Vi blir fordømt som bakstreverske, reaksjonære og kommersielle. Imens sitter bukken og passer havresekken | Vebjørn Sand
Kunstmonopolets portvoktere styrer pengene fra staten tilbake til sitt eget nettverk.
13. april utspant det seg en underlig debatt i NRK-programmet Ukeslutt.
Kunstkritiker og redaktør i Billedkunst, Kjetil Røed, var sjokkert over at kunstinstallasjonen Roseslottet 2020 hadde «sluppet igjennom» Oslo kommune uten at prosjektet var godkjent av kunstfaglige konsulenter eller komiteer.
Dette smutthullet hadde ikke kunstpolitiets lange arm hatt kontroll på.
Lukket miljø med definisjonsmakt
På 70-tallet fikk kunstnerne forhandlingsrett med staten. Den venstreradikale/modernistiske fløyen av kunstlivet kuppet den kunstpolitiske makten, og har siden sluset de offentlige pengene fra staten inn til seg selv.
De tviholder på definisjonsmakten om hva som er «riktig kunst», og har fullstendig kontroll på alle kunstinstitusjonene, fra utdannelse til utstillingssteder, innkjøp til museene samt organer for fordeling av penger til offentlig utsmykning, stipender og garantiinntekter.
Dette lukkede miljøet har dermed stålkontroll på hele kunstfeltet, og vil ikke dele pengene fra staten eller fordelene med oss andre.
Bukken passer havresekken
Dette kunstmonopolet er dypt urettferdig for alle oss frie kunstnere, som i over 40 år er blitt snakket ned på de mest ufine måter av kritikere og såkalt kunstfaglige kunstkonsulenter som er en del av dette maktsystemet. Kunstmonopolets portvoktere styrer pengene fra staten.
Norgeshistoriens største og frekkeste kunstkupp var så grundig gjennomført med sin infiltrering at bukken, med den største og mest selvfølgelige sannhet, har sittet og passet havresekken for åpen scene siden 70-tallet.
Jeg støtter at det fortsatt skal være like store statlige overføringer til kunsten, men vi må få en grundig debatt, slik at de offentlige pengene blir brukt på en kunstfaglig balansert måte.
«Roseslottet 2020» i Holmenkollen blir slaktet fra flere hold
Vi blir fordømt
En stor gruppe kunstnere blir så å si konsekvent snakket ned og holdt utenfor som ugyldige aktører i kunstlivet, fordi vi tror på et førmoderne visuelt språk og ikke har de rette kunstpolitisk korrekte meningene. Jeg skriver dette på vegne av dem.
Vi blir fordømt som bakstreverske, reaksjonære, kommersielle (fordi vi selger kunsten vår i det åpne markedet), spekulative og så videre. Hersketeknikkene er mange, og belastningen for varsling er for stor for de fleste.
Mine kolleger, som for eksempel Odd Nerdrum, Thorvald Lund Hansen, Trine Folmoe, Arne Paus, Helene Knoop, Harald Kolderup og Per Lundgren, har aldri fått et offentlig utsmykningsoppdrag her i Norge. Listen med topp kvalifiserte kunstnere er lang.
Urettferdige utbetalinger
Flere generasjoner er frarøvet et klassisk figurativt billedspråk (både utøvere og publikum) – for utsmykninger til sykehjem, sykehus og andre offentlige bygg de siste 40 årene.
Hvorfor griper ikke dere politikere inn? Trine Skei Grande og Siv Jensen, hvordan kan dere være ansvarlig for disse urettferdige utbetalingene til kunstlivet?
Myndighetene må sette som betingelse at det må inn tverrfaglig sakkyndige i komiteer og utvalg, slik at hele kunstlivet kan få ta del i det offentlige rom, og overføringene fra staten.
Autoritært kunstmonopol
Kjetil Røeds «sjokk» over at Roseslottet 2020 ikke ble stoppet av hans allierte kunstkonsulenter, viser hvor autoritært dette kunstmonopolet er. Men det frie kunstlivet har fortsatt et lite smutthull: Det kan utfolde seg i de norske skoger. Enn så lenge.
Roseslottet 2020, som skal oppføres i Nordmarka, er en stiftelse, og får – slik alle nå forstår – foreløpig intet tilskudd over kulturbudsjettet.
