kjARTan Slettemark til minne

Av dr.art. Anne Helgesen

kjARTan Slettemark (f.1932) – en av vår samtids store bildekunstner døde 13. desember 2008. Slettemark var også en stor teaterkunstner. Dette fikk deltakerne på Danse- og teatersentrums jubileumsfest oppleve i mai 2007. Slettemark opptrådte som Marilyn Monroe iført kjole, blond parykk og knallrøde plastlepper. Det var nonacting på sitt beste. Slettemark spilte ikke Monroe, han bare viste oss sin totale identifikasjon med hennes glamour og hennes tragisk sårbarhet. Det var rent, dypt alvorlig og ustyrtelig morsomt. Deretter velsignet han oss i kunstens navn og sang en kulokk fra sin hjembygd. Han høstet voldsom applaus. Etterpå sa han: ”Dette er kosmisk! Det er her blant teaterfolket jeg hører hjemme.”

Slettemarks formelle kunstutdannelse skriver seg riktig nok fra bildekunstsiden; Statens Håndverks- og Kunstindustriskole i Oslo (1956-59) og noen ytterst få dager som elev på Statens Kunstakademi i Oslo (1959) og hospitant på Kungliga Konsthögskolan i Stockholm (1962-65). Men Slettemark var i opposisjon til den tradisjonelle bildekunstinstitusjonen. Han gjorde seg selv og sin kropp til et kunstverk med sine mange og spektakulære kostymer, han ble et vandrende galleri for sin kunst.

kjARTans gjennombruddsverk, Av rapport fra Vietnam: Barn overskylles med napalm. Deres hud brennes til svarte sår og de dør, var et bilde som framprovoserte både angrep med øks og politibeskyttelse da det ble utstilt foran Stortinget i 1965. Dette var bare den første av mange påfølgende hendelser hvor Slettemarks uttrykk utløste reaksjoner og handlinger. Men han handlet selv også, og han gjorde sine handlinger til kunst. Han utførte Norgeshistoriens første performance lenge før noen hadde tatt den betegnelsen i bruk. Han kalte det en happening da han satte seg ned utenfor Kunstnernes Hus i 1967. Han var i ført kjeledress av imitert gullbrokade og hadde laget en jordklode i samme materiale. Der satt han til allmenn bestyrtelse og la kabal med hundrevis av små Maobilder. ”Jeg ville ikke være så flink som de flinke kunstnerne inne i Kunstnernes Hus,” sa Slettemark etterpå. ”Jeg passet bedre utenfor. Der kunne jeg bli lagt merke til.” For som alle andre skuespillere ønsket Slettemark å bli lagt merke til, bli sett. Han var den type skuespiller som utsatte seg for smerten i rollene han valgte. Det vil si han utsatte seg og utleverte seg til kunstpublikumet. De var ikke like nådige som teaterpublikummet vanligvis er. Like under kostymet og masken fantes den ømskinnede sårbare Kjartan. Likevel utsatte han seg for innlevelsen og identifikasjonen gang etter gang. Da han ble behandlet som en hund, sydde han seg like godt et puddelkostyme og opptrådte som hund på Moderna Museet i Stocholm. Han fikk hard medfart av politiet.

Rollespillene hans var lek og samtidig dypt alvor, det var en dobbelhet som mange ikke klarte å ta innover seg, de ble i stedet provosert. I den presteliknende rollen som digitalismann opptrådte han med en maske støpt fra eget ansikt og med lange fingre laget av elektriker-rør. Hans medhjelper som også var utstyrt med kjartanmasker ledet publikum fram til digitalismann hvor de ble velsignet og i ført kjartanmasker. kjARTans velsignelse var enkel og fredfylt og ble framført på alle de språk han var i stand til å tilegne seg. Den lød slik: Ta i mot kunstens velsignelse.

Slik opptrådte han som profet og lot alle som ønsket det, få bli som ham. Da Slettemark framførte sin Digitalismannperformance på Univeristetet i Oslo i 2007, kunne man registrere hvordan mange ikke ville inn i hans liksom-ritulle verden, de hastet forbi. Men de fleste ble med på leken, de fleste opplevde en velsignet fredfylt stund.

Kjartan lekte med sine kunstprofetiske nådegaver i fullt alvor, han identifiserte seg gjerne med både Jesus eller Jomfru Maria eller en muslimsk Mulla i sine selvportretter. Han gledet seg stort da Humanetisk Forbund tildelte ham sin kulturpris i 2007. Men på den annen side sørget han for å utnevne en luthersk prest i embetet som biskop i sitt kunstrike Kjartanistan. kjARTan Slettemark hadde rett og slett plass til alle. Han var en hoffnarr som holdt et speil opp foran oss, og vi kunne aldri være helt trygge på om det var oss selv eller kjARTan vi fikk øye på når vi kikket inn i det.

kjARTan var alltid åpen og nysgjerrig, alltid klar til å samarbeide i nye kunstmøter. Selv var jeg så heldig å få samarbeide med ham og bruke hans Bodiesskulpturer i figurteaterforestillingen Bodies in Motion. Han var raus, han var ikke redd for å blandes inn i en teaterform som ofte forbindes med barn. ”Ta dem,” sa han om sine Bodies. ”Riv dem ned fra galleriveggene! Jeg har alltid drømt om å se mine skulpturer bevege seg!”

KjARTans make finnes ikke i norsk kunstliv. Nå har vi mistet ham. Ta i mot kunstens velsignelse, ta vare på den skjønnhet, den lek og de provokasjoner denne store kunstneren har gitt oss!

Les fra “Digitalismann”-performancen fra Universitetsbiblioteket i Oslo 4. mai 2007 her!