Liu Xiaobo var kjerne i den historisk vanskelige Norge-Kina-konflikten. Hva skjer nå som han er død? | Henning Kristoffersen
Alle Norges interesser og hjertesaker påvirkes av hva Kina er og gjør.
Fredsprisvinner Liu Xiaobo er død. Verden har mistet en modig mann. Støtten til Liu Xiaobo har vært sterk i Norge. Mange er derfor provosert over at den norske regjeringen ikke støttet kravet om frifinnelse.
Dessverre var det slik at i Liu Xiaobo-saken var det få alternativer, gitt at regjeringen ønsker å ha et fungerende bilateralt forhold til Kina.
Ifølge avtalen regjeringen skrev under på for et halvt år siden, er Norge fullt klar over hvilke bekymringer fredsprisen til Liu Xiaobo i 2010 skapte i Kina. Det stadfestes i avtalen at det var prisen i seg selv og hendelser relatert til denne, som ødela det bilaterale forholdet.
Den viktigste hendelsen var den daværende norske regjeringens støtte til prisen. Det er en hovedårsak til at hverken statsminister Erna Solberg eller andre regjeringsmedlemmer, inkludert Jan Tore Sanner – som i sin tid nominerte Liu Xiaobo til fredsprisen – kastet seg på EUs krav om frigivelse av fredsprisvinneren.
I 2010 nominerte Jan Tore Sanner Liu Xiaobo til fredsprisen. Nå er han og andre statsråder tause om den dødssyke mannen.
Med gratulasjoner til fredsprisvinner Liu Xiaobo og deltagelse på fredsprisseremonien i rådhuset fra høyeste offisielle hold – kongehuset, statsminister og stortingspresident – var det umulig for Beijing å tolke det annerledes enn at den norske regjeringen fullt og helt støttet fredsprisen i 2010.
Umulig for Beijing å forstå Nobelkomiteens valg
Liu Xiaobo var dømt for å oppfordre til undergraving av statsmakten. Dette er en kriminell handling i Kinas gjeldende lovgivning – nettopp et av punktene Liu Xiaobo kjempet for å endre. Liu Xiaobo var en av de sentrale forfatterne til Charter 08 – et manifest som blant annet ønsker demokratiske reformer og en ny maktfordeling i Kina.
Manifestet oppfordrer alle kinesere til å aktivt delta for å forvandle det kinesiske samfunnet – bort fra dagens autoritære styre og mot et demokratisk Kina.
For kommunistpartiet ble han dermed en farlig person. Fra Beijings ståsted er det partiet som er garantisten for et Kina som er stabilt nok til å fortsette sin økonomiske og sosiale fremgang, og altså til å kunne utvikle seg på fredelig vis.
Liu Xiaobo, derimot, står ifølge partiet for det motsatte – kaos, splittelse og ufred.
Det ble umulig for Beijing å forstå Nobelkomiteens valg, og enda mindre at den norske regjeringen stilte seg bak prisen. Liu Xiaobos sykdom endret ikke på noe av dette.
Flaut å hevde Norge som moralsk stormakt
Berit Reiss-Andersen, Nobelkomiteens leder, synes regjeringens stillhet har vært svært pinlig. Hun mener sogar den har signalisert Norges abdisering fra tronen som moralsk stormakt. Reiss-Andersen forventet, nærmest forlangte, støtte fra regjeringen i Liu Xiaobo-saken.
En slik holdning er egnet til å skade den nødvendige tilliten til at Nobelkomiteen er uavhengig. I tillegg vises et arrogant selvbilde.
Reiss-Andersen illustrerer hvor mye det smerter når forestillingen om Norge som en globalt sentral fredsnasjon – med Nobels fredspris som den naturlige kjerne – trues.
Som et lite, rikt land er det ærbart å ville «bokse over sin vektklasse» for å bidra til å løse noen av klodens største utfordringer. Men å hevde at Norge generelt er en moralsk stormakt bør gi en flau smak i munnen – spesielt i dialog med land som antagelig strir med større problemer enn Norge gjør.
Regjeringens tafatte holdning til menneskerettigheter
Liu Xiaobo ble i Vesten ofte fremstilt som en moderat menneskerettighetsforkjemper. I Beijing var han noe helt annet – en trussel for Kinas stabilitet.
Tilbakeholdenhet fra regjeringen i Liu Xiabo-saken ble helt nødvendig for å opprettholde et bilateralt forhold til Kina.
At det ikke bare gjelder Norge er åpenbart i denne saken. Med eller uten en skriftlig avtale, så forlanger Beijing respekt for Kinas kjerneinteresser. Respekt for styresettet er åpenbart kjerne.
Det som er vanskeligere å forstå enn regjeringens linje i Liu Xiaobo-saken er den tafatte holdningen til menneskerettigheter for øvrig – spesielt når denne regjeringen har fremhevet menneskerettigheter som en av sine kjerneinteresser.
At Norge er opptatt av menneskerettigheter er ingen hemmelighet for ledelsen i Beijing, ei heller er det mulig å lese av den berømte avtalen at det er et tema som må settes på vent.
Hvor går Norges røde linje?
Kina kommer til å fortsette å utfordre oss. Kina vil etter all sannsynlighet få verdens største økonomi uten å bli et demokrati på veien.
Alle Norges interesser og hjertesaker påvirkes av hva Kina er og gjør, og et forhold til Kina betyr samarbeid med Beijing.
Det koster åpenbart noe av stoltheten vår, men det er hverken i Norges eller Beijings interesse at det koster oss identiteten vår. Så vil noen mene at vi heller burde gi forholdet til Kina på båten.
Politisk redaktør Trine Eilertsen: Også norsk Kina-politikk drives av egeninteresse. Det er bare så vondt å innrømme det
Vår nåværende regjering fikk Norge ut av en historisk vanskelig konflikt, og vi blir stadig klokere på hvor Beijings røde linje går. Hvor Norges røde linje går blir opp til vår neste regjering å finne ut av.
Det arbeidet kommer til å bli fulgt med argusøyne. Mennesker som Liu Xiaobo er med på å skrive historie. Diskusjonen om Norges forhold til Kina stopper garantert ikke med Liu Xiaobos bortgang.
Følg og delta i debattene hos Aftenposten meninger på Facebook og Twitter
