Svein Bolling: Estetisk entusiasme og nestekjærlighet

FROGNER (Dagsavisen) Han er kjent for sine billedskjønne, barbrystede kvinner. Men billedkunstneren Svein Bolling har mer å fare med enn nakne pupper. Han er blitt mer etterspurt med alderen, og med de siste utstillingene fremstår han som mer vital enn noen gang.

Svein Bolling har vunnet kampen med Odd Nerdrum. Tiden for kamp er over, og historien forteller at han ikke er en ung mann lenger. Svein Bolling er født i den glade og optimistiske tiden etter andre verdenskrigs slutt, i 1948. Duellen med Nerdrum fant sted på 70-tallet. Siden har han funnet sin egen vei inn i billedkunsten. Der har han fått en trofast fanskare som hyller ham for de særpregede kvinneskikkelsene og de mystiske hundene. Eller som daglig leder Helene Brekke ved Telemarksgalleriet i Notodden – der han åpner utstilling i dag – sier det: «Det er en taktil dybde i bildene til Svein, en fløyelsmyk følelse jeg som betrakter blir veldig betatt av. Dette drar meg inn i Sveins bilder, de kapsler meg inn i en egen verden.»

Siden han er kommet til skjells år og alder kunne Svein Bolling lent seg tilbake og nytt pensjonisttilværelsen i den eksklusive leiligheten på beste Frogner. Dagsavisen kunne gjort et nummer av de herskapelige omgivelsene, men det har «Tanta i Akersgata» (les: Aftenposten) for lengst tatt seg av i form av en tre siders glanset interiørreportasje på avispapir. Så selv om han og kona Elisabeth Rønne villig åpner dørene for avisens fotograf, er det kunsten som er grunnen til at vi spurte om å få komme på besøk. Undertegnede har fulgt ham i en årrekke. Jeg skrev om ham første gang i 1992, av alle steder i motemagasinet Tique. Allerede den gang påpekte jeg at han var «noe så sjeldent som en maler med hvit skjorte og slips».

LES OGSÅ: En annen verden midt i byen

Også den gangen var det snakk om barbrystede kvinner med et overjordisk preg, der det tidløse trer frem gjennom ansikt og kroppsholdning. Siden har det skjedd mye, så vi får gjøre en lang historie kort: Da han stilte ut hos Galleri K i fjor bød han på en opplevelse av de sjeldne. Det var en utstilling som fikk meg til å dra frem de store superlativene i en anmeldelse i tidsskriftet Numer. Han hadde tryllet frem en ny vitalitet, en mestring av de vesentlige temaene der han brukte det beste fra sin egen billedverden og blandet det med inspirasjon fra de store mestrene i kunsthistorien, som renessansemaleren Botticelli (1445–1510), manieristen El Greco (1541–1614), samt barokkmaleren Francisco Goya (1746–1828).

Svein Bolling er definitivt ikke blottet for selvironi: Som et resultat av denne inspirasjonen skapte han en ny skikkelse, «Bollicelling», som hentet like mye inspirasjon fra Chagall som Botticelli. Han trakk også veksler på kultfilmen «Mondo Cane», en samfunnskritisk, italiensk dokumentarfilm der åpningsscenen viser mishandling av en hund. Sjangeren «Mondo-film» kalles, i følge Wikipedia, også «shockumentary», og de iscenesatte, pseudo-dokumentariske filmene omhandler blant annet tabuer som sex og død og skjeve fremstillinger av fremmede kulturer.

Med slike interesser er det kanskje ikke så rart at Svein Bolling har mareritt når han sovner? Hva det skyldes er et åpent spørsmål: – Jeg har opplevd noe i barndommen jeg har fortrengt, tydeligvis. Marerittene er ikke konkrete, og historiene gjentar seg ikke. Jeg våkner med posttraumatisk stressyndrom, sier han og ler det hele bort. Man skal være forsiktig med å demonisere barndomsopplevelser, men det er lett å tenke sitt om det å være barn av to feterte skuespillere. Faren Jens Bolling (1915–1992) var en av våre ypperste eventyrfortellere, mens moren Liv Dommersnes (1922–2014) var en av sin tids største skuespillere, på nivå med Liv Ullmann i dag.

– Jeg er halvt trønder på farssiden. Den andre halvdelen er fra kulissene bak Nationaltheatret. Både mor og far var skuespillere. Jeg kan ha blitt unnfanget i sengen til Jeppe på bjerget – det føles i hvert fall slik av og til, sier han om den saken. Han sier han er i Nord-Trøndelag, i Lierne, så ofte han kan. Der fisker han:

– Jeg går etter ørret med flue. Hemingway sier at det er ingen som er hundre prosent fluefisker. Du må knekke koden til slutt og bruke de hjelpemidlene du kan for å få fanget fisken. Jeg binder ikke fluer selv, nerd har jeg ikke tenkt å bli. For meg er det viktigere å fange fisk enn å kaste vakkert, sier han, og omtaler seg selv som en «gammel skoggangsmann som selvfølgelig har vært i Telemark og fisket».

Notodden og Telemarksgalleriet er ikke de eneste skogtraktene som får besøk av Svein Bollings bilder i år. Fra mai skal han være med på årets sommerutstilling på Blaafarveværket, som blir et møte mellom Kai Fjell og fem samtidskunstnere. Kurator Sandra Lorentzen forteller gjerne hvorfor hun har valgt Svein Bolling: – Det er noe ved hans måte å portrettere kvinner på som minner om Kai Fjell. Selv om de er veldig annerledes er det noe ved stemningen som passer sammen. Svein Bolling bearbeider møtet med kvinnen både respektfullt og forhøyet. Jeg synes han fortjener større oppmerksomhet, han er en fantastisk kunstner, sier hun.

Følg Dagsavisen på Facebook og Twitter!

Men hva er det nå med disse kvinnene? Hvor kommer kunstnerens fascinasjon fra? Jeg spør direkte og blir parert med én gang: – Må du stille spørsmålet på den måten? sier han, og tenker seg om: – Jeg har jo ingen skolegang, og lærerne var fraværende da jeg kom inn på Akademiet i 1970. Professoren satt hjemme og drakk rødvin, han så vi aldri noe til. Så jeg tegnet bare akt etter naken modell i fire år. Etter hvert ble jeg opptatt av skulptur, og oppdaget Aristide Maillol (1861–1944), han med de korpulente damene.

Han påpeker at Maillol ble grundig misforstått av de norske skulptørene som laget store og tykke damer til Rådhusplassen i Oslo: – Det var ikke det som var poenget, men å fylle formen. Jeg ble opptatt av selve figuren som figur, og da ble Maillol en rettledning. Det er jo ikke personer vi snakker om, det er ikke portretter i bildene mine heller. Nå snakker vi litt fortid, for etter at jeg begynte med pastell er figurene blitt litt mer nyanserte i uttrykket. Jeg startet med pastell og tempera da jeg ble løsemiddelskadet på et atelier med lavt tak og 40 grader om sommeren. Med dampende terpentinkluter gikk det på helsa løs til slutt. Ulempen med pastellkrittet er at det støver så fælt, sier han.

Tidligere malte han med olje, og det var på den tiden han rivaliserte med Odd Nerdrum. I 1975 skrev Morgenbladets Dag Hofseth, i en anmeldelse av Høstutstillingen, at Nerdrum kom «dårlig ut av sammenligningen med Svein Bolling»: «Bolling har omtrent alt det som Nerdrum mangler, bildet hans er vakkert malt, det har varhet og ømhet og psykologisk innlevelse og dessuten et liv i farven som Nerdrum aldri har hatt.» I nyere tid har Aftenpostens Lotte Sandberg kalt ham transavantgardist, et begrep som var populært på 90-tallet.

Med en slik attest i lommen kunne Svein Bolling lett mistet fotfestet. Han valgte å bli ved sin lest og jobbe videre med det som teller. Han må starte dagen på atelieret, og hemmeligheten for å komme videre er at han alltid har et uferdig bilde stående med ryggen ut. Da har han alltid noe nytt å begynne på. På atelieret står også flere prikkebilder, såkalte «Pulsarer», som også er med på Telemarksgalleriet. De er en konsentrasjonsøvelse og en motvekt til det dyriske ved hundene, som representerer de kreftene vi ikke kontrollerer. Det er i møtet mellom ytterpunktene at Svein Bolling erkjenner at arbeidet med kunsten er en blanding av total egoisme og estetisk entusiasme, som han kaller det.

– Nå som det foregår så mye grusomt blir et begrep som estetisk entusiasme så tydelig. Du må ha noen skylapper for mentalt å kunne holde ut og bidra med noe positivt i verden. Estetisk entusiasme kan jo være svaret på det håpløse spørsmålet om hva du tror dine bilder kan bidra med i en verden som vår? Bildene er min form for nestekjærlighet, avslutter han.