Unni Askeland elsker sin egen kropp som 59-åring

Kunstneren Unni Askeland har både overrasket, underholdt og sjokkert ved å bruke sin egen kropp i kunsten. Både som maleri, tegnekunst og i performance.

I 2014 åpnet hun en utstilling med et brak i lille Levanger ved å kaste klærne.

I 2017 møtte publikum Unni på lerretet i ulike utleverende settinger på utstillingen «Er jeg fin nok for deg» på galleri Fineart i Oslo. Blant annet som en lettere avkledd nonne med en lilla dildo i hånden og i en naken selfie fra sengen.

Men er det kunstneren Unni eller privatpersonen Unni vi ser på galleriveggene?

– Kunst og Unni er ett liv, jeg lever et kunstnerliv, forklarer hun.

Platinablondt hår, svarte solbriller og rød leppestift er Unnis varemerke. Og under som oftest svarte klær, pulserer en kropp eieren er veldig fornøyd med:

– Jeg er veldig glad i kroppen min. Den har gitt meg så mye og holdt meg i ånde i nesten 60 år. Jeg har født fire barn og føler meg som en 30-åring i hodet, selv om jeg ikke alltid kjenner meg igjen i kroppen, flirer hun.

Unni maler og bor i en stor sveitservilla midt i sentrum av Kløfta. Hennes tre jenter og ene gutt har flyttet ut, men for tiden deler Unni hus og hverdagen sin med sitt 12 år gamle barnebarn. Det betyr å stå opp i otta, smøre matpakker og være leksehjelp, som Unni beskriver det. Ordet fint inngår også i beskrivelsen.

Men sengen deler hun ikke med noen. Etter to lange forhold er hun en singel kvinne med Tinder-profil.

– Det er klart jeg kan kjenne på savnet etter en mann i livet mitt. Men samtidig tenker jeg «ikke ta fra meg friheten min». Jeg nyter å sove alene og får hetta av å ha noen i sengen min. I den digitale datingverdenen opplever Unni at menn ikke avskrekkes av eldre damer, tvert imot:

– For yngre menn handler det nok om at vi har mer erfaring og er mer trygge på oss selv. Men det er klart at mye er bare overflødig sex uten forpliktelser, men det må man jo også ha. Jeg er ikke redd for å ha sex med yngre menn på grunn av kroppen min. Jeg har selvtillit der, sier Unni og ler rått.

Men, som mange andre av oss, har også Unni kjent på hvordan nedstengningen har påvirket den fysiske aktiviteten for å holde kroppen i form.

– Normalt sykler jeg mest mulig når jeg skal noen steder, siden jeg ikke har bil. I det ligger det mye gratis trening, forteller Unni, og fortsetter:

– Jeg har alltid vært i god fysisk form, men jeg har jo merket at den har blitt litt dårligere under pandemien og nedstengningen. Ikke har man kunnet dra på treningssenteret, og så er det jo det sosiale, jeg har ikke akkurat hatt så mange å sykle til.

Det har jo blitt en del løping i trappene her hjemme under pandemien, med atelier i 3. etasje. Jeg må innrømme at jeg har mistet litt motivasjon på trimfronten, og har ikke følt for å sykle rundt alene på måfå. Men når det gjelder kunsten har det vært helt motsatt. Under denne rare tiden med pandemi føler jeg at jeg har kommet nærmere meg selv som kunstner – og salget av kunsten min har økt.

Når vi snakker med Unni, er hun midt i avslutningen av flere verk som skal være en del av en utstilling på Hamsunsenteret på Hamarøy – samtidig som hun jobber med en ny stor utstilling.

Men tilbake til dette årtusenet. I Unnis venninne-krets snakkes det ikke mye om kropp, det skyldes både aldersforskjell og andre verdier:

– Jeg har venninner i alderen 20 til 80 år, og kropp snakker vi ikke om. Vi har heller fokus på å skryte av hverandre. Mine barn, som er mellom 31 og 37 år, gjør det samme. I min familie er nemlig det å gi andre kvinner komplimenter for andre ting enn det fysiske, noe som går i arv, forteller Unni.

Å si seg fornøyd med kroppen sin og å bygge opp medsøstre, er noe Unni har fått fra moren sin. Når hun tenker på moren sin da hun var rundt 60, er det ganske så mye som er likt:

– Jeg har det kanskje litt annerledes enn mamma hadde det på samme alder på grunn av yrket mitt og den friheten det gir meg. Men jeg har aldri hørt mamma klage på kroppen sin. Nå er hun en eldre dame med kunstige knær, men hun klager ikke. Hun har alltid syklet og gått, akkurat som meg, og på den måten holdt seg i form.

Hvordan er ditt forhold til kroppen din nå, sammenlignet med da du var i 20-årene?

– Jeg mener og tror jeg har et bedre forhold til kroppen min nå enn da jeg var ung – da var jeg mye mer opptatt av eget utseende. Selv om jeg var 181 cm høy, vakker og hadde både midje, rumpe og litt pupper, var jeg ikke fornøyd. Jeg trente og holdt på for å forbedre kroppen. Jeg var rett og slett usikker. Det er jeg ikke nå.

For Unni kom den litt mer voksne selvtilliten og selvsikkerheten tidlig, sammenlignet med mange andre.

– Jeg ble mor for første gang da jeg var 22, og en følelse av mestring av både morsrollen og amming og det faktum at jeg klarte å komme meg tilbake til samme vekt som før graviditeten, gjorde at jeg allerede da ble mer fornøyd med kroppen min. Og det bare fortsatte egentlig, etter hvert som de neste tre barna kom – jeg fikk tre barn på halvannet år, så jeg opplevde å bli brått voksen i ung alder.

Hvordan oppfatter du at samfunnets syn er på den voksne kvinnekroppen?

– Både positivt og negativt. Da mormoren min var 60 år, tenkte jeg overhodet ikke på henne som gammel. Hun hadde en glede over livet. Det samme hadde oldemoren min, som jeg var så heldig å ha med meg lenge. Like sprek og til stede er min venninne i Kabelvåg, som er 81 år. I dag kan du velge å gjøre mye med både utseendet og kroppen. Og det er som om ansiktet er adskilt fra kroppen. Vi snakker fillers og botox. Jeg er så heldig å ha fyldige lepper fra naturens side, og nå har «alle» det. Men det synes godt hvem som har kjøpt dem, sier Unni med et smil om den rødmalte munnen.

Har du noen råd til dagens unge kvinner?

– Det handler om selvtillit og om ikke å la seg påvirke av ytre faktorer. Mitt råd er å ikke følge standard mal for hva som er vakkert, stol heller mer på deg selv. Menn vil ha litt kjøtt på beina, er min erfaring. Og så er det viktig at vi jenter er flinke til å rose og støtte hverandre. Mine tre døtre er så flinke til det, og det gjør meg veldig glad.

Les også: Henriette Steenstrup: - Samvittigheten er en sterk drivkraft