Hvor ble den av?
Jeg fant en skadet fugl. "Hva skal jeg gjøre?" tenkte jeg. Den lå ved veikanten, den kavet og gispet etter luft.
"Den lider - bør jeg slå den i hel?". "Hvor skadet er den, kan den overleve?". Jeg kunne ikke la den ligge igjen alene for å dø på asfalten. Men fuglens liv eller død var ikke opp til meg å bestemme.
I veikanten fant jeg et par lønneblad som høsten hadde satt sitt preg på. De gjenspeilet fuglens vakre farger. Jeg lirket dem under den lille fuglen og løftet den opp. "Den må være livredd meg", tenkte jeg. "Den er en fugl, jeg er et menneske". "Den er så liten, jeg er så stor". Jeg bar den varsomt i mine hender og kjente på en intens medfølelse. Jeg ville så gjerne hjelpe, gjøre lidelsene til fuglen mindre. Jeg følte meg maktesløs.
Det var kort vei hjem, og jeg fant en liten eske å legge den i. "Jeg vet ingen ting om hvordan denne fuglens liv har vært, jeg er en fremmed for den", tenkte jeg. Men likevel kunne jeg kjenne på en sterk kjærlighet for dette lille vesenet. Hjertet mitt ble stort og varmt i brystet.
Det foregikk en dødskamp i den lille fuglen. "Jeg ser deg", sa jeg. Rett etterpå tok den sitt siste pust og døde foran øynene på meg. Kunne den føle min kjærlighet? Jeg undret meg. Ubetinget kjærlighet trenger ingen ord.
En dag skal også jeg trekke mitt siste pust. Dette har mennesker, fugler og dyr til felles. Det er naturens lov.
Det finnes tusenvis av småfugler i verden. Jeg kan ikke si at jeg kan skille dem fra hverandre. Jeg lever mitt liv, de lever sitt. Jeg gir dem ikke mye oppmerksomhet, annet en at jeg legger merke til fuglenes vakre sang om våren. Og noen ganger ser jeg dem fly i flokk og lage vakre formasjoner på himmelen over meg.
Denne fuglen vil jeg aldri glemme. Akkurat denne dagen var det jeg som var der. Akkurat i det øyeblikket en liten, vakker skapning skulle forlate jorden. En skapning jeg ikke visste noe om. Likevel vekket den sterke følelser i meg. Jeg var vitne til at den fløy av gårde. Tilbake i min verden lå kun skallet.
