Hans Normann Dahl (1937-2019): En radikal bamsefar og rød romantiker

Sosiale medier har strømmet over av gode minner etter at Hans Normann Dahl døde tirsdag 29. januar, 81 år gammel. Vennene skriver om en omtenksom, hensynsfull og hyggelig mann. Kolleger fremstiller ham som en vennlig kunstner med mild fremtoning og mange anekdoter, og en kunstlærer med stor integritet og evne til å hente frem det beste hos elevene. Og det er langt flere enn studentene ved den private Olav Mosebekks tegneskole (som han drev i årene 1995–2017) som har grunn til å hente frem gode minner.

Først og fremst er det de mange barnebøkene som vil bli stående i vår felles hukommelse. Ikke minst illustrasjonene til Alf Prøysens beretning om «Snekker Andersen og julenissen» (1971). Den er blitt en klassiker som er utgitt i flere opplag. Mange flere vil kjenne beretningen fra (den meget enkle) filmen som er vist på NRK et utall ganger. To år tidligere illustrerte han Odd Eidems «Jeppe Jansens giraff», en annen barnebok som har satt merke etter seg. Samarbeidet med Arild Nyquist om «Onkel Monokkel og trommeslageriet» (1987) er en tredje barnebokklassiker.

Hans Normann Dahls Prøysen-illustrasjoner, særlig til Snekker Andersen-fortellingen, er blitt et folkekjært felleseie. Foto: Gyldendal

Det er når store ordkunstnere møter fabulerende tegnere at barns fantasi blir næret med stoff de kan dykke ned i og vende tilbake til for stadig nye opplevelser. Men gleden over Hans Normann Dahls illustrasjoner og kunstneriske bidrag begrenser seg ikke til barna. Han hadde en stor fanskare blant unge og godt voksne som gledet seg over en fantasifull og fargerik kunstner. Kunsten hans preges av en frodig strek og utfordrende fargekombinasjoner som spredde glede og skapte engasjement.

Selv ble jeg kjent med ham da han på frilansbasis var fast, visuell kommentator i Dagbladet i perioden 1967 til 1988. Da viste han et klart, politisk engasjement, blant annet som forkjemper for nei-siden i EF-kampen frem mot folkeavstemmingen i 1972. Dagbladet var så å si det eneste riksdekkende mediet som støttet nei-siden. Han syntes det var deilig å tilhøre vinnerne, men den daglige leveringen med togtur fra Asker til Oslo var like slitsom som hans manglende evne til å tilpasse seg. Særlig utover på 80-tallet, med Gro-tid og stigende liberalisme, ble tilknytningen til Dagbladet mer og mer anstrengt.

At han var for radikal for Dagbladet var tydelig lenge før han begynte der. Allerede i 1954 laget han en karikatur av den britiske statsministeren Winston Churchill som malte «Livets tre» – i form av en atomsopp. Han leverte til flere publikasjoner på venstresiden. Et bidrag til Vietnam-magasinet i 1966 ble karakterisert som kontroversielt. Det er grunn til å minne om at dette var året etter at Kjartan Slettemarks ikoniske maleri «Av rapport fra Vietnam (…)» ble ramponert med øks da det ble stilt ut foran Stortinget. Debattklimaet var preget av den kalde krigen, og frontene var steile og uforsonlige.

Med Trump, Putin og en rekke andre despotiske verdensledere kunne vi hatt bruk for hans skarpe blyant. Men selv om Hans Normann Dahl sluttet med de politiske ytringene, ga han aldri opp sitt engasjement. Det fant bare andre retninger. Sammen med den gode kunstnervennen Oscar Reynert Olsen blåste han nytt liv i Tegnerforbundets tidsskrift «Numer». Nummer fire utkom i 1920, nummer fem i 1986. De to ble værende til og med nummer 77, da de, ifølge kunstnerkollega Ingun Bøhns beskrivelse, «(…) trakk seg baklengs ut gjennom døren, i en sky av nye trassige innfall.» Hennes essay står i den gode boken «Hans Normann Dahl – fortelleren», som kom ut i 2017 under redaktør Bjarne Rogans dyktige ledelse.

Hans Normann Dahl hadde et (be-)tydelig talent. Han var fortsatt et barn da han 14 år gammel ble tatt opp på Statens håndverks- og kunstindustriskole, SHKS, i 1952. Da var han tidenes yngste elev, og det har vel ikke vært noen yngre der etterpå heller. Da han var ferdig etter tre år, i 1957, debuterte han på Høstutstillingen. Da var han allerede et kjent navn som avistegner. I 1965–66 fortsatte han utdannelsen på Kunstakademiet i Warsawa. Det var et modig valg fordi det meste ved Østblokken vakte negative holdninger på denne tiden.

Gulden Kunstverk mønstret en stor ustilling med hans Normann Dahl i anledning 75-årsdagen. Foto: Gulden kunstverk

Hans Normann Dahl vil først og fremst bli husket som avistegner, grafiker og bokillustratør. I de senere år hadde han en betydelig produksjon av malerier. Han stilte ut over hele landet. De fargesterke og glade bildene fikk bein å gå på. Kritikerne var ikke enige med publikum. Innvendingen var at maleriene rommet alt for mange og ulike impulser fra det meste av den moderne kunsthistorien.

Problemer med kritikerne hadde han fra første stund. Da han debuterte i Oslo kunstforening i 1966 var mottagelsen veldig blandet. I VG skrev Fredrik Michelet at «her er det alt for mye teknikk». I Dagbladet skrev Ole Mæhle at «her er det alt for lite teknikk». På 1990-tallet mente kritikerne at maleriene var for varierte og uten kunstnerisk konsekvens. Gerd Woll velger å angripe problemet fra motsatt kant. Hun peker på at han valgte å uttrykke sin protest ved å vise til en alternativ tilværelse. Slik ble det idylliske og skjønnheten noe å strekke seg mot. Derfor er det grunn til å sitere Aftenpostens Rie Bistrup fra 1974, som kalte ham en rød romantiker. Sett i ettertid, med en opprørsk fortid og et livslangt engasjement, er det en hedersbetegnelse.