Nico Widerberg: Et løft vi ikke har sett tidligere

---

KUNST

Nico Widerberg

«Livskraft»

Galleri Fineart

Til 16. oktober

---

Enhver som har litt peiling på kunst, vil se hvilke av Nico Widerbergs malerier som er inspirert av de to kjempene i norsk kunsthistorie. Men noen litt for tydelige, men fine, malerier er ikke nok til å avfeie denne utstillingen. For denne kunstneren er først og fremst skulptør. Og på det feltet er det ingen tvil om at Nico Widerberg har funnet sin form. Det gjør det enkelt å anklage ham for å repetere seg selv. Men utstillingen i galleri Fineart viser en kunstner som har tatt ett skritt videre og utfordret seg selv.

Jeg har anmeldt Nico Widerbergs utstillinger før, og mine kritikker har ikke vært spesielt positive. Når vi så møter en utstilling med 77 skulpturer pluss 61 malerier og grafiske verk fordelt på 2000 kvadratmeter, da er det lett å forvente at mye er laget på autopilot: At han har laget repetisjoner av det han alltid har gjort.

[ Anmeldelse av årets Høstutstilling: «en befriende variasjon som inviterer publikum til å tenke, blant annet over politikk og mannsrollen» (+) ]

Denne gangen synes jeg han har kommet så langt at de enkle menneskeformene han har jobbet med i 40 år, er variert nok til å skape en spenning i gallerirommene. I arbeidet opp mot utstillingen har han utfordret den formelen han har fordypet seg i. Utstillingen teller en rekke verk som viser at han har klart å se seg selv utenfra og skape nye variasjoner som går utenom rutinen. Han måtte ikke gjøre det, for han er en populær kunstner, og han hadde uansett solgt godt.

Du møter kunstnerens vilje til å utfordre seg selv med én gang du kommer ned trappen til kjellergalleriet. Noen meter rett fram står skulpturen «Seler», en torso hugget i labradorstein med et ytre skjelett i patinert bronse. Labrador kalles også larvikitt, og vanligvis er vi vant til å se den polert og skinnende sort med glitrende detaljer, slik steinen fremstår i sokkelen. Skulpturens stein er derimot så grovt hugget at den minner mer om grå granitt. Torsoens form er såpass statisk at den trenger en forklaring. Det har den fått med de selene kunstneren har lagt til. De er formet i voks på torsoen og støpt i bronse før de er lagt tilbake på torsoen. Dette gir skulpturen en vakker dynamikk som antyder en tilbakeholdt sprengkraft som må temmes.

[ Nikolai Torgersen kan tegne. Men hvor god er egentlig kunstneren som omsetter for millioner (+) ]

Det er ingen tvil om at publikum vil kjenne igjen det særegne Nico Widerberg-uttrykket. Det er mye som ligner det vi har sett før. Men variasjonene vi møter i «Seler» og andre skulpturer, gir utstillingen et løft vi ikke har sett tidligere. Du ser det for eksempel i «Flytende», et grovt formet hode som er montert på en sokkel hugget til av to store treblokker. Partneren ved siden av, «Harmoni», er mer som vi forventer, men også her gir den spesielle sokkelen skulpturen et løft. Hestehodet «Aero II» og mannshodet «Konkylie» har også en mesterlig blanding av glatte og ru overflater med en motivmessig variasjon som løfter uttrykket.

I et svartmalt rom får gjennomtenkt belysning glasskulpturene til å skinne i mørket. Dette er en spesialitet han har utviklet gjennom flere år. Også her ser vi sporene av skulptørens manuelle arbeid. Så legger da også Nico Widerberg vekt på å gjøre alt arbeidet selv. I et intervju i Finearts reklameblad, tidsskriftet Kunst, understreker han at han er mer håndverker enn idémaker. Samtidig kan man forsøksvis se ham som konseptkunstner når han stiller opp en gruppe høyreiste menneskefigurer i en trekant. Kroppenes møte med underlaget har ulike, symbolske former som kan settes inn i en større fortelling. Når de i tillegg er plassert sammen med en enkel og lav hesteskulptur i helfigur, gis gruppen en symbolsk dimensjon man kan dikte videre på.

Inspirasjonen fra Edvard Munch synes i maleriet «Soloppgang» og akvarellen «To par». De har likevel noe særegent Widerbergsk’ over seg. Like vellykket er ikke de små bronseskulpturene som er direkte inspirert av fire av Munchs mest berømte kunstverk. «Livets dans» er den beste fordi Nico Widerberg evner å tilføre en ekstra kvalitet gjennom den tredimensjonale bearbeidingen. Men både «Madonna» og (spesielt) «Skrik» fremstår som ufordøyde forenklinger av Munchs malerier. Som grafiker er Nico Widerbergs tresnitt bedre enn litografiene. Det ser ut som tegningen på litosteinene går for lett. Totaluttrykket og fargekombinasjonene er mindre interessant enn tresnittene. Det virker som han har godt av å jobbe med den motstanden skjæringen i tre medfører. Tresnittene har et friskere uttrykk og bedre komposisjoner.

Nico Widerberg fyller snart 62 år. Hans store popularitet settes i relieff med to høye skulpturer i tre, som står på toppen av trappen ned til kjellergalleriet. Disse er nærmere 40 år gamle, fra 1980-tallet, og de peker på behovet for å få en retrospektiv utstilling med kunstneren. De viser at det uttrykket han jobber med i dag har sine røtter, og det kunne vært interessant å se en mer detaljert visning av hvordan formspråket har utviklet seg gjennom karrieren. Selv om mye på denne utstillingen er kjent, er det nok variasjoner til å se en ny utvikling i kunstnerskapet. Det er grunn til å håpe at han fortsetter den gode utviklingen.

[ Flere nyheter om og anmeldelser av kunst, filmer, bøker, musikk, teater og TV i Dagsavisens kulturseksjon ]