Unni Askeland: – Jeg har levd et dobbeltliv
Er det noe kunstneren Unni Askeland ville sagt til seg selv som 18-åring, så er det at hun burde tolerere litt mindre fra menn. Hun har ofret mye for kjærligheten, men i dag trives hun best som singel, mor og bestemor. – Nå er det drømmene som driver meg.
Det er sommeren 1980. John Lennon blir skutt og drept, Ronald Reagan blir president i USA og Aleksander Kielland-ulykken sender sjokkbølger gjennom Norge. Statens Filmkontroll forbyr «Life of Brian» fordi de mener den har blasfemisk innhold. Norge vedtar boikott av sommer-OL i Moskva. «Les Miserables» blir oppført i Paris for første gang.
«Forelska i lærer’n» ligger på toppen av VG-lista i sju uker og Bruce Springsteen slipper albumet «The River». 59 prosent av norske barn mellom 9 og 14 år ser på «Derrick» og Tramteateret lager «Halvsju»-serien «Serum Serum» som blir en eventyrlig suksess. Unni Askeland har akkurat fylt atten år og er tilbake fra en familieferie i Sognefjorden.
Hun har tyvlånt morens blomstrete bluse og skal på konsert hjemme på Jessheim. Når hun kommer til konsertarenaen, møter hun blikket til en vakker mann. Et blikk som skulle forandre livet hennes for alltid.
–Det var en sånn akutt forelskelse, sier Unni om sitt første møte med artisten Eric Andersen.
– Men etter konserten kom han bort til meg og ga meg en rose. Han kysset meg på kinnet og jeg var solgt. Det var en sånn ung, akutt forelskelse som man bare opplever når man ikke vet bedre. Så blunket han lurt og sa: «I’ll be back for you».
Yeah, right, tenkte jeg. Men så kom faktisk Eric tilbake til Norge for å spille noen konserter året etter, og da var det gjort. Da begynte det som Unni kaller sitt elleville dobbeltliv.
– Det året begynte galskapen for fullt. Jeg ble sammen med en mann som var 20 år eldre enn meg, verdensstjerne og bodde i New York. På toppen av det hele var han allerede i et forhold.
Det var starten på de mest crazy årene av mitt liv. Fra den dagen levde jeg på en måte to parallelle liv, i hvert fall etter at vi fikk barn. Ett liv som mor i Norge og ett liv som kunstner og bohem i New York. Forholdet mellom Unni og Eric varte i 20 år og de fikk tre barn sammen. Det var stor kjærlighet, men mye turbulens. Ofte ble Unni sittende igjen alene hjemme med ungene mens han var på turné.
Tre barn sanmen og et stormfullt forhold. – Men jeg kan ikke angre på noe av det, smiler Unni. Her fra 1988 med Eric, Signe (t.v.), Henrik og Oda.
– Men jeg kan ikke angre på noe av det, smiler Unni i dag.
– Jeg fikk være med på mange reiser, og den første høsten tilbrakte vi i Stockholm der Eric spilte inn plate med Ulf Lundell. Det var helt fantastisk. Hvis jeg skulle angre på noe, måtte det ha vært alt jeg ikke gjorde. Sånn som den gangen jeg fikk flybillett til Tokyo av Eric og var gravid i tredje måned, følte meg som en dass og ble hjemme på grunn av det. Eller den gangen Bob Dylan spurte meg om jeg ville være med fra Langesund til Göteborg i turnébussen og jeg bare, nei, det kan jeg ikke. Fortsatt tenker jeg på hvilke fantastiske samtaler jeg gikk glipp av. Men jeg valgte å alltid være til stede for barna.
Likevel var jeg heldig og hadde både husmorvikar og mange barnevakter den tiden Eric hadde leilighet i New York. Så på den måten kunne jeg dele livet mitt litt i to. Likevel kom livet som mor alltid først, så i ettertid ser jeg at jeg gikk glipp av mange muligheter på grunn av det. Men jeg elsker å være mor, så det angrer jeg ikke på.
Det var den første høsten i Stockholm at Unni fikk vite at hun var kommet inn på kunstskole i Kabelvåg. Hun hadde drømt om å bli kunstner siden hun var 16, så dette var en mulighet hun ikke kunne la gå fra seg.
– Ja, man kan si at jeg er blitt en kjent og anerkjent kunstner, men jeg føler aldri at det er nok, sier Unni. Hun vil alltid videre.
Unni tar imot oss hjemme i sitt kråkeslott av en sveitservilla på Kløfta utenfor Oslo. Røde vegger, kunst og malerier overalt, et digert klaver, sjakkrutete fliser på kjøkkenet der hun sitter i en dyp lenestol og akkurat har bakt kanelsnurrer.
Unni er nok mest kjent som diva og kontroversiell kunstner, men hun er også firebarnsmor og bestemor til fire til. Hun elsker å være husmor. Unni ler sin karakteristiske, klingende latter når vi spør om møtet på den konserten i 1980.
Hvem var hun da?
– Åh, herregud, jeg var 18 år, ung, vakker og hadde ett år igjen på videregående. Jeg drev og samlet planter til et herbarium. Jeg hadde akkurat vært på tur langt inne i Sognefjorden og gått på breen. Det er noe ikke mange vet om meg, at jeg var sporty som ung, jeg fikk min første gullmedalje på skøyter som fireåring, ha-ha.
Jeg hadde tyvlånt mammas lange skjørt og bluse som hun hadde kjøpt på ferie på Rhodos. Jeg glemmer det aldri, jeg følte meg så fin. Da jeg fikk øye på Eric husker jeg at jeg tenkte at det ikke var mulig å være så vakker. Jeg syntes han lignet på et sånt bilde av Jesus som farmor alltid hadde over sengen. Men da jeg fikk vite at han var en av dem som skulle spille den kvelden, tenkte jeg, ok, da får jeg bare glemme det. En jente fra Jessheim og en musiker fra New York, det trodde jeg ikke var mulig.
For mannen Unni fikk øye på den kvelden var den tjue år eldre musikeren og verdensstjernen Eric Andersen, med over tjue album bak seg, og som hadde samarbeidet med folk som Lou Reed og Bob Dylan. Unni smiler i lenestolen og klapper den grå, fluffy katten.
EN JENTE FRA JESSHEIM: – Målet mitt var helt klart: Jeg skulle bli en stor kunstner, sier Unni om seg seg selv som ung. Her er hun konfirmant.
– Da jeg var 16 opplevde jeg for første gang at tiden forsvant mens jeg satt og malte. Det er den følelsen jeg prøver å finne tilbake til i dag. Nå er jo kunsten blitt jobben og leveveien min, og med det har den første følelsen av å la seg oppsluke blitt litt borte. Men den vil jeg finne igjen, sier hun ettertenksomt.
– Jeg kommer fra en veldig interessant, levende og givende familie. Røttene våre er på Vestlandet, med noen helt fantastiske personligheter.
Vi bodde riktignok på Østlandet, men var i Bergen så fort det ble fint vær, ha-ha. Oldemoren min malte og ville nok vært en av de store kunstnerne av sin tid dersom hun hadde fått muligheten. Hun var den første kvinnen som gikk på kunstskole i Bergen, og hun jobbet på vaskeri ved siden av for å finansiere det. Hun var ekstremt flink til å tegne. Men en dag på vaskeriet mistet hun alle fingrene på høyrehånden i en elektrisk rulle.
Hun var bare 16 år, og da måtte hun slutte på kunstskolen og gifte seg i stedet. Hun var nok grobunnen for mye av kunstnerdrømmen hos meg. Vi var der så mye, og hver gang kom hun frem med store esker med saker som vi satt og lagde forskjellige ting av. Hun var utrolig kreativ. Så da jeg selv ble 16 og hadde den opplevelsen av å bli oppslukt av maling, var målet mitt helt klart: Jeg skulle bli en stor kunstner, det var ikke tvil i min sjel.
Så da ble det Kabelvåg på Unni. Hun tok avskjed med Eric i Stockholm, de gråt og Unni fisket frem en swiss army knife Eric alltid hadde med seg, kuttet en lokk av sitt eget hår og ga ham som minne. Unni ler:
– Så forelsket var vi, så svulstig var kjærligheten vår i all sin ektefølthet. Å komme til Kabelvåg etter jetsetlivet i Stockholm var en brå overgang, men jeg og Eric skrev brev til hverandre hver eneste dag.
Det fortsatte vi med i alle årene han var på turné og vi var borte fra hverandre også. Jeg har alle brevene fortsatt. Vi var så romantiske. De brevene burde blitt til en bok. Noen av disse brevene er likevel mer dramatiske enn andre. De ble skrevet i tiden da Unni var i Kabelvåg og ble gravid med en annen mann.
ALDRI I MÅL: – Ja, man kan si at jeg er blitt en kjent og anerkjent kunstner, men jeg føler aldri at det er nok, forteller Unni til Lene Wikander.
– Jeg søkte nok trøst. Eric hadde fortsatt ikke avsluttet forholdet han var i, og avstanden mellom oss var så stor. Først ble han rasende, men etter lang tid og mange brev ble vi enige om at kjærligheten måtte vinne og at vi måtte velge hverandre og skape en familie sammen.
Det gjorde vi. Her forleden ble den eldste datteren min 35 år. Jeg bakte sjokoladekake og boller og inviterte hele familien. Det er helt crazy å tenke på. Tiden går altfor fort, jeg er jo blitt en gammel kjerring, ha-ha. Men jeg er glad jeg fikk barn tidlig. Jeg har selv en ung mor og har vokst opp med masse bestemødre og oldemødre, det har vært veldig fint, sier hun.
Hvis Unni skulle gitt seg selv noen råd som ung, ville det vært å tåle litt mindre.
– Jeg kunne nok vært litt mindre tolerant. Særlig overfor mennene i mitt liv. Jeg har vært gjennom såpass mye for kjærlighetens skyld at jeg tror jeg ville sagt til meg selv at jeg burde satt mer grenser. Jeg har vært i forhold hele livet, nå vil jeg være fri. Men jeg elsker å date, da, blunker hun lurt.
– Da jeg var ung trodde jeg at det skulle bli annerledes, at det var de store tingene som ville bli viktige i livet.
Men i dag ser jeg jo at det ikke skal så mye til for at jeg skal kose meg og være tilfreds. Med tiden som har gått, har jeg fokusert mer og mer på de små tingene. Men samtidig trenger jeg også noen av de store; utstillinger og oppmerksomhet. Så man kan vel si at jeg fortsatt lever et slags dobbeltliv. Ute er jeg kunstner og diva Unni Askeland, hjemme er jeg mor, bestemor og husmor.
Les også: Pernille Sørensen: Jeg drømte aldri om å redde verden
