La Oslo få den første offentlige statuen av Liu Xiaobo! | Wang Dan, Marie Holzman, Stein Ringen
Åpent brev til Den norske Nobelkomite:
Nobels fredspris ble i år tildelt Den internasjonale kampanjen for å avskaffe
atomvåpen (ICAN). Vi roser valget fordi det viser at Nobelkomiteen ser betydningen
av å redusere atomvåpen for å trygge vår felles fremtid. Samtidig beklager vi at Kina, nå et av verdens mektigste land, har vist total mangel på respekt for landets eneste fredsprismottaker, Liu Xiaobo.
Den internasjonale kampanjen for å avskaffe atomvåpen (ICAN) får Nobels fredspris
Liu Xiaobo fikk ikke lov til å forlate Kina sammen med sin kone, Liu Xia, før han døde. Han har ikke fått noe hvilested etter sin død. Han skal forsvinne fra vår verden.
Det trengs handling for å redde hans minne fra glemselen. Vi foreslår en statue eller et minnesmerke for å minnes hans fredelige kamp for et bedre Kina.
To verdenskjente skulptører, en fra Danmark og en fra Frankrike, har allerede sagt seg villige til å skape et kunstverk til ære for Liu Xiaobo.
Dømt til 11 år i fengsel
Som dere vet, døde Liu Xiaobo 13. juli i år. Han var universitetsprofessor, en
samvittighetsstemme i Andrei Sakharovs tradisjon, en ikkevoldsfilosof i Martin Luther Kings ånd. Han ble arrestert i 2008 og dømt til 11 års fengsel i 2009. I 2010 ble han tildelt Nobels fredspris for sin langvarige innsats for å fremme respekt for
universelle verdier i sitt eget land.
Gjennom fire arrestasjoner og fengselsopphold ga Liu Xiaobo aldri opp kampen, og han vaklet aldri i troen på at han «ikke hadde noen fiender».
Med det mente han at byggingen av et demokratisk og fredelig land trengte alles innsats, og at alle til slutt ville kunne forstå at hat og vold bare kan fostre mer hat og vold.
Liu Xiaobo mente også at i sannhetens tjeneste må ingen forbrytelser glemmes. Handedikerte fredsprisen til de vandrende sjeler fra massakren på Den himmelske freds plass 4. juni 1989. Fortsatt vet vi ikke hvor mange det var som døde den natten da Beijings gater ble invadert av tanks og soldater som skjøt på studenter, på vanlige borgere og på reisende som var så uheldige å være der på feil tidspunkt. Sikkert mer enn tusen døde. Til denne dag insisterer Kinas regjering på at det «ikke var noen ofre på Tian’anmen» den natten. Og til denne dag får ikke ofrenes familier lov til å sørge åpent.
Stilt overfor denne stivsinnete fornekting av fakta benyttet Liu Xiaobo den mest
moderate, men likevel den mest virksomme metoden han kunne ty til for å sørge
over de døde fra 4. juni: Hvert år etter 1989 skrev han en elegi til ofrenes sjeler, til
disse ofrene som ble skutt ned på gatene fordi de ba om mer åpenhet, mer dialog,
mer demokrati.
Hans siste ønske ble ikke oppfylt
Siden 2009 har vi ikke vært i stand til å lese Liu Xiaobos 4. juni-dikt, fordi ingen av
vennene hans fikk lov til å besøke ham i fengslet og ta hans skrifter med ut. Hans
kone ble advart om å ikke nevne noe til noen om de månedlige besøkene hos
mannen, og hun fikk bare lov til å ta med noen bøker til ham for å lette på
kjedsommeligheten i de lange åtte og et halvt årene av hans siste fangenskap før
han så tragisk døde på et sykehus i Shenyang.
Hans siste ønske ble ikke tatt til følge – å kunne forlate landet sammen med sin kone og svoger, som begge var under husarrest fordi regjeringen fryktet at de kunne informere verden om den mishandlingen Liu Xiaobo måtte tåle fra landets ledere.
Ikke bare ble vi frarøvet de poetiske, politiske og teoretiske skriftene til Liu Xiaobo i
mer enn åtte år, vi er nå til og med frarøvet retten til å sørge over hans for tidlige død i en alder av 62 år. Liu Xiaobo fikk den offisielle diagnosen dødelig kreft i juni og døde i juli. Før det var gått tre dager etter hans død, ble asken spredd i Det kinesiske hav fra en båt og vi fikk bare se en svært kort video av enken som så på at asken ble tømt ut i vannet. Siden ble de som organiserte små likvaker med tente lys på strendene ved havet, raskt arrestert og fengslet.
Nobelkomiteen kan ta initiativet
Vi tror at medlemmene av Den norske Nobelkomite må føle seg like ydmyket som vi gjør over den måten Liu Xiaobo og hans kone Liu Xia, som fortsatt er i husarrest og konstant overvåket av politiet, har blitt behandlet. Vi tror at vår passivitet foran slik inhuman behandling av et fredelig par vil si å tolerere forbrytelsene til et nådeløst diktatur.
Vi forventer en klar og sterk reaksjon fra så mange land og byer i verden som mulig. Vi oppfordrer alle presidenter, statsministre, ordførere og parlamentsmedlemmer til å vise at vi alle er Liu Xiaobos arvinger, at vi ikke har noen fiender, og at vi ikke vil glemme fortidens forbrytelser.
La hundrevis av gater, plasser og avenyer bli oppkalt etter Liu Xiaobo. La dusinvis av statuer og minnesmerker bli oppført i hovedstedene for å vise det kinesiske folk at verden har forstått deres lidelse og ikke vil glemme at de har fortjent frihet og verdighet.
La Oslo vise veien. La Den norske Nobelkomiteen ta initiativet. La Oslo få den første offentlige statuen av Liu Xiaobo!
Oversatt fra engelsk av Bjørg Hellum.
