– Hvordan kunne min elskede far gjøre noe så grusomt?

– Sannheten flytter seg litt, spørsmålene flytter seg litt, men mysteriet forblir: Hvordan kunne min elskede far gjøre noe så grusomt? spør Lene Berg.

NORSK FILMMANN SIKTET FOR HUSTRUDRAP I PARIS. Slik lød overskriften på Arbeiderbladets førsteside 26. februar 1975. Filmregissøren Arnljot Berg var blitt funnet beruset og forvirret i en parkert bil, ved siden av ham lå hans kone Evelyne død, blodig med opprevne klær.

Datteren til Arnljot Berg, filmskaper og kunstner Lene Berg (57), siterer denne avisoverskriften i boka «Fra far», som utgis denne uka. I flere år har hun gravd i farens historie, først gjennom fjorårets kritikerroste utstilling «Fra far» under Feststspillene i Bergen i fjor, og nå i romanen ved samme navn. Det er hennes debut som forfatter.

Arbeiderbladets oppslag fant hun i den tjukke konvolutten som moren hadde tatt vare på – PRESSEKLIPP ARRESTASJON & RETTSSAK 1975-76, og som Lene Berg ikke hadde villet åpne før 45 år etter. Lene Bergs mor er Arnljot Bergs andre kone.

Arnljot Berg var en profilert filmregissør og kulturpersonlighet i Norge tidlig på 1970-tallet. Men han hadde et trøblete privatliv, preget av rus, psykisk sykdom og selvdestruktiv atferd, kommer det fram i Lene Bergs fortellinger. Moren og Arnljot Berg gikk fra hverandre tidlig på 1970-tallet, Arnljot Berg dro til Paris og giftet seg for tredje gang med den 16 år yngre Evelyne Zammet, som Lene Berg kjente som sin stemor.

– Denne boka er også skrevet til minne om Evelyne. Hun var stemoren min, og jeg mistet henne, samtidig som faren min kom i fengsel. Det var forferdelig vanskelig, sier Lene Berg.

Om morgenen den 25. februar 1975 ble Arnljot Berg arrestert og siktet for drap på kona Evelyne (27). De hadde vært ute på byen, og tatt en taxi til parkeringsplassen der de hadde bilen, hvor hun ble funnet død i sammen med mannen noen timer etter. Arnljot Berg fortalte politiet at han ikke husket hva som hadde skjedd, men innrømmet å ha slått henne. Saken vakte enorm oppsikt både i fransk og norsk presse.

– Det var ganske sjokkerende å se de franske avisoppslagene om saken, sier Lene Berg.

– Her var det brutale historier som journalistene hadde diktet opp. De skrev blant annet at far satt og leste Baudelaire-dikt med sin døde kone i fanget. Noen skrev også at han satt med en sneip i munnen da de ble funnet. Det viste seg å ikke stemme. Men det tok lang tid å få tak i den franske politirapporten – som egentlig er hemmeligstemplet i 100 år, forteller Lene Berg, som de siste årene har gransket dokumentene i saken.

– Da jeg var liten ville jeg bli enten detektiv eller skuespiller. Nå er jeg litt begge deler, sier Lene Berg.

[ ANMELDELSE: Trykker på smertepunktene: «Ellos eatno - La elva leve» (+)  ]

Faren i fengsel

Lene Berg er en internasjonalt anerkjent kunstner gjennom flere tiår, med filmer og prosjekter i grenselandet mellom dokumentariske, det selvbiografiske og det fiktive. Men historien om faren har hun ikke behandlet før nå, med boken og utstillingen:

– Flere årsaker gjorde at historien om faren min dukket opp nå. Min forrige film «False Beliefs» handlet om min samboers kafkaske reise i det amerikanske rettssystemet. Han var uskyldig dømt. Og det at en av mine nærmeste igjen var i fengsel, gjorde at minnene om far i fengsel kom tilbake. Det hadde jeg ikke tenkt på på veldig, veldig, lenge. Og så nølte jeg en god stund. Fordi jeg visste at om jeg begynte å åpne disse konvoluttene og disse minnene nå, måtte jeg gjøre noe med dem, forteller Lene Berg.

Utstillingen under festspillene fortalte historien om faren gjennom flere romlige installasjoner, filmer, bildekunst og lydverk. Romanen «Fra far» går enda lenger i dokumentarisk retning. Her er det dagboksnotater og uutgitte manus fra faren, brev han sendte barna fra fengsel, politiforklaringer, obduksjonsrapport og psykolograpporter.

Utstillingen inneholdt blant en film der Lene Berg gjenskaper farens arrestasjon med modeller og dukker. Da hun gikk lenger inn i politirapportene, oppdaget hun at mye ikke var som hun trodde.

– Jeg har veldig god hukommelse. Lene husker alt, sier folk. Men det gjør jeg jo ikke, merket jeg etter hvert. I filmen fra utstillingen rekonstruerer jeg mitt minne om fars arrestasjon, og det stemmer jo ikke. Det er en forestilling jeg skapte meg som barn, og så ble scenen frosset der, sier Lene Berg.

[ Tidligere sykepleier: – Ble fysisk uvel av å møte på jobb ]

Hennes første brev

Arnljot Berg satt varetektsfengslet i over et år uten prøveløslatelse før saken kom for retten. «27/2. Kjære far. Jeg tenker på deg nesten hele dagen» står det med barneskrift på brevet som Lene sendte til faren i fengsel. Det er ett av mange postkort, brev og barnetegninger som Lene Berg tok med i utstillingen «Fra far», og det er også sitert i boka- «Brevet er datert 27/2 1975, dagen etter at jeg hadde fått vite at Evelyne var død og far var arrestert. Kanskje det første brevet jeg skrev noensinne» skriver Berg i «Fra far».

– En annen overraskelse under researchen var hvor mange brev far hadde skrevet til oss fra fengselet. Jeg husket at vi ofte skrev til ham der, men jeg husket ikke om han hadde svart. Men så fant jeg en diger bunke fengselsbrev fra ham, sier Lene Berg og viser med hånden en halvmeter over bordflaten.

– Med dikt og tegninger og fargekoder. Han hadde lagt ned masse arbeid på å holde kontakten med oss.

På bokomslaget er r-en speilvendt – «FRA FAЯ». Det var sånn han undertegnet brevene, forteller Lene Berg.

Drapssaken endte med en mild dom for Arnljot Berg. Siktelsen ble endret fra forsettlig drap til legemsbeskadigelse med døden til følge. Ifølge Arbeiderbladets rapport fra rettssaken i Paris ble han dømt for å ha «tilføyd sin hustru slag med døden til følge».

Han fikk fem års fengsel, fire år ble gjort betinget, slik at Berg var en fri mann etter rettssaken. Høsten 1976 vendte han tilbake til Oslo, gjenopptok kontakten med barna, og fortsatte sitt virke i norsk kulturliv. Han skrev flere bøker, bl.a. den selvbiografiske «Fengsel» (1979) om drapssaken og soningen i Frankrike. Han jobbet for Dagbladet, lagde manus for fjernsynsteater og hørespill i NRK, var aktiv i filmmiljøet, og ble oppnevnt til dosent i film ved Universitetet i Trondheim. Store Norske Leksikons artikkel om Arnljot Berg nevner ikke drapssaken i det hele tatt.

En grunn til at fars verk stort sett er glemt, er nok denne historien

—  Lene Berg

– Mange i norsk kulturliv var mot at han skulle fortsette å jobbe. Men han hadde sonet sin straff, og da skal man ikke ha yrkesforbud, mener jeg. Men en grunn til at fars verk stort sett er glemt, er nok denne vanskelige historien. For hvordan skal man fortelle om noe sånt?

– Men det ville vært helt annerledes om noe sånt hadde skjedd i dag. Nå ville han nok ikke fått jobb på samme måten. På 1970-tallet hadde rettssystemet et annet syn på menn og vold enn nå, sier Lene Berg.

[ Dette er helseeffektene av en alkoholfri måned ]

Snakket aldri om saken

Lene Berg gikk på teater sammen med faren en gang i uka, de diskuterte litteratur, han lærte henne om fotografering og film. Men hun snakket aldri med faren om drapssaken, skriver hun i «Fra far».

– Jeg kan iallfall ikke huske at jeg snakket med faren min om Evelyne, sier Lene Berg.

– Hvorfor ikke?

– Det er ett av spørsmålene som ligger mellom linjene i boken. Og det har forskjellige forklaringer hver gang jeg tenker på det. Kanskje far var redd for å snakke om det. Kanskje ville han bare fortsette der han slapp, med oss og med livet sitt. Og jeg var veldig ung, kanskje jeg ikke ville høre om det, kanskje avviste jeg ham hvis han prøvde å ta det opp … For hva skulle han sagt? Og hvis vi hadde snakket om det, ville det forandret noe mellom oss?

Mot slutten av livet led Arnljot Berg av depresjoner og var innlagt på lukket avdeling på Ullevaal. 9. desember 1982 forsvant Arnljot Berg fra lukket avdeling, og ble funnet død i skogen ved Tryvann en måned etter. Han ble 52 år gammel. I boka skildrer Lene Berg både de siste møtene med faren, og de komplekse følelsene etter hans død.

– Det er en grunnleggende sorg i dette. Det er en trist historie. Samtidig er det ikke bare trist med Arnljot. Jeg savner han fremdeles, sier Lene Berg. Hun har servert kaffe i 70-tallsaktige stentøykopper som hun nylig har kjøpt brukt – «akkurat sånne kopper hadde Arnljot», forteller hun smilende.

– Jeg oppfatter at Arnljot … begynner Lene Berg, og avbryter seg selv.

– Jeg kaller ham egentlig alltid for far, men jeg merker at jeg er begynt å omtale han i tredjeperson, når jeg snakker om ham offentlig.

[ Fare på ferde for en statsminister fra Ap ]

Mer en roman

«Fra far» er basert på dokumentarisk stoff, så hvorfor er dette en roman og ikke sakprosa?

– Betegnelsen «roman» viser også til alt denne boka ikke er. Det er ikke en biografi, det er ikke memoarer, det er ikke en dokumentar. Dette er mer en roman enn noe annet.

Etter romanen og utstillingen fortsetter jobber hun videre med historien om faren. Nå holder hun på med en lengre film som har tittelen «Apokalypsens ryttere», med tilskudd fra bl.a. NFI, der utgangspunktet igjen er Lene Bergs minner om arrestasjonen av faren.

– Dette er arven fra faren min. Jeg arvet ikke så mye penger eller materielle ting etter ham, men denne historien arvet jeg. Det er jo en slags gave, sier Lene Berg.

– Det høres kanskje brutalt ut, men for meg som er interessert i å utforske menneskesinnet, og hvordan kulturen påvirker mennesker, er fars skjebne og verk en slags skattkiste. Og dette stoffet er jo mitt, fastslår hun.

– Jeg har gått mange runder med meg selv på det. Men det er noe jeg må gjøre, når jeg først har begynt, kommer jeg ikke utenom.

[ Myndighetene ville frarøve Elias Akselsen alt. Men stemmen kunne ingen ta fra ham (+) ]

Lei av «true crime»

Til slutt, det store spørsmålet: Hva var det som skjedde i morgentimene 25. februar 1972?

– Det går ikke an å si helt sikkert. Politirapporten er ganske selvmotsigende, og dommen inneholder ingen begrunnelse, sier Lene Berg.

Fars historie har ikke noe enkelt svar

—  Lene Berg

Og selv om prosjektet hennes minner om etterforskning, er dette ikke noen vanlig «true crime»-fortelling, understreker hun:

– Jeg er lei av true crime-sjangeren. Den begynner å bli parodisk. Den går seg fast i detaljer. De viktige spørsmålene forsvinner i leting etter uvesentlige fakta. Akkurat hva som skjedde i bilen den morgenen er egentlig ikke det viktige. Men hvorfor skjedde det?

– Jeg har lest og sett mye krim, og det er deilig når gåten har et svar. Men fars historie har ikke noe enkelt svar. Den peker på det uforståelige og gåtefulle i tilværelsen og det menneskelige. De store mysteriene er ikke krimgåter.

[ Nabo om avhopperen fra Wagner-gruppen: – Hvordan han har klart å komme seg over der, det er en gåte ]

[ Hun tar Lisbeth Salander til Nord-Sverige (+) ]

---

LENE BERG (f. 1965 )

• Norsk filmskaper og kunstner.
• Utdannet filmregissør fra Dramatiska Institutet, Stockholm
• Filmer i utvalg: «A Woman’s Head» (1997), «Stalin by Picasso» (2008), «Kopfkino» (2012), «Gompen og andre beretninger om overvåking i Norge 1948–1989» (2014) «False belief» (2019)
• Separatutstillinger i utvalg: HenieOnstad Kunstsenter 2012-13, Venezia-Biennalen 2013, festspillutstiller Bergen 2022.
• Romandebuterer nå med «Fra far»

ARNLJOT BERG (1931 – 1982)

• Norsk filmregissør og forfatter.
• Programleder for NRKs «Filmmagasinet», leder Norsk Filmforbund, regisserte en rekke dokumentarfilmer og undervisningsfilmer.
• Spillefilmer: «Før frostnettene» (1966), «Hennes meget kongelige høyhet» (1968), «Døden i gatene» (1970), «Bobbys krig» (1973).
• Dømt i Frankrike 1976 for legemsbeskadigelse med døden til følge.
• Skrev bøkene «Rop over bruene» (1976) «Fengsel» (1979), «Hjem fra Firenze» (1980), «Nøkkelpersonene: Portrett i knust speil» (1981).

---