-buddhismen finnes det en rekke ulike skoler med hver sin tolkning av den buddhistiske læren.

En av skolene som har hatt særlig innflytelse på japansk buddhisme, er Chan-skolen, som utviklet seg til zen-buddhismen med dens to retninger: Rinzai og Soto.

De zen-buddhistiske retningene kjennetegnes av at de fremhever individets evne til å frigjøre seg selv gjennom meditasjon og rasjonell tenkning.

Da buddhismen ble introdusert i Japan på 500-tallet, ble religionen raskt integrert i den tradisjonelle religionen shinto.

På slutten av 500-tallet ble buddhismen til og med gjort til statsreligion, mens shinto forble keiserhusets kult.

En av grunnene til at buddhismen klarte å etablere seg i Japan, var at religionen tilpasset seg de eksisterende praksisene.

Man oppdaget for eksempel at solgudinnen Amaterasu hadde en viktig betydning i Japan, noe som gjorde at Buddha, som symbol på solen, også ble tillagt stor verdi i den japanske versjonen av buddhismen.

I tillegg viste det seg at de to religiøse tradisjonene utfylte hverandre godt.

Mens buddhismen er sentrert rundt en konkret morallære og en måte å unnslippe lidelsene i denne verden på, tilbyr shinto en rekke tradisjoner og feiringer som skal sikre en lykkelig tilværelse i dette livet.

De to tilnærmingene til verden kan ved første øyekast virke motstridende, men i Japan har de klart å eksistere side om side i en unik religiøs synkretisme.

Mens buddhismens lære legger opp til en avstandstagen til livet i denne verden, er shinto-tradisjonene opptatt av fruktbarhet og hvordan man kan oppnå størst mulig lykke i denne verden.

På folkemunne sies det at japanerne er "shintoist om morgenen og buddhist om kvelden". Uttrykket stammer fra japanernes måte å praktisere de to religionene på samtidig.

Mange japanere besøker shinto-helligdommer i forbindelse med fødselsritualer og bryllup, mens begravelsesseremonier og alt som har med døden å gjøre, finner sted i buddhistiske templer.

På denne måten benytter japanerne seg av religiøse praksiser fra både shinto og buddhisme på ulike stadier i livet.

Selv om statistikken viser at flertallet av japanerne i dag praktiserer både shinto og buddhisme, har den japanske religiøsiteten endret seg kraftig i løpet av 1800- og 1900-tallet.

I 1868 ble shinto gjort til statsreligion i et forsøk på å rendyrke den japanske identiteten. Samtidig fikk keiseren guddommelig status.

Plutselig ble folk mer oppmerksomme på forskjellene mellom shinto og buddhisme ved at shinto ble fremhevet som noe unikt japansk og brukt til å fremme en nasjonal identitetsfølelse.

Til tross for splittelsen det medførte i befolkningen, var det først ved slutten av [andre verdenskrig] (https://historienet.dk/krig/2-verdenskrig/2-verdenskrig-optakten-forloebet-og-afslutningen) i 1945 at shinto ble avskaffet som statsreligion.

I dag er det religionsfrihet i Japan, og keiseren regnes ikke lenger som en guddommelig "kami".

Religiøsiteten har vært synkende siden shinto ble avskaffet som statsreligion, og i dag betraktes religion som en privatsak for de aller fleste japanere.

Avskaffelsen av shinto som statsreligion har fremskyndet sekulariseringen i Japan. I dag er religiøse høytider avskaffet, og religion tar svært liten plass i det offentlige rom.

I dag kan Japan beskrives som et land med en rik religiøs og kulturell arv som er formet av shinto, buddhisme, taoisme og konfutsianisme.

Selv om få japanere snakker åpent om sin egen religiøsitet, gjennomsyrer de religiøse tradisjonene og praksisene som har vært med på å forme den japanske kulturen, fortsatt det japanske samfunnet.