En spesiell ting gjør Aune Sand lykkelig

---

Navn: Aune Sand (57).

Yrke: Kunstner.

Aktuell: Reiser rundt med pop up-utstillinger rundt omkring i Norge, med malerier av bror Vebjørn Sand, far Øivind Sand og partner Marianne Aulie.

---

Hva i alle dager, dukker du opp plutselig i Brønnøysund, en småby på Helgelandskysten i Nordland, med en semitrailer full av kunst?

– Jeg har hatt en drøm om å besøke Brønnøysund og Helgeland så lenge jeg kan huske. Tidligere har jeg bare fløyet over her, og så har jeg sett ned på noen sandstrender og holmer, og en natur som jeg trodde ikke var mulig. Og i dag så har jeg fått lov å reise ut, og gå med bare føtter på sandstrender, og føle elementene. Hav og vann. Og det har vært helt fantastisk.

I november, altså? Alt dette i november?

– Jeg elsker 14 grader og duskregn.

Hvorfor det?

– Da fremkalles ting, da roer det ned. Blir det for varmt, så koker det, ikke sant? Er det for kaldt, så fryser det. Men nå, så kan du bare leve i elementene. Uforstyrret.

Men tilbake til denne pop up-utstillingen som du har her nå, og i forrige uke i Flatanger. Hva er dette her?

– Dette er en reise som har vært de siste åtte årene, uavbrutt på 130 steder i Norge, hvor vi har tatt med de fineste verkene fra blant annet Roseslottet. Mitt liv har blitt å reise rundt og vise familiens kunst. Jeg er på en måte en slags Bør Børson. Jeg legger til rette, og jeg prøver så godt jeg kan å sørge for at alle skal ha muligheten. For sånn som disse store verkene, som har stått ut i vær og vind på Roseslottet, det er jo ikke alle som har samme muligheten til å reise dit. Men når vi reiser rundt, så kan selv de som kanskje ikke kan bevege seg over store strekninger, få lov å komme og oppleve kunsten.

Er det målet med denne reisen?

– Ja, for når en kunstner er 50 år, og jeg og Vebjørn er jeg snart blitt 60, så skal de ut på veien. De skal reise rundt, og skal de vise hva de har brukt livet sitt på, og hvor de står. Da kan du ikke lenger sitte på atelieret og si at «Jaja, en gang så skal …». Ikke minst for vår del så handler det om å takke for den fantastiske støtten som vi har fått gjennom et langt liv. Vi har fått lov å jobbe med store kunstprosjekter. Både bygge gallerier i New York, og nå siste Roseslottet, som er selvfinansiert, og som er finansiert av de norske folk, gjennom at de kjøper kunsten vår og bidrar.

Ja, for utstillinger i New York, Roseslottet, Europa – så kommer du til Flatanger og Brønnøysund i noen uker. Hva er forskjellen på disse arenaene?

– Jeg vil si at den store forskjellen er jo egentlig ikke der. Det er jo menneskene vi søker, og hvert individ. Om du er fisker, eller om du er baker i en storby, så har man det samme hjertet, og de samme drømmene. Forskjellen sånn sett er vel kanskje at når du bor i New York, så har du muligheten til å gå og se verdenskunst. Når du bor ute langs den norske kysten, så er det kanskje ikke hver dag man ser kunst som er laget med sinn og sjel. Så det er jo mer tilgjengeligheten, at vi vil gjøre det tilgjengelig for alle. Og menneskene har jo den samme søken etter noe som er unikt og vakkert.

Vi tar noen sånne faste spørsmål. Vi starter litt i kunstnerverdenen. Hvordan film eller bok har betydd mye for deg?

– Det var et veldig godt spørsmål. Jeg elsker jo film, jeg har jo jobbet med film selv i min ungdom. Jeg vil vel si kanskje Gudfaren.

Gudfaren, ja? Hvorfor det?

– Fordi det handler om familie. At man som familie må stå sammen og bygge.

Det er jo familie som er hovedelementet her på utstillingen?

– Helt klart. For meg å kunne reise rundt sammen med familien, og vise familiens bilder, og gjøre det mamma, pappa, mormor og bestemamma og bestepappa har fortalt oss … At vi skal reise ut, og hvis vi har en sterk rygg, så skal vi gi tilbake til samfunnet. Det er det Roseslottet handler om, det er å gi tilbake.

Hvem var din barndomshelt?

– Min barndomshelt var, og vil for alltid være, mormor og mamma. Jeg hadde et spesielt forhold til mormor.

Hvem ville du ha stått fast i heisen med?

– Det hadde jo vært helt fantastisk å stå der sammen med Robert De Niro. Eller Marlon Brando.

Gudfaren selv, altså?

– Det hadde vært en drøm.

Bare et par til slutt her. Hva er det som gjør deg lykkelig?

– Det er å se lykken i mine barns øyne. Så når mine barn, jeg har fire barn, når de er lykkelig, så føler jeg bare en enorm lykke av det.

Hva misliker du mest med deg selv?

– At jeg ikke har vært modig nok.

Nå vil noen si at du har vært modig, ved å søke ut i kunstens verden hele tiden?

– Men man kunne vært enda modigere og enda tydeligere og helt klart.

Det leder jo litt til neste spørsmål, kanskje. Er det noe du angrer på?

– At jeg ikke har kommet til Brønnøysund og Helgelandskysten før jeg er snart 60 år.

Innfrir det til forventningene?

– Åh, det er så vakkert at man har bare lyst til å gråte.

Jeg skjønner. Hvor er det neste pop up-utstilling?

– Vet ikke.

Du vet ikke?

– Nei. Det blir bare til underveis. Det er så vidunderlig å ha det helt fritt.

Så når du pakker sammen her og setter deg i semitraileren, så vet du ikke hvor du lander?

– Da ringer jeg til et sted, og spør «Hallo, jeg har hørt at det er så fantastisk hos dere». Nå har jeg reist gjennom hele Nord-Trøndelag, og da har det bare gått fra sted til sted og spør jeg om de har et lokale. Så sier de som regel ja.

Kjempe! Så da kan leserne kanskje vente til et besøk av Aune Sand?

– Åh, ja. Så lenge vi har krefter, så skal vi reise!

[ Jakob Schøyen Andersen kan kjenne seg igjen i sårheten i det å holde maska ]

[ Nils Sødal advarer mot ubudne middagsgjester ]

Hold deg oppdatert. Få daglig nyhetsbrev fra Dagsavisen