Magne Furuholmen: - Mine barn har ikke vokst opp med en eksperimentell far

Magne Furuholmen lager kunst på og av det meste, nå samlet i et monster av en bok.

— Verden trenger ikke så himla mange flere ting. Alt jeg gjør kommer av behov. Jeg klarer bare ikke å la være.

Sier Magne Furuholmen og lemper et monster av en bok opp på bordet. Blar, peker, forteller. Den er full av himla mange ting. Alle laget av ham selv.

— Og dette er bare toppen av isberget. Jeg har valgt vekk med hard hånd.

- Som kunstner er du ganske hemningsløs?

— Som person er jeg ikke det, jeg lever et ganske kontrollert liv, og mine barn har ikke vokst opp med eksperimentell adferd. Men profesjonelt har jeg utvidet paletten.

- Du utfordrer deg selv?

— Hele tiden, og jeg blir lei meg når folk slutter å gjøre det. Jeg gjør ofte opprør mot det jeg holder på med, særlig hvis det er blitt en slags suksess. Da blir jeg mistenksom.

Eller hvis noen setter ham i bås. Furuholmen ble kalt en uforskammet god koloris t , og dermed pælmet han samtlige muntre farger gjennom ateliervinduet og erstattet dem med gråtoner, paynes grey.

— Det er ikke slik at jeg løper fra definisjonsmakten, men det er opp til meg å finne mening i det jeg gjør.

Ber du kunstneren om å forklare ett av hans bilder, så gjør han det mer enn gjerne, og han gjør det grundig. Om musikken i bildet, om lerretet, om innholdet, om bakgrunnen for det.

— Men jeg mener at mine arbeider er lette å forholde seg til, det er lett å knekke koden.

Og kunstneren tar deg gjerne med på tur gjennom sine arbeider.

— Min kone sier: Du lever bare når du viser noen noe.

Bokorm

Bokstaver og ord er overalt i Furuholmens 2000-periode. Det er ikke tilfeldig. Han elsker bøker, leser masse og gjemmer på godbitene han finner. Og så blir godbitene til bildelyd, som han sier. James Joyce er favoritten. Ulysses og Finnegan's Wake . For mange uleselige verker, for Furuholmen fonetiske skattekamre.

- Arkitektur er ord i stein. Ord er emosjonell arkitektur.

Og kunst kan lages av og på det meste. Eksempelvis sykehuslaken. Tilsendt fra et renseri i Sverige. Rene og pene – eller fulle av blod og andre kroppsvæsker. De siste ved en feiltagelse, men slikt inspirerer Furuholmen som har hatt sine stunder på sykehus.

— Lakenet har levd i et format og opplevd alle mulige situasjoner, fra mirakler til tragedier. Og så kommer de rett til meg med alt. De er gode å arbeide med. De urensede fikk jeg i 2010.

Furuholmen blar opp på side 346-347, der bilder med titler som Suicide , Accident og Old Age står pent ved siden av hverandre. Vi ser blod. Blant annet.

Egenregi

In Transit er en spennende reise. Og så griper man seg i tenke: Denne mannen er, i tillegg til alt dette – som altså bare er toppen av et isfjell – også verdenskjent musiker og soloartist med voksen og voksende produksjon. Denne mannen må da ha enormt mye mer energi enn oss andre dødelige?

— Å si det slik vil være en underkjennelse av hvor mye dette koster meg. Uten disiplin og vilje hadde det aldri gått, og mange ganger må jeg helt i kjelleren og hente energi. Jeg tvinger meg selv videre. Og det krever et visst offer: Noen ti tusen timer som kunne vært brukt på familien, noen tusen som kunne vært tilbrakt på kafé, noen hundre timer sammen med bikkja.

- Men overraske gjør du til stadighet, senest med Apparatjik-prosjektet. Hva mon blir det neste du skal forbause oss med?

Furholmens ellers diskret smil bretter seg ut.

— Kanskje: Plutselig gjør jeg ingenting? Men da får jeg vel bare kjeft: Du LOVTE ikke å gjøre noenting !