Lene Berg: – Jo vanskeligere en oppgave er, jo mer energi får jeg

Du har skrevet en ganske hjerteskjærende roman om din far. Hva var det som drev deg til å gjøre det?

– Jeg ga meg selv i oppgave å skrive manus til den filmen jeg syntes faren min burde ha laget, kanskje den filmen som kunne ha reddet ham fra å begå selvmord. Letingen etter den filmen fortsetter en stund til. På veien ble det først festspillutstilling i Bergen, og så roman. Det er to deler av det samme prosjektet, de overlapper litt, men kan sees helt uavhengig av hverandre. Nå har jeg begynt på den tredje delen, som blir en langfilm i samarbeid med TwentyOne Pictures. Det er uhyre spennende. Den har arbeidstittelen «Apokalypsens ryttere».

Du forteller at du satt på ditt atelier i Berlin under korona-nedstengningen og gikk igjennom hans mange etterlatte papirer. Hva gjorde det med deg?

– På den ene siden åpnet det slusene til en slags ursorg og en tåreflom som jeg helt uorginalt må sammenlikne med Niagarafallene. Jeg satt alene på atelieret i Berlin under lockdown, og lurte på hvordan en kropp kan ha så mye vann i seg og om kroppen min noen gang ville slutte å gråte. På den andre siden ga det meg styrke til å skrive denne boken. Jeg fikk superkrefter. Jo vanskeligere en oppgave er, jo mer energi får jeg. Det gjelder ikke bare dette prosjektet.

Du blander både politirapporter og uttalelser fra psykiatere som behandlet ham, med dine egne minner om ham. Var det et krevende researcharbeid?

– Noe av det interessante var å konfrontere mine minner og forestillinger med fakta, eller det som utgir seg for faktisk i aviser og politirapporter. Det handlet både om å undersøke hva jeg husker, og om å forsøke og åpenbare noe reelt, noe en ikke kan se med det blotte øye. Virkeligheten oppleves jo paradoksalt nok ikke alltid som veldig virkelig. Kunsten kan gjøre det ordinære ekstraordinært, eller det usynlige synlig. Men dette er en historie der få fakta er entydige. Den store utfordringen lå i å finne måter å bearbeide materialet på, gi det form. Dette kan høres litt komplisert ut, men som jeg ser det, er idealet at form og innhold er helt sammenvevet. Da kan det i beste tilfelle avstedkomme en slags åpenbaring, eller dypere innsikt om du vil.

En anmelder skrev at «Fra far» fanger sentrale sider av Karl Ove Knausgårds prosjekt, og ingen kunne ha lastet Berg for å ha kalt festspillutstillingen «Min kamp». Hva kostet det å skrive en sterkt selvbiografisk roman som denne?

– Det er en merkelig ting å omforme seg selv og sine nærmeste til fiksjoner, til romanpersoner som likner dem jeg kjenner, men samtidig har en egen eksistens som ord på papir. Prosessen er både magisk og skremmende. Det handler om troverdighet og forestillinger om en virkelighet som ikke er statisk, men forandrer seg med tid og kultur. Det var viktig for meg at de jeg skriver om, og som fremdeles lever, går med på å bli fiksjoner.

Hvor mye er fiksjon og hvor mye er sannhet?

– Alt i boken er helt sant, det finnes ikke en løgn i den. Likevel er den ren fiksjon. Hvis det svaret virker forvirrende, så tror jeg det er bra. Jeg ønsker å gi den nøtten videre. Jeg lover at det er verdt å vri og vende på det: romanen er helt sann og ren fiksjon, samtidig, hele tiden. Der et sted ligger muligheten til innsikt og, hvem vet, kanskje til og med til en åpenbaring.

Før din stemor Evelyne døde, laget du et armbånd av perler til henne som du aldri fikk sendt. Hvilket forhold hadde du til henne?

– Å skrive boken var også å minnes henne, den kvinnen som døde under en krangel med min far. Jeg følte at jeg kjente henne selv om jeg snakket lite fransk, og hun bare litt norsk. Jeg tror både jeg og mine søsken følte at Evelyne var bra for faren vår. Jeg husker henne som en sterk person, ikke en av de mer bedende og underdanige typene far hadde en tendens til å tiltrekke seg. Hvis hun hadde overlevd ekteskapet med min far, hadde hun vært over 70 år i dag. Hvem ville hun vært? Ville jeg ha kjent henne? Et sted har far skrevet at han trodde at hun før eller senere ville ha sluttet som lærer og blitt forfatter. Da jeg var i Paris i høst, sto jeg foran et vindu i en bokhandel og så på en bok av en forfatter som heter Evelyne til fornavn, og jeg tenkte at hvis min stemor hadde levd, kanskje en bok av henne hadde ligget i dette vinduet. Hva slags bøker ville hun ha skrevet?

Du var ni år da din far ble arrestert og ble gjenstand for store avisoppslag. Det må ha vært særdeles vanskelig å vokse opp med et slikt bakteppe. Opplevde du at det ble tisket bak ryggen din? Klarte du å holde ryggen rett? Hvor fikk du krefter fra?

– Det verste var medlidenhet. Jeg tålte det dårlig som barn, og jeg tåler det dårlig som voksen. Det er stor forskjell på medfølelse og medlidenhet. Da jeg laget en film med sexarbeidere i Berlin for noen år siden, satte en av dem ord på det. Hun sa at medlidenhet er å føle seg bedre enn den man snakker med. Det er et uttrykk for et behov for å heve seg over andres lidelse og behandle dem som offer, og ikke som tenkende og handlende individer.

Det skal også sies at jeg stort sett var omgitt av kloke og sjenerøse voksne, og de fleste av mine venner kjente meg så godt at fars skjebne ikke forandret deres forhold til meg. Jeg hadde også en veldig god klasseforstander, Reidun Iversen, som nok holdt et øye med meg, men uten å gjøre noe nummer av det. Hun var klok nok til å forstå at jeg ikke ønsket noen særbehandling - eller medlidenhet. Forfatteren Ursula Le Guin har skrevet et sted at for barn bør kjærlighet være like selvfølgelig som luft, og det var det for meg. Jeg var et ønsket og høyt elsket barn, av begge mine foreldre. På mors side var jeg også del av en storfamilie. Moren min har fem søsken, og rundt mine besteforeldre på morssiden var vi en gjeng tanter og onkler og fettere og kusiner. Det var ingen idyll, men det ga meg helt sikkert styrke å høre til i en sånn flokk. Jeg var et snålt og veldig egensindig barn, og det var noe en satte pris på i den familien.

«Det er en merkelig ting å omforme seg selv og sine nærmeste til fiksjoner, til romanpersoner som likner dem jeg kjenner, men samtidig har en egen eksistens som ord på papir»

Din farmor sa at det hvilte en forbannelse over familien deres etter at din far var arrestert. Var ikke det ganske rystende for et barn?

– Jeg tror ikke hun sa det fordi far var arrestert, jeg tror det var en tanke hun hadde nøret opp under lenge. Hun likte å fortelle spøkelseshistorier og å få oss barn til å grøsse. Jeg tror også at hun likte tanken på en forbannelse, det gjorde familien vår til noe spesielt. Etter hvert tok det kanskje også bort noe av skylden som hvilte over far. Farmoren min var en eksentrisk person, og en historieforteller av rang. Jeg vet ikke hvor mye av det hun fortalte hun trodde på selv, og hvor mye hun fortalte for å underholde og skremme oss. Hun levde nok etter mottoet at «en skal aldri la sannheten stå i veien for en god historie».

Hvor godt kjente du henne?

– En dag skriver jeg kanskje «Sagaen om Bergliot Berg», som min farmor het. Hun ville være enslig mor for min far, og det var veldig spesielt i 1931. Jeg vet altfor lite om henne. Jeg har noen sterke minner, men vi var ikke nære, og jeg traff henne ikke mye de siste årene hun levde. Men jeg kan by på noen puslebiter: hun røykte pipe, hun snakket veldig mye og gikk alltid sist hjem, hun kunne bli sittende hele natten hvis ikke noen ringte etter en taxi til henne, eller drosje som hun sa. Dessuten kalte hun trygdeleiligheten sin for «likkisten».

Hun var journalist, og ifølge din far en mislykket journalist? Han hadde tydeligvis et elendig forhold til sin mor. Han lot henne begrave i en anonym grav uten å fortelle dere at hun var død. Var dette noe som preget ham?

– Det må det ha gjort, men på hvilken måte er ikke så lett å si. Jeg tror far skrev historien om sin lidelse i 20-års alderen, etter å ha lest en haug bøker om psykologi. Det var rett etter krigen, og jeg forestiller meg at disse tankene da var nye og friske og svært på moten. Innen film bruker man ofte uttrykket «Cherchez la femme» for å beskrive lidelsens kjerne. I fars tilfelle kunne man si «cherchez la mère», finn moren, så finner du svaret på alt. Jeg synes det er rart at ingen av psykiaterne hans stilte spørsmål ved den forklaringsmodellen. Han gikk tross alt i terapi til og fra i 30 år, og det er som om de bare fortsetter historien ut fra det han fortalte til sin første psykiater. Det er ikke noen tvil om at farmor elsket sønnen sin. Nå tenker jeg at hun kanskje elsket ham litt i hjel, at han til tross for at de var fattige, også var skjemmet bort på en måte som gjorde at han hadde problemer med å utvikle sine egne styrker

«Det verste var medlildenhet. Jeg tålte det dårlig som barn, og jeg tåler det dårlig som voksen»

Din bror sa i en samtale på kafé at han syntes han var verdens beste far, men han husket ikke hvorfor. Hva var han for deg?

– Far var fantastisk. Helt enestående. Og fryktelig ulykkelig. Og fryktelig energisk. Og veldig lærd. Og et helvete. Og ikke lik noen mann jeg har møtt hverken før eller senere og jeg har truffet mange interessante menn – og kvinner – i mitt liv.

En av psykiaterne som behandlet ham, beskriver ham slik: «Jeg karakteriserte ham den gang som full av aggresjon og med et dårlig forhold til kvinner – sjarmerende, intelligent, nifs og selvdestruktiv». Det må ha vært vondt å lese?

– Jeg ble rasende da jeg leste fars journaler, jeg synes de er sladrete og overfladiske. Det føles ikke som om psykiaterne anstrengte seg noe særlig for å forstå fars smerte og fortvilelse. De er både nedlatende og ganske sleivete, fulle av sånt alle kan se med det blotte øyet. Dette stykket er et av de mer saklige, i boken har jeg forsøkt å sette det i en sammenheng som motsier og kompliserer disse ganske grove påstandene. Men det er noe med selve språket i journalene som gjør dem flate. Det er et liksom-objektivt språk, som om de er vitenskapelige, samtidig som de ikke er det. Språket som brukes, har ikke mulighet til å fange et menneskesinns mysterier og komplikasjoner, og det gjør dem til veldig deprimerende lesning. Heldigvis finnes litteratur og kunst der en har mulighet til å uttrykke seg om menneskene og tilværelsen på mindre entydige og kategoriske måter.

Du valgte selv å gå i din fars fotspor som filmskaper. Ble du inspirert av ham?

– De fleste som møtte Arnljot, ble inspirert av ham. Å være sammen med ham var å føle seg nær noe vesentlig, i sentrum av verden. Han var ytterst sjarmerende. Han tok store risikoer profesjonelt, det måtte han som kom fra nesten ingenting. Jeg vet fra andre at han var en god og krevende lærer, blant annet på filmutdanningen i NRK, på medielinjen i Volda og på universitetet i Trondheim. Han var den første programlederen for filmmagasinet på fjernsynet i begynnelsen av 1960-tallet. Da han sluttet, har jeg hørt at det kom klager fra publikum. De savnet ham på skjermen. Han var autodidakt, og svært kunnskapsrik. Han snakket seks språk, og han hadde en sjelden evne til å leve seg inn i andre mennesker. Han kunne lytte og samtidig være sosial motor. Nå tenker jeg at det nok var ganske slitsomt å være ham, og jeg lurer på hvor han fant hvile. Jeg tror at han slappet av sammen med oss barna, men ikke så mange andre steder. Oppholdene på lukket avdeling var nok blant annet pauser fra å være seg selv. Han trengte en time-out fra alt han stelte til med. Og han stelte det virkelig til for seg.

Hvorfor valgte du Berlin som ditt andre bosted og ikke minst arbeidsmiljø? Hvor lenge har du pendlet mellom Oslo og Berlin?

– Jeg har bodd mange steder. Jeg utdannet meg i Stockholm, og bodde der i over 15 år. Berlin bestemte jeg meg for en sommer da jeg besøkte byen med en god venn som jobbet som assistent for meg da, Christian Bould. Vi var der en helg, og plutselig følte jeg at her kan jeg puste. Fremdeles er det sånn at hver gang jeg kommer tilbake til Berlin etter å ha vært borte en stund, overveldes jeg av en nesten uforklarlig frihetsfølelse. En grunn kan være at Berlin ikke er så homogen og kontrollert som skandinaviske byer. Det bor mange kunstnere der, og det er også en by der Europas historie er nærværende både fysisk og mentalt, ikke minst i kulturen. At ting kan gå, og ofte går, til helvete, er en del av den felles psyken, den felles bevisstheten og erfaringen. Det litt pussige var at da jeg hadde bestemt meg for Berlin, fikk jeg et års stipend til New York og ble forelsket i en mann fra New York. Vi flyttet frem og tilbake mellom Berlin og New York i noen år, men så kom covid og lock-down, og vi måtte bestemme oss for enten eller. Nå tror jeg at det blir Berlin og Oslo en stund fremover for min del, men ting blir sjelden akkurat som jeg har planlagt, så av erfaring tar jeg høyde for det.