Nokså sant er det vel imidlertid at «Ormen Lange» var i slaget ved Svolder, at Olav Tryggvesson mistet livet der, og at det hele skjedde for 1000 år siden i år - faktisk «omtrent på denne tida». Men så er det samtidig slik at det som engang var opplest, sannhet, ikke lenger synes være å stole på. En engelsk historiker påstår således at hele Svolder-slaget bare var noe bortimot en konstruksjon av Snorre, og hvis det stemmer blir det ikke så godt å finne plass til «Ormen Lange» der.
Videre betviles det at Olav Tryggvesson falt under bataljen. Sagaen forteller riktignok at han hoppet til vanns da han skjønte at alt håp var ute, og leseren oppfordres dermed til å tro at han druknet. Men allerede sagaskriveren reserverer seg litt ved å fortelle at «mange sa» at Olav hadde svømt under vann og var blitt reddet ombord i et skip som hans mor, dronning Astrid, hadde sendt.
«SVENNENE SIER BEGGE DELE» skriver Snorre, men er ikke i stand til å fortelle noe mer om Olavs eventuelt senere liv og levnet. Vanskelig er det ellers å tro at den viltre heltekongen etter slaget ved Svolder i stillhet slo seg ned et eller annet sted og fornøyde seg med å tvinne tommeltotter. Det ville ikke vært ham likt. Men altså likevel.
Tar man så videre for seg «tusenårs-jubileet» for begivenheten, vil det kunne vises til seriøse kilder som påstår at slaget fant sted i «ca. år 1000», likesom de mer eller mindre aksepterte datoer for slaget - 8. eller 9. september - trekkes i tvil. Folk som mener å vite det, refererer til en eller annen kilde som fastsetter datoen til «om høsten dagen etter Mariamesse», og det kan rent umiddelbart synes greit nok, men er det ikke. Det forholder seg nemlig slik at man har et utall Mariamesser og flere av dem om høsten. En av dem, festen for Maria fødsel, er imidlertid 8. september, så kanskje datoangivelsen er god nok.
Men alt sammen er egnet til å gjøre dype innhogg i en tverrsikker barnelærdom, og det er som orustboen sier: «Den som inte har sett Swansund før, han känner sej inte igjen». Det er et litt forvirrende utsagn, men man har en følelse av at det er noe i det.
Og man vender gjerne tilbake til Orust. Der har en senhøst forlengst trampet ned en svunnen sommers stier, men så vidt vites har ingen historiker forsøkt å legge noe øde der. Så «Ormen Lange» lever i hjertene. I hvert fall i mange. Hør bare: I Henåen - øyas «hovedstad» - har sagaskipet gjenoppstått i form av en treskulptur utført av pensjonert sauebonde Fred Lyman. Går man den elskverdige, noe tilårskomne kunster inn på klingen, tilstår han fredsommelig at hans interesse for skipet ikke baserer seg på noe helt konkret, men litt på tradisjon, noe på overlevering og aller mest på en overbevisende magefølelse.
- DET VAR HER "ORMEN LANGE" BLE BYGGET sier man reservasjonsløst. Nå kan man mene hva man vil om følelse i magen, men han deler den øyensynlig med de kommunale myndigheter som har gitt plass for skulpturen på Hamntorget, midt i byens sentrum. Og kommunal magefølelse er ikke å kimse ad. Den er nesten for dokumentasjon å regne. I tillegg skal man med mer alvor registrere at ingen annen kommune - så vidt vites - har funnet seg beføyet til å reise et minnesmerke over vikingtidens mest berømte skip. Så får man tro hva man vil.
Men det stopper ikke der. Orustboen er vel kjent med at mannen som hadde øverste ansvar for byggingen av «Ormen Lange», som var «hovedsmed», het Torberg Skavhogg. Han var en av sin tids aller ypperste i faget - og selvfølgelig var han fra Orust. Som Olav Tryggvesson var det, sier øyfolket og tar altså kongen med i samme slengen. Samt tilføyer at Olav selv tegnet fartøyet.
Nå er Snorre nokså tilbakeholden hva angår adressene til de to nevnte, men for ordens skyld skal det nevnes at han oppgir en holme som Olavs fødested. Der hadde hans mor, dronning Astrid, søkt opphold mens hun var på flukt etter mannens død. Snorre er ikke i stand til å opplyse navnet på holmen, men lokalbefolkningen ved innsjøen Färingen, et stykke sør for Svinesund, kaller visstnok en holme ute i sjøen for «Dronning Astrids øy». Så får man velge fritt på hvilken hylle man vil.
ORUSTBOEN HAR STADFESTET BYGGEPLASSEN til Kungeviken på Orust, en plass som bærer sterkt preg av svunnen tids båtbyggervirksomhet, og tidfester videre byggingen til slutten av 900-tallet. Endelig slår de i bordet med at visst kunne de bygge store skip! Kong Håkon Håkonsson bygde et fartøy som var enda større enn «Ormen» på en naboøy til Orust på 1200-tallet! Og det er like så sikkert som det er sagafast!
Nå må man heldigvis ikke tenke på nasjonal prestisje når man vurderer magefølelse og overleveringer, fordi Bohuslän på den aktuelle tid var norsk. For så vidt er Kungsviken god nok, men det bør ikke stikkes under stol at seriøse historikere med ufølsomme mager hevder at «Ormen Lange» ble bygd «under Ladehammeren i Nidaros». Og at Håkon bygde i Bergen. Man savner vel også her ønsket dokumentasjon, men dermed får nok være mer enn nok.
Så enkelt er det imidlertid ikke å gjøre seg ferdig med «Ormen», i sin tid Norges største skip. Uten særlig andre maritime erfaringer enn de som stammer fra en lengst svunnen barndoms Holmsbu-pram, er det ambisiøst å opptre med skepsis i forhold til de dimensjoner skipet skulle ha hatt, men det får stå sin prøve. «Ormen Lange» skulle altså ha målt 55 meter mellom stevnene og det betyr at råseilet antagelig var på cirka 300 kvadratmeter. Videre skal fartøyet ha hatt 34 «rom» på hver side og dermed 68 årer, samt en besetning på 200 mann.
Historieskrivere som tar hardt i oppgir forøvrig antallet til 600, men da var kanskje krigere og annet folk regnet med. Det høres stort alt sammen, men muligens må man godta at det rent teknisk og på vikingvis var mulig å bygge et så stort skip - særlig når man kommer i hu en fyr som het Noa. Men når det gjelder krigsskip stilles det vel helt andre krav til manøvrering enn de som kan stilles til en ark, og ganske særlig i trange farvann som den norske skjærgård. Og et 300 kvadratmeters ullseil, ofte i våt tilstand, høres med respekt å melde nokså uhåndterbart.
SLIK OPPSTÅR DET VANSKELIGHETER med skipet som man vel kan kalle et nasjonalt klenodium, og når tvilen først har meldt seg, er det meget man etter hvert kan tvile på. Blant annet hvordan en åpen 55 meter lang båt vil oppføre seg i sjøen uten den stabiliserende virkning et dekk ville ha hatt. Antagelig som en orm. For å være litt vemmelig og skrive mot bedre vitende, bar kanskje «Ormen Lange» sitt navn med rette. Og årene? Når skipet ble bygd så stort som tradisjonen hevder, var det blant annet ut fra ønsket om å gi krigerne ombord den fordel høye standplasser kunne by. Ulempen var imidlertid at årene måtte gjøres tilsvarende lange for å nå ned til sjøen, og utenkelig er det nok ikke lengder på ti-tolv meter. Men så måtte det visst også fire mann til på hver åre. Stakkars folk. Stakkars seil-heisere og stakkars roere!
Det blir dermed etter hvert mye man ikke uten videre kan svelge. Det gjelder sluttelig også den mer eller mindre akseptere plassering av slagstedet Svolder. Fagkunnskap som baserer seg på Snorre, har funnet fram til Rügen, sørligst i Østersjøen, mens den tyske krønikeskriver Adam av Bremen skriver at slaget sto i Øresund. Og han skrev det bare ca. 70 år etter at bataljen fant sted.
Med de allerede nevnte erfaringer som bakgrunn, er endelig ikke et tredje alternativ noe å undres over: Utløpet av Svalerødkilen ved Svinesund, idet man ad nokså finurlig etymologisk vei fører «Svalerød» tilbake til «Swaler» og videre til «Svolder».
Den eventuelle, elskverdige, opplyste leser vil måtte ha oppfattet at det mangler litt både hist og her i disse linjene om «Ormen Lange» og Olav Tryggvesson, men så har heller ikke ambisjonen vært å skrive Norges-historie - bare til en viss grad å bringe «nyheter» i fotnoteform. Det man kunne ha lyst til å føye til er at Olavs far var Tryggve Olavson, småkonge i det Ranrike som strakte seg langs kysten fra Göteborg og opp til Oslo - samt visstnok Røyken og Hurum, hvilket jo gjør historien nesten lokal. Tryggve skal ellers ligge begravet i en røys på en øy litt nord for Orust. Den heter for sikkerhets skyld Tryggøy, men en datering av røysene til bronsealderen er egnet til å skape tvil.
VANSKELIG Å FÅ FÅ REDE PÅ er også hvor det ble av «Ormen Lange». Hvis det var seilbart og krigsdyktig etter Svolder, må man storligen forundres over at man ikke hører mer til den flytende festningen, så kanskje er det som det antydes at skipet ble slept til Oslo, der det ble hogd opp eller brent. Det var med andre ord et kort og lite godt liv det skulle få. Det må også finne seg i at en i høyeste grad leg historieskriver, synes at det er et skip til besvær. Om ikke orustboen har noe å si om det også? ja da.
«Hurre de no ä eller inte ä, så ä det inte det sammer». Enten det nå er slik eller slik, så er det ikke det samme. Akkurat.
Videre betviles det at Olav Tryggvesson falt under bataljen. Sagaen forteller riktignok at han hoppet til vanns da han skjønte at alt håp var ute, og leseren oppfordres dermed til å tro at han druknet. Men allerede sagaskriveren reserverer seg litt ved å fortelle at «mange sa» at Olav hadde svømt under vann og var blitt reddet ombord i et skip som hans mor, dronning Astrid, hadde sendt.
«SVENNENE SIER BEGGE DELE» skriver Snorre, men er ikke i stand til å fortelle noe mer om Olavs eventuelt senere liv og levnet. Vanskelig er det ellers å tro at den viltre heltekongen etter slaget ved Svolder i stillhet slo seg ned et eller annet sted og fornøyde seg med å tvinne tommeltotter. Det ville ikke vært ham likt. Men altså likevel.
Tar man så videre for seg «tusenårs-jubileet» for begivenheten, vil det kunne vises til seriøse kilder som påstår at slaget fant sted i «ca. år 1000», likesom de mer eller mindre aksepterte datoer for slaget - 8. eller 9. september - trekkes i tvil. Folk som mener å vite det, refererer til en eller annen kilde som fastsetter datoen til «om høsten dagen etter Mariamesse», og det kan rent umiddelbart synes greit nok, men er det ikke. Det forholder seg nemlig slik at man har et utall Mariamesser og flere av dem om høsten. En av dem, festen for Maria fødsel, er imidlertid 8. september, så kanskje datoangivelsen er god nok.
Men alt sammen er egnet til å gjøre dype innhogg i en tverrsikker barnelærdom, og det er som orustboen sier: «Den som inte har sett Swansund før, han känner sej inte igjen». Det er et litt forvirrende utsagn, men man har en følelse av at det er noe i det.
Og man vender gjerne tilbake til Orust. Der har en senhøst forlengst trampet ned en svunnen sommers stier, men så vidt vites har ingen historiker forsøkt å legge noe øde der. Så «Ormen Lange» lever i hjertene. I hvert fall i mange. Hør bare: I Henåen - øyas «hovedstad» - har sagaskipet gjenoppstått i form av en treskulptur utført av pensjonert sauebonde Fred Lyman. Går man den elskverdige, noe tilårskomne kunster inn på klingen, tilstår han fredsommelig at hans interesse for skipet ikke baserer seg på noe helt konkret, men litt på tradisjon, noe på overlevering og aller mest på en overbevisende magefølelse.
- DET VAR HER "ORMEN LANGE" BLE BYGGET sier man reservasjonsløst. Nå kan man mene hva man vil om følelse i magen, men han deler den øyensynlig med de kommunale myndigheter som har gitt plass for skulpturen på Hamntorget, midt i byens sentrum. Og kommunal magefølelse er ikke å kimse ad. Den er nesten for dokumentasjon å regne. I tillegg skal man med mer alvor registrere at ingen annen kommune - så vidt vites - har funnet seg beføyet til å reise et minnesmerke over vikingtidens mest berømte skip. Så får man tro hva man vil.
Men det stopper ikke der. Orustboen er vel kjent med at mannen som hadde øverste ansvar for byggingen av «Ormen Lange», som var «hovedsmed», het Torberg Skavhogg. Han var en av sin tids aller ypperste i faget - og selvfølgelig var han fra Orust. Som Olav Tryggvesson var det, sier øyfolket og tar altså kongen med i samme slengen. Samt tilføyer at Olav selv tegnet fartøyet.
Nå er Snorre nokså tilbakeholden hva angår adressene til de to nevnte, men for ordens skyld skal det nevnes at han oppgir en holme som Olavs fødested. Der hadde hans mor, dronning Astrid, søkt opphold mens hun var på flukt etter mannens død. Snorre er ikke i stand til å opplyse navnet på holmen, men lokalbefolkningen ved innsjøen Färingen, et stykke sør for Svinesund, kaller visstnok en holme ute i sjøen for «Dronning Astrids øy». Så får man velge fritt på hvilken hylle man vil.
ORUSTBOEN HAR STADFESTET BYGGEPLASSEN til Kungeviken på Orust, en plass som bærer sterkt preg av svunnen tids båtbyggervirksomhet, og tidfester videre byggingen til slutten av 900-tallet. Endelig slår de i bordet med at visst kunne de bygge store skip! Kong Håkon Håkonsson bygde et fartøy som var enda større enn «Ormen» på en naboøy til Orust på 1200-tallet! Og det er like så sikkert som det er sagafast!
Nå må man heldigvis ikke tenke på nasjonal prestisje når man vurderer magefølelse og overleveringer, fordi Bohuslän på den aktuelle tid var norsk. For så vidt er Kungsviken god nok, men det bør ikke stikkes under stol at seriøse historikere med ufølsomme mager hevder at «Ormen Lange» ble bygd «under Ladehammeren i Nidaros». Og at Håkon bygde i Bergen. Man savner vel også her ønsket dokumentasjon, men dermed får nok være mer enn nok.
Så enkelt er det imidlertid ikke å gjøre seg ferdig med «Ormen», i sin tid Norges største skip. Uten særlig andre maritime erfaringer enn de som stammer fra en lengst svunnen barndoms Holmsbu-pram, er det ambisiøst å opptre med skepsis i forhold til de dimensjoner skipet skulle ha hatt, men det får stå sin prøve. «Ormen Lange» skulle altså ha målt 55 meter mellom stevnene og det betyr at råseilet antagelig var på cirka 300 kvadratmeter. Videre skal fartøyet ha hatt 34 «rom» på hver side og dermed 68 årer, samt en besetning på 200 mann.
Historieskrivere som tar hardt i oppgir forøvrig antallet til 600, men da var kanskje krigere og annet folk regnet med. Det høres stort alt sammen, men muligens må man godta at det rent teknisk og på vikingvis var mulig å bygge et så stort skip - særlig når man kommer i hu en fyr som het Noa. Men når det gjelder krigsskip stilles det vel helt andre krav til manøvrering enn de som kan stilles til en ark, og ganske særlig i trange farvann som den norske skjærgård. Og et 300 kvadratmeters ullseil, ofte i våt tilstand, høres med respekt å melde nokså uhåndterbart.
SLIK OPPSTÅR DET VANSKELIGHETER med skipet som man vel kan kalle et nasjonalt klenodium, og når tvilen først har meldt seg, er det meget man etter hvert kan tvile på. Blant annet hvordan en åpen 55 meter lang båt vil oppføre seg i sjøen uten den stabiliserende virkning et dekk ville ha hatt. Antagelig som en orm. For å være litt vemmelig og skrive mot bedre vitende, bar kanskje «Ormen Lange» sitt navn med rette. Og årene? Når skipet ble bygd så stort som tradisjonen hevder, var det blant annet ut fra ønsket om å gi krigerne ombord den fordel høye standplasser kunne by. Ulempen var imidlertid at årene måtte gjøres tilsvarende lange for å nå ned til sjøen, og utenkelig er det nok ikke lengder på ti-tolv meter. Men så måtte det visst også fire mann til på hver åre. Stakkars folk. Stakkars seil-heisere og stakkars roere!
Det blir dermed etter hvert mye man ikke uten videre kan svelge. Det gjelder sluttelig også den mer eller mindre akseptere plassering av slagstedet Svolder. Fagkunnskap som baserer seg på Snorre, har funnet fram til Rügen, sørligst i Østersjøen, mens den tyske krønikeskriver Adam av Bremen skriver at slaget sto i Øresund. Og han skrev det bare ca. 70 år etter at bataljen fant sted.
Med de allerede nevnte erfaringer som bakgrunn, er endelig ikke et tredje alternativ noe å undres over: Utløpet av Svalerødkilen ved Svinesund, idet man ad nokså finurlig etymologisk vei fører «Svalerød» tilbake til «Swaler» og videre til «Svolder».
Den eventuelle, elskverdige, opplyste leser vil måtte ha oppfattet at det mangler litt både hist og her i disse linjene om «Ormen Lange» og Olav Tryggvesson, men så har heller ikke ambisjonen vært å skrive Norges-historie - bare til en viss grad å bringe «nyheter» i fotnoteform. Det man kunne ha lyst til å føye til er at Olavs far var Tryggve Olavson, småkonge i det Ranrike som strakte seg langs kysten fra Göteborg og opp til Oslo - samt visstnok Røyken og Hurum, hvilket jo gjør historien nesten lokal. Tryggve skal ellers ligge begravet i en røys på en øy litt nord for Orust. Den heter for sikkerhets skyld Tryggøy, men en datering av røysene til bronsealderen er egnet til å skape tvil.
VANSKELIG Å FÅ FÅ REDE PÅ er også hvor det ble av «Ormen Lange». Hvis det var seilbart og krigsdyktig etter Svolder, må man storligen forundres over at man ikke hører mer til den flytende festningen, så kanskje er det som det antydes at skipet ble slept til Oslo, der det ble hogd opp eller brent. Det var med andre ord et kort og lite godt liv det skulle få. Det må også finne seg i at en i høyeste grad leg historieskriver, synes at det er et skip til besvær. Om ikke orustboen har noe å si om det også? ja da.
«Hurre de no ä eller inte ä, så ä det inte det sammer». Enten det nå er slik eller slik, så er det ikke det samme. Akkurat.