Et stort øde landskap

Hardkokt, men kald kulturpessimisme.

Denne artikkelen er over 14 år gammel

Bård Torgersen (f. 1967) er utdannet tømrer, tidligere kjent som Lord Bård i bandet Masters of Møh og i dag lærer ved Westerdals reklameskole. Romanene hans likner imidlertid lite på reklame, for både i debuten «Alt skal vekk» (2005), «Det siste dyret» (2007) og i årets «Maskinens uerstattelige deler» råder det en kullsvart pessimisme, dystopisk resignasjon og mørk uhyggestemning. Her er kaldt savn og destruktiv utilfredshet.

«Maskinens uerstattelige deler» er ført i pennen av den unge, arbeidsledige Hans Erik Bjørnskog som skriver brev til en navnløs kvinne i et ukjent land. Hvert kapittel, eller brev, kretser rundt et knippe nøkkelord som først og fremst karakteriserer brevskriveren.

Jeg-fortelleren selv er ikke akkurat verdensmester i selvinnsikt og tilsynelatende en enkel sjel som gjentatte ganger og i ulike varianter erklærer at «Jeg har så lyst til at du skal stikke pikken min i munnen, suge, se på meg og smile. Jeg hater dette jævla stedet. Snø ville ha fått alt til å lyse opp. Men det snør ikke. Det regner, det er kaldt og vått.» (side 9) Passasjen er betegnende både for stil og stemningsleie, og for de motiver og temaer forfatteren forfølger i romanen. Stilen er muntlig, korthogd, effektiv og konsis: «Jeg gikk ut. Det var mørkt. Det regnet. Du skal komme hit. Vi skal knulle.» osv.

Den instrumentelle syntaksen reflekterer det maskinelle i tittelen, slik tittelen også tar opp i seg det maskinelle i personenes følelsesregister, intellektuelle horisont og seksuelle preferanser. Hovedpersonen gjentar om og om igjen at han elsker kvinnen han skriver til og at hun skal si at hun elsker ham. Det er et kaldt, uttalt savn der også, men skal det leses som en nærhetslengsel eller en fellatiobesettelse? Han sier han hater dette drittlandet, men han gjør seg ingen anstrengelser for å reise bort, for eksempel til kvinnen han skriver brev til — tvert om sier han at han skal skrape sammen penger slik at hun kan komme til ham. Og han skulle «be om at flyet ditt ikke ble sprengt i filler» (side 105).

Denne stadige, nesten nyanseløse sirklingen rundt pikken, munnen, kroppen, snøen, regnet, mørket, gjentakelsene av enkelte uttrykk og bilder, den kalde pornoestetikken, den tilfeldige kvinnen Feita, som han setter barn på, og kameraten Lasse som er Obi-Wan Kenobi når han spiller dataspill, tærer etter en stund på leserens tålmodighet. Da er det forfatteren demonstrerer perfekt timing og tar en pause fra den korthogde, kvernende og motløse muntligheten ved å slippe en sykepleier til med sin historie. Den dreier seg også om sex, om å få en pikk presset langt opp i bukhulen (side 46), eller om død, som i sosionomens beretning noen sider lenger ute. Men bare på overflaten. For under det hele målbærer Torgersen en hardkokt, anti-intellektuell, anti-akademisk knapphetseksistensialisme med anarkistiske drag.

Det er nesten som om Torgersen søker å demonstrere denne knappheten ytterligere, da han i ett kapittel (side 67) lar teksten anta diktets form, og dermed skaper enda større avstand mellom de allerede korte, nakne setningene. Slik føles også avstanden mellom bokens personer lengre. Og leserens avstand til teksten - som kanskje er noe av poenget? «Maskinens uerstattelige deler» oppleves som en helt naturlig og uunnværlig byggestein i Torgersens kulturpessimistiske prosjekt. Som uunngåelig må ende i tragedie.