Vebjørn Sand har malt tidenes best rektorportrett | Dag Hol

Vebjørn Sand er mer radikal og utfordrende enn dem som representerer den gørr kjedelige, blodløse, åndløse og samtidskorrekte kunsten.

Rektor ved Universitetet i Oslo, Ole Petter Ottersen, går av og skal som sedvane ha sitt portrett malt. Rektors valg av Vebjørn Sand har skapt diskusjon. Noen vil i dag bruke fotografi. Diskusjonen om fotografi istedenfor det realistiske maleri er like gammel som fotografiets historie. Mange forstår ikke maleriets kvaliteter i kunsten til forskjell fra foto. Det overraskende er at kunstkjennere, kunstnere selv, og mange publikummere ikke forstår hva maleriet tilfører et portrett langt utover likheten.

• Kunstkritikere om rektorportrettet: - Flaut

Et maleri er et ikon hvor man uttrykker en visjon, et livssyn, en egen energi av indre kraft, følelse, som den portretterte gjerne vil identifisere seg med, komme nær, gjennom valg av kunstner. Det sier også noe om den portrettertes egen visjon. Et fotografi vil på de mest dypsindige plan mislykkes. Livskraften og visjonen hos den portretterte er uttrykt gjennom kunstnerens håndverk, penselstrøk, streken og fargen. Hvor stor nese man hadde, har mindre betydning om 100 år. Har den portretterte valgt riktig kunstner, smitter kraften over på ham/henne.

Det beste portrettet av en rektor

Sammenligner man Vebjørn Sands portrett med de øvrige rektorportretter på UiO, så er det opplagt at dette er det beste portrett som er malt av en universitetsrektor i Oslo. Selv maleriet som Chr Krogh malte av sin tids rektor er dårligere og uinspirert, og den verdenskjente Odd Nerdrums portrett av Johs. Andenæs skjemmes av en katastrofal oljeblanding og virker sjelelig flatt.

Portrettet av rektor Lucy Smith, malt av Håkon Gullvåg, er tilgriset av overfladiske penselstrøk og manieristisk enkelhet, som også preger hans portretter av Kongen og Dronningen i Oslo rådhus, men står i samme samtidstradisjon som det bleke portrettet av Wenche Foss malt av Håkon Bleken i Nationaltheatret, som Foss selv syntes var grufullt.

Dumt og uforståelig

Førsteamanuensis i kunsthistorie Øystein Sjåstad etterlyser i et intervju med Dagbladet bruk av en «ledende norsk kunstner», som Sand ikke er, fordi han «ikke er representert i viktige samlinger, som Nasjonalmuseet eller Kode». At en kunsthistoriker kan si noe så dumt er helt uforståelig, for hvem ville ikke gjerne i dag vært portrettert av van Gogh, som på sin tid ikke var anerkjent av noen.

Sjåstad sier også at han «kan styre seg for Munchs Madonna, som kan ses i bakgrunnen av Sands maleri, og beskriver det som «uforståelig og rart». Sjåstad vet ikke at Munch er helt sentral i Ottersens pasjon for kunst, og at dette verk bidrar til å forstå Ottersens personlighet.

Utfordrer formen i samtidskunsten

Kunstkritiker Maria Horvei sier til Universitas at man har valgt «en kunstner som i liten grad utfordrer formen». Det er nettopp det rektor har gjort. Han valgte en kunstner som til de grader utfordrer formen i samtidskunsten, og derfor er Sand, og andre figurative kunstnere, mer radikale og utfordrende enn dem som representerer den gørr kjedelige, blodløse, åndløse og samtidskorrekte kunsten.

Følg og delta i debattene hos Aftenposten meninger på Facebook og Twitter.