FROGNERSETEREN: Eimund og Vebjørn Sand ble nylig tildelt Vestre Akers kulturpris i forbindelse med Roseslottet. Vebjørn Sand mottok prisen alene, da hans bror ikke kunne være til stede.
Bydelsutvalgets leder, Yngvar A. Husebye, begrunnet tildelingen av Kulturprisen, hvor han blant annet sa: «Stedet og utstillingen er enestående, både for bydelen, Oslo og Norge, men også internasjonalt. Det gjør også jeg som står her som tillitsvalgt, utrolig stolt!»
Se hele Husebyes hyllest nederst i saken.
Umåtelig stor pris
I salen satt Vebjørn Sand sammen med flere av sine samarbeidspartnere på Roseslottet. Han uttrykte stor glede for prisen, og han innledet med: «alle vi som står bak Roseslottet setter umåtelig stor pris på dette. Det er en stor ære» – før han navnga flere av dem som også skal ha æren for at prosjektet er blitt en realitet. Noen av dem var til stede i salen. Han fortalte også om at det nå forelå planer om at Roseslottet skulle stå frem til 2025.
Se Vebjørn Sands takketale ved å følge denne linken og start cirka 59 minutter ut i sendingen.
Etter talen fikk han i likhet med Hanne Karine Sperre, som vant Frivillighetsprisen, et maleri av kunstneren Ella Utigaard. Sand nikket anerkjennende til maleriet, hvor den hvite rosen er et sentralt element i bildet. «Den Hvite Rose» var navnet på en ikke-voldelig motstandsgruppe i Tyskland, som i stedet for våpen, kjempet med ord mot nazi-regimet. Så å si alle ble henrettet av naziregimet for sin motstand. Ved inngangspartiet til Roseslottet møter vi også den hvite rosen, som har gitt navn til slottet på Frognerseteren.
Les også: Frivillighetsprisen: Hanne Karine Sperre – for sitt engasjement for dem som står utenfor
Saken fortsetter under bildet
Roseslottet frem til 2025
Akersposten møtte Vebjørn Sand noen dager etter prisutdelingen for å høre mer om hans tanker om Roseslottets fremtid. En entusiastisk Sand er nettopp ferdig med en guidet tur da vi møter han. Han hadde fremdeles prisutdelingen friskt i minnet.
– For Eimund og meg som kunstnerisk ledere, var det veldig oppløftende å få en sånn anerkjennelse og ikke minst for alle dem som har vært med å jobbe med dugnadsånd i flere år. Det er veldig mange mennesker som har tatt seg virkelig helt ut for å få dette her til. Det gjelder ikke minst vår kjære mentor Kjell Grandhagen som sto på hele veien, det vil si helt fram til han døde, for at Roseslottet skulle bli en realitet, sier Sand og fortsetter.
- Det å oppleve å bli sett det for det arbeidet vi har gjort og med den rammen og den verdigheten som var under utdelingen med alt som ble sagt, det var flott. Det betyr veldig mye for Eimund og meg. Det varmet. At vi får en slik anerkjennelse betyr mye i den prosessen videre mot å forsøke å få dette til å stå her frem til 2025, hvor vi da skal markere at det er 80 år siden frigjøringen.
Kvinnenes motstandskamp
Det har kommet en helt ny avdeling på Roseslottet siden vi var her sist. Hva består den av?
- Vi har fått en ny installasjon hvor kvinnene har fått en større plass i Roseslottet. Med 80 nye arbeider, nesten dobbelt så mange arbeider som tidligere, vil vi blant annet hedre kvinnenes motstandsinnsats. Det er snakk om 80 malerier med dybdetekster, som viser kvinner og menn fra kulturlivet som sto opp mot nazismen, enten med sin kunst eller deltakelse i motstandskampen. Den åpner med motstandskvinner fra helt i nord, med de samiske motstandskvinnene Mamma Karasjok, som reddet livet til mange jugoslaviske krigsfanger ved å risikere sitt eget liv og Anna i Makvatn, som reddet ett hundretalls mennesker som grenselos. Kvinnene kommer først i denne rekken og litt lenger ned kommer mennene, forklarer Sand, som peker på en stor urettferdighet.
- Det er opprørende å se hvordan kvinnene er blitt glemt når man snakker om motstandskampen under krigen. For eksempel er det et portrett i full størrelse av Eva Jørgensen, som hadde 1200 mann under seg som Milorg-leder, men som ble delvis glemt da krigen tok slutt. Hun fikk for eksempel ikke defilere foran slottet under frigjøringsdagene. Det var guttas krig, så hun måtte stå blant publikum og se på. Så nå har jeg malt henne stående foran slottet forever, sier Sand.
- Et annet bilde jeg synes jeg har fått til, er kronprinsesse Märtha og hennes arbeid for å fremme Norges sak i Washington. Det er også mange sterke skikkelser vi har funnet frem til i researcharbeidet, som vi ikke kjente til fra før.
Noe av det beste
- Vi har snakket med barn og ungdom og også voksne som kjenner bare biter av denne krigshistorien og innsatsen som mange mennesker la ned under krigen. Mye har vært for fokusert på personer som for eksempel Gunnar Sønsteby og Max Manus. Du fokuserer mye på en rekke vanlige mennesker, som har gjort en ekstrem innsats for å forsøke å ivareta demokrati og menneskelighet i denne tiden?
- Dette skal være et sted for hele familien. Det er ikke fokus på vold eller brutale krighandlinger. I den nye serien møter de mennesker i full skala, malt på plater som er 1,5 meter brede og to meter høye, malt med farger og levende penselstrøk. Jeg ser at barn og unge reagerer positivt på den nye avdelingen, og jeg synes at dette er noe av det beste jeg har gjort når det gjelder de nye portrettene. Jeg føler at jeg har gitt liv til disse menneskene, med kvaliteter og verdi og på en annen måte enn for eksempel et fotografi gir.
– Hvordan har du klart å gjenskape alle disse til dels ukjente motstandskjemperne?
- For mange av dem er det jo nesten umulig å finne fotografier. Jeg har satt sammen litt her og litt der, sett noen videosnutter eller deler av et bilde. Det blir nesten som en arkeolog å grave disse menneskene frem, som til slutt blir malt i sin ungdoms drakt der de står nedover i stien.
Teamwork og panikkangst
Vebjørn Sand understreker igjen at Roseslottet aldri hadde kommet på bena uten alle dem som har vært involvert.
- Det er jo snakk om teamwork når det gjelder store prosjekter som dette. Alle som jobber med dette må føle at de har eierskap til prosjektet, at de jobber med noe som er større enn dem selv. Ellers hadde det ikke vært mulig å gjennomføre. Det ansvaret man har gjennom å løfte frem disse historiene, veteranene og tidsvitnene, det handler om at man føler at en er med på noe viktig og det handler som sagt om samarbeid..
- Hva med deg seg selv. Prosjektet tar ikke livet av deg?
- Man får mye krefter og energi gjennom å jobbe med dette. Det hender jeg blir sliten, men det var nok verst i starten av byggeprosessen. Vi hadde satt i gang veldig mye, og plutselig hadde vi ikke mere penger. Det ble mye dyrere enn det vi trodde. Da var det et døgn jeg hadde panikkangst og trodde at nå var det stopp. Da lå jeg nede og turte ikke gå opp her, men plutselig løsnet det med noen gode avtaler og vi kom oss videre. Fremdeles er vi avhengige av billettinntekter, våre 20 ansatte og det frivillige arbeidet, samt at private støtter oss. Det går akkurat rundt. Det som er slitsomt i dette er nettopp økonomien. Det å jobbe med mennesker og verdien som ligger i dette arbeidet, er noe helt annet, sier Sand, som brukte pengene han fikk for leiligheten i New York som startkapital for prosjektet.
Les også saken: Det manglet millioner – Vebjørn lå et døgn med panikkangst
Time Magazine
- Mer enn 200 000 mennesker har besøkt Roseslottet og prosjektet er fortsatt avhengig av jevn tilstrømming for fortsatt eksistens?
- Kulturprisen gir oss naturligvis ny energi. Vi får også Oslo bys kunstnerpris en av de nærmeste dagene. Vi ble kåret blant de 100 stedene i verden verdt å se av Time Magazine. Alt dette er stimulerende og inspirerende, og det hjelper oss. Fortsatt drift er avhengig av billettinntekter, salg av program og guidede turer.
Sand understreker at Roseslottet ikke er et stillestående prosjekt.
- Nå er jeg opptatt av å få malt 20, kanskje 30 nye tidsvitner, i tillegg til de 37 som allerede er her. Det skal skje så fort som mulig, for tidsvitnene er naturlig nok veldig gamle. Får vi være her til 2025, så skal de i hvert fall være til stede gjennom kunsten, sier han.
- Samtidig må vi hele tiden fornye oss, hvor Roseslottet blir tilført nye ting. Den nye avdelingen med motstandskvinner og menn er bare noe av dette. Jeg er glad for at vi har fått så gode tilbakemeldinger på den delen, hvor vi særlig har løftet frem kvinnene. Spesielt på scenen vil vi også gjøre nye ting. Bare i sommer har vi hatt over 100 konserter. Vi vil naturligvis at folk skal oppleve noe nytt, men at de også kommer igjen for å gå i dybden på alt fra det som skjedde under krigen til enkeltmenneskers skjebner i kamp for frihet og demokrati.
Mamma Karasjok
Akersposten fulgte Vebjørn Sand gjennom den nye avdelingen. Historiene er mange, og disse kan han. Arbeidene hans er stilt ut nedover stien og ta deg god tid, for arbeidene med tekster gjør stort inntrykk.
Vi tar med historien om Mamma Karasjok. Hun het Kirsten Svineng, men kunne bære navnet Mamma Karasjok med stolthet, et navn hun fikk under krigen for sin hjelp til jugoslaviske krigsfanger, som levde under forferdelige forhold. Det ventet dødsstraff for å hjelpe disse fangene med mat og ikke minst for å skjule rømte fanger. Etter krigen var takknemligheten stor fra det jugoslaviske folk for at hun reddet så mange menneskeliv.
- Hun er en utrolig type. Det er rart at hun ikke er mer kjent her sørpå. Mange som bor i Nord-Norge føler nok at norsk krigshistorie er skrevet gjennom brilleglass sørpå. Det var i nord de verste krigshandlingene var og de fleste krigsfangene. Uansett, etter krigen ble hun invitert til Beograd og fikk Jugoslavias høyeste utmerkelse av president Tito, som selv var partisan under krigen. I Jugoslavia ble hun også hyllet av sine "barn" som hun hadde reddet, forteller en engasjert Vebjørn Sand.
- Da Tito så var på statsbesøk i Norge i 1965, ville han treffe Mamma Karasjok igjen. For første gang tok hun fly til Oslo og til mottakelsen på Grand Hotel, hvor Verna og Einar Gerhardsen står og tar imot, sammen med fru Tito og Tito. Hun har laget noen skaller som hun forærer fru Tito, hvorpå fru Tito tar av seg en brosje hun bærer og gir til Mamma Karasjok. Under møtet forteller hun Tito at hun ber for Jugoslavia hver dag. Tito sier da at han er ingen troende mann. Men du som er en så stor mann, som har vunnet over fascismen, du må jo til himmelen, sier Mamma Karasjok. Og hvis du ikke selv tror, så må noen følge deg dit, sier hun så. Senere så dør Tito og Mamma Karasjok på samme dag og da fikk vel Tito følge til himmelen, smiler Sand.
Inspirere til bevare demokratiet
Som sagt, historiene og arbeidene er mange. Vebjørn Sand har noen beskrivende ord om dem alle, mens han til stadighet stopper opp og snakker med besøkende som henvender seg til han eller vil ta bilde. Smilende mottar han ros for Roseslottet, samtidig som han hele tiden påpeker at det er et teamwork. Ved utgangen smiler Røa-mannen Leif Juster mot oss.
- Visste du at Juster gjemte våpen for motstandsbevegelsen under scenegulvet, spør Sand.
Nei det visste vi ikke, men vi vil komme tilbake for å vite mer.
- Det er en ting som er viktig for oss. Når barn eller voksne går herfra, skal de ikke sitte igjen med et inntrykk av sorg eller sinne. Vi vil at alle disse menneskenes kamp under krigen, skal inspirere til å bevare det mest verdifulle vi har – demokratiet. Tilbakemeldingene vi får, tyder på at vi har gjort mye riktig, avslutter Vebjørn Sand.
Bydelsutvalgsleder Yngvar A. Husebyes tale til Eimund og Vebjørn Sand:
Det er ikke lett å forholde seg rolig til vinneren av Vestre Aker kulturpris 2020. Og det er jeg sikker på at prisvinnerne, Eimund Sand og Vebjørn Sand, har ønsket seg - å ikke forholde seg rolig.
Formelt sett er det Roseslottet som vinner prisen, men det er naturligvis Eimund og Vebjørn Sand vi må hedre – og alle deres hjelpere.
Leser man åpningen på Roseslottets hjemmeside, står det:
«I 2020 var det 80 år siden Norge ble angrepet i 1940, og 75 år siden frigjøringen i 1945. Roseslottet 2020 er en kunstinstallasjon og et pedagogisk prosjekt som har til formål å fortelle historien om okkupasjonen av Norge og om de grunnleggende prinsippene for demokrati, rettsstat og humanisme som da ble satt ut av kraft».
Stedet og utstillingen er enestående, både for bydelen, Oslo og Norge, men også internasjonalt. Det gjør også jeg som står her som tillitsvalgt, utrolig stolt!
Mot slutten av utstillingen har Vebjørn Sand malt et møte av nazitopper, i det som kan kalles ‘mennesker i god stemning’. Her diskuterte oppegående mennesker «den endelige løsning», altså avlivning av alle jøder. Kunstnerne viser til at dette er omtalt som ‘ondskapens banalitet’; som en sviktende evne til å tenke selv, og at ondskapen kan skjule seg over alt og utføres av de fleste av oss…..om forholdene ligger til rette.
Jeg tenker at dette dessverre er mer relevant enn noen gang, og jeg håper vi kan diskutere dette videre etter kunstens klare beskjed til oss.
Takk for at vi har kunstnere!
Derfor: Stiftelsen Roseslottet ved Eimund Sand og Vebjørn Sand tildeles Vestre Aker kulturpris 2020 for kunstparken Roseslottet på Frognerseteren. Kunstinstallasjonen forteller den viktige historien om okkupasjonen av Norge under 2. Verdenskrig og de rettsprinsippene som da ble frarøvet oss. Kunstparken utmerker seg som en flott konsert- og kulturarena i bydelen.
Kulturprisen 2020 går til Eimund Sand og Vebjørn Sand og Roseslottet.