Meconopsis aculeata har jeg hatt i hagen i ganske mange år nå. Denne piggete relativt lave valmuesøsteren vokser naturlig i det vestlige Himalaya, i India og Pakistan. Her vokser den i moreneskråninger og på sletter i 3000-4500m høyde. Den er lett å kjenne fra andre valmuesøstre på bladformen, som er flikete.
Planten er monokarp og dør etter å ha blomstret og satt frø, så de plantene jeg har i hagen nå, er selvsådde frøplanter som jeg har latt vokse opp der frøene har spirt. Heldigvis selvsår den flittig, så jeg har aldri trengt å skaffe meg nye planter. Det har de ordnet selv.
Meconopsis aculeata trives best i veldrenert, jevnt fuktig og nøytral til sur jord. Lysforhold: halvskygge. Hos meg vokser den på nordsiden hvor det er mye skygge, i en blanding av kompostjord og sekkejord, og jevnt fuktig jord. Jeg har den også på sørsiden, i skygge fra et gjerde, i et opphøyet bed med ren kompost og betraktelig tørrere forhold. Den ser ut til å trives godt uansett hvor den står i min hage. Planten blomstrer hos meg fra høysommer og utover mot tidlighøst. Den oppgis å kunne bli 60cm høy, men hos meg har den aldri strukket seg lengre enn ca 40cm i været. Fargen på blomstene varierer fra det klareste blå til lys lilla, nesten rosa. Den er velsignet lettvint å ha med å gjøre, så lenge jeg ikke driver og flytter for mye på den eller prøver å prikle frøplantene som dukker opp hist og her. Peleroten gjør at den tåler prikling og omplanting dårlig. Jeg har likevel flyttet på småplanter med suksess flere ganger. Da passer jeg på å grave en god og dyp jordklump med planten i for å forstyrre røttene minst mulig.
Planten er giftig, og roten skal visstnok inneholde stoffer som har narkotisk effekt. Meconopsis aculeata formeres med frø som tåler, men ikke trenger, kuldestratifisering.
Rita's planter 