En bevisst kunstner

Mari Slaattelid stiller ut nye malerier og fotografier i utstillingen «Purity of the Heart One to One» på Galleri K. Det er tre år siden siste utstilling i galleriet som også representerer henne. Den betydningsfulle samtidskunstnerens utstilling skaper naturligvis forventninger blant kunstinteresserte.

Kunst før og nå

I galleriet foregår det aktivitet med å henge opp bildene. Slaattelid har regi på hvilke bilder som skal med og hvor de skal henge, men hun søker også råd hos kolleger og gallerist. Noen bilder er allerede hengt opp mens andre står klare på bakken. Slaattelid forteller om bildene. Hun har klart for seg hva hun har tenkt.

– Hva innebærer ditt «uavsluttede studium av hva kunst er», som du selv ordlegger det?

– At alt jeg gjør på atelieret er et studium av hva kunst er. Det å forstå hva jeg gjør er helt nødvendig for å lage gode bilder. Jeg må forstå hva kunst har vært og hva det er nå. Det er en stor og mangfoldig kontekst. Bildene jeg stiller ut nå griper tilbake til det jeg har laget før og har i seg en forestilling om hva som kan komme, derfor sier jeg at arbeidet er uavsluttet. Jeg vil gjerne prøve å snakke direkte om hva det jeg gjør handler om, sier Slaattelid.

LES OSGÅ: 2015 – et bra kunstår

Lei av romantisering

Hun påpeker at kunst er komplekst og ikke lett å forstå.

– Men det er mulig å snakke konkret om det. Jeg ønsker ikke å romantisere kunstnerrollen. Maleri er ofte fysisk hardt arbeid der man må forkaste og gjøre om i det uendelige. Du bruker dømmekraften din mot deg selv. Når ting ikke lykkes, er det grunner til det. Av erfaring vet man etter hvert hva som er godt og dårlig.

– Hvordan utarter den skriftlige praksisen din seg?

– Jeg skriver for å komme til klarhet, det er grunnleggende i arbeidet med bilder. Jeg artikulerer det jeg driver med. For det jeg tenker er ikke språkløst. Skrivingen gir meg også en idébank, og jeg har en hyllemeter med daterte notatbøker. Notatene ligger til grunn for tekster som er mer utskrevet og som kan brukes offentlig, sier Slåttelid, som i en stund nå har skrevet kulturkommentarer for avisen Dag og Tid.

– Det har vært stimulerende. Man må tenke gjennom ting og stå for det: Dette har du sagt offentlig. Så kan du heller si noe annet neste gang.

– Hvordan starter du på et nytt prosjekt?

– Jeg prøver å gjøre noen gode bilder. Hvis jeg greier det, har jeg en stamme som utstillingen kan bygges ut fra. De gode ideene er gullet du har. Hvis jeg har et par-tre ideer som holder, så er det min ressurs for neste ustilling, og jeg kan gjøre en hel rekke arbeid som er individuelt verdifulle, som skiller seg fra hverandre og står på egne ben.

Kompleks

– I denne utstillingen, er det flere ideer som er uavhengige eller en hovedidé?

– Utstillingen har et par tyngdepunkt. Det 6-7 store malerier i akryl som er et halvt år gamle. Formmessig er de utledet fra fotografier av en lysbryter på atelieret. Formene i maleriene gjentar den enkle oppdelingen i lysbryteren. Bildene bør henge sammen til tross for at teknikkene er ulike. Det er en kompleks utstilling når du har både foto og maleri. Å få det til, kan være krevende. Man kan gå i den fellen det er å lage en slags interiørdesign. Da husker man kanskje utstillingen bare for designen, at alt var stilig. Det andre ytterpunktet kan være hvis utstillingen er for kompleks, med for mange ideer, at den er en opphopning av bilder bare. I denne utstillingen er det mer enn en idé, kanskje tre, fire. Oppgaven er å begrunne en forbindelse mellom dem.