– Vekten av snøkrystaller handler om en gutt på 14 år som liker å hoppe på ski og spille sjakk. Det skjer en ulykke i hoppbakken, og han må til legen. Det viser seg at han har en uhelbredelig muskelsykdom som er veldig uvanlig, og legen råder han til å slutte å hoppe. Ellers kan det gå ille. Faren til gutten er en urmaker og moren jobber i en barneskole. Faren har ikke så godt forhold til sønnen sin, og de begynner å miste hverandre. Det begynner å skje noe merkelig med moren, men faren vil ikke si hva det er for noe. Faren vil heller ikke vite noe om guttens alvorlige sykdom, og han merker ikke at han sliter og har det vondt. Ingen av elevene eller lærerne merker det heller. Han vil hoppe igjen men det kan han ikke for da kan han slå seg i hjel. Gutten prøver så hardt han kan å skjerme familien mot hans sykdom, for de har jo nok med morens sykdom. Vekten av snøkrystaller er ikke en tragisk bok, men varm bok om kjærligheten og verdighet. Vil det ende godt med gutten?
Vekten av snøkrystaller
Han er nesten femten - skihopping er livet. Men livet har andre planer for gutten. Sykdom fanger ham i svevet. Les mer
349,- Spar: 270,-
Presentert av Rune Larsstuvold
Den lille kjernefamilien i Oslo på 1970-tallet har det tilsynelatende så godt som det går an: Far Otto driver pliktoppfyllende sin urmakerforretning på Sinsen, mor Turid er lærer og stolt av andreklassejentene sine som er blitt så flinke til å lese, og begge er så glade i sitt eneste barn, sønnen på snart femten. Han er spinkel, og puberteten lar vente på seg. Han greier seg brukbart på skolen, men det er skihoppingen som er livet. Det er bare han og Even på hele skolen som er skihoppere, det står respekt av sånne tøffinger selv om de er små. Han vil ikke noe annet her i livet enn å hoppe på ski.
Mors angst
Far synes det er fint med hoppingen, far og sønn drar på Holmenkollrennet hvert år, og nå har gutten fått hopplegenden Per Stranden som trener, sesongen blir spennende. For spennende, synes mor. Gutten skjønner etter hvert at det er noe med mor, noe som engster henne, og som ikke har med hoppingen å gjøre. Far prøver så godt han kan å skjerme gutten for morens psykiske problemer. I lengden lar de seg likevel ikke skjule.
Ny sesong
Første søndag i advent gjør gutten sitt beste hopp noensinne, treneren skryter og klapper ham på skulderen. Når suksessen skal gjentas i neste hopp, svikter den ene foten i satsen. Fallet fører til legebesøk og et utfall ingen kunne drømme om: Legen forbyr ham å hoppe på ski. Gutten har en muskelsykdom som kan lenke ham til rullestolen, i verste fall til senga. Å fortsette hoppingen kan få dramatiske følger. Men dette må ingen få vite. Ikke mor og far i hvert fall. Slett ikke mor og far. Han river legens brev til foreldrene i stykker.
«Dette er romanen Thorvald Steen har
bedre forutsetninger for å kunne skrive
enn de fleste.»
Det siste hoppet
Idyllen i hjemmet kan ikke vare. I stua sitter far bøyd over klokker til reparasjon. Rundt ham har tiden stanset: Soveromsdøren lukker seg stadig oftere bak guttens mor. Gutten strever med tanken på hvordan han skal skjerme foreldrene mot sannheten om sykdommen han bærer på. Far og mor har da sannelig nok med mors sykdom, de trenger ikke flere bekymringer.
«Et selvbilde går i stykker - et nytt må
skapes for å beholde verdigheten.»
Han tenker på skituren med Nina i parallellklassen, på at hun måtte hjelpe ham. Gjennomskuet hun ham? Han spekulerer på hvordan han kan bevare verdigheten sin når han ikke lenger er skihopper. Han tenker på moren. Han drømmer om et siste svev.
Skihoppet som metafor
Fortellinger om oppvekst og pubertet handler ofte om å foreta valg, om hvor vanskelig det er å velge. Tenårene inneholder utallige ideer om livet og hva det kan by på. Det er forventningenes tid. For gutten ligger alt dette i skihoppet. Det er det eneste som gjelder, satse og aldri lande, sveve, drømme ... Skihoppet blir et bilde på livet og dets løfter.
Tyngden av snøkrystaller
Sykdom er et løftebrudd. Den kommer aldri beleilig. Den rammer ikke bare den syke, men også de nærmeste rundt. Den knuser forventninger og drømmer. Den foretar valg ingen har drømt om. Vekten av de vakre snøkrystallene som går i oppløsning i votten kan knekke ham, det er tungt å bære på drømmen som brast. Valgene er tatt for ham. I spennet mellom skihoppet og rullestolen må han finne oppdriften til andre svev.
Tre-i-en-roman
Er så Vekten av snøkrystaller en tragisk og dyster fortelling? Nei, den er snarere en rørende hyllest til menneskets livskraft. Thorvald Steens nye roman handler om verdighet, kjærlighet og humor. Et selvbilde går i stykker - et nytt må skapes for å beholde verdigheten. Kjærligheten gir seg mange utslag på flere plan - ektefeller imellom, foreldre og barn imellom, og også den første, gryende, som kanskje gir nye løfter? Og ikke minst humoren, som gjør livet til å bære og romanen til en fryd å lese.
Vekten av snøkrystaller kan dessuten kalles en Oslo-roman, en vinter- og skiroman og som sådan enestående i norsk litteratur, og en dannelsesroman. Det er romanen Thorvald Steen har bedre forutsetninger for å kunne skrive enn de fleste, bedre forutsetninger enn for alt annet i sitt prisbelønte forfatterskap til nå. Det er et svev til høye stilkarakterer. Nedslaget kan vente.
Medlemsvurdering:
Dette er virkelig en nydelig bok! Virkelig, VIRKELIG en nydelig bok. Lettlest og medrivende fra første stund, samtidig som den har en underlig, sår tyngde i seg som kverner i leseren lenge etter boka er ferdiglest. Den er spennende som en kriminalroman, lyrisk som et dikt, sår som en tragedie og jublende som en kjærlighetserklæring. Denne boka er langt på vei perfekt. Et litterært gourmetmåltid hvor alt er perfekt satt sammen og avstemt. Selv om det er en stor sårhet i boka, vipper det aldri over i det patetiske, men balanserer elegant på grensen mellom glede og sorg. Mesterlig gjort - spesielt siden historien tilsynelatende er så enkel og likefram fortalt. Midt oppe i alt det tilsynelatende enkle trer komplekse baktepper fram og etterlater seg etterdønninger i leseren som liksom ikke slipper taket med det første. Dette er en bok jeg vil huske - svært lenge. Og dette er ikke minst en bok å anbefale til svært mange!M.
Detaljer
- Forlag
- Oktober
- Innbinding
- Innbundet
- Språk
- Norsk Bokmål
- Sider
- 203
- ISBN
- 9788252563726
- Utgave
- 1. utg.
- Utgivelsesår
- 2006
- Nr
- 1873857
Medlemmers vurdering
Skriv en vurdering
– Min litterære ferd går denne gang til Oslo på 60-tallet. "Vekten av snøkrystaller" av Thorvald Steen tok meg med hjem til en gutt og hans mor og far i nærheten av St. Hanshaugen. Gutten liker å hoppe på ski og han er god. Etter et fall blir det oppdaga at han har en svært alvorlig muskelsjukdom og at han etterhvert må regne med å sitte i rullestol. Gutten står virkelig på for å holde dommen hemmelig for mora og faren. Og lykkes delvis. For mora og faren er veldig glade i hverandre og ser nesten ikke sønnen sin. Når mora i tillegg sakte men sikkert blir verre og verre av en psykisk sjukdom, er det slettes ikke rom for gutten. Han er nærmest usynlig for foreldrene sine. Dette er en sår fortelling. Svært godt skrevet. En liten, uslepen diamant, kan man si! Dette var mitt første møte med Thorvald Steen og jeg må si jeg fikk en meget godt inntrykk av han. Måten å skrive på kan minne litt om Lars Saabye Christensen og Per Petterson. "Vekten av snøkrystaller" er en slags oppvekstskildring og kan muligens brukes som et alternativ til "Herman" av Lars S.C. i skoleoppgaver etc. Konklusjon: Anbefales varmt!
– Dette er virkelig en nydelig bok! Virkelig, VIRKELIG en nydelig bok. Lettlest og medrivende fra første stund, samtidig som den har en underlig, sår tyngde i seg som kverner i leseren lenge etter boka er ferdiglest. Den er spennende som en kriminalroman, lyrisk som et dikt, sår som en tragedie og jublende som en kjærlighetserklæring. Denne boka er langt på vei perfekt. Et litterært gourmetmåltid hvor alt er perfekt satt sammen og avstemt. Selv om det er en stor sårhet i boka, vipper det aldri over i det patetiske, men balanserer elegant på grensen mellom glede og sorg. Mesterlig gjort - spesielt siden historien tilsynelatende er så enkel og likefram fortalt. Midt oppe i alt det tilsynelatende enkle trer komplekse baktepper fram og etterlater seg etterdønninger i leseren som liksom ikke slipper taket med det første. Dette er en bok jeg vil huske - svært lenge. Og dette er ikke minst en bok å anbefale til svært mange!