Fra sin fødsel i Borge året 1872 til flystyrten som tok livet av ham i 1928 var Roald Amundsen en viljesterk, kantete skikkelse som det stadig hendte store ting rundt. Han var en mann man snakket om. Også etter hans død har Amundsen alltid fascinert i Norge, hans ry og betydning vært under stadig diskusjon, i mange sjangere og med store utslag, fra dyrkelse til myteknusing. Amundsen har vært forskjellige ting for forskjellige generasjoner; hvem er han for oss i dag?

Allerede i sin egen levetid var Amundsen kontroversiell. Erobringene av Nordvestpassasjen og Sydpolen gjorde ham til en nasjonal helteskikkelse, men etter at forsøket på å seile over Polhavet i Nansens fotspor slo feil, ble han utsatt for kritikk i norske medier. Svaret på kritikken kom i den polemiske og stedvis bitre selvbiografien Mitt liv som polarforsker, som forårsaket mye kontrovers i norsk offentlighet.

Bakgrunn:

  • Espen Ytreberg forteller i boken «Amundsen. En roman» om den berømte sydpolekspedisjonen med særlig blitt på berømmelsens pris.
  • Ytreberg spør hvorfor det var vanskelig for Amundsen å nyte publikums gunst da han dro på foredragsturné etter ekspedisjonen. 
  • Onsdag kveld samtaler Ytreberg med professor i historie, Einar Lie, om temaet på Litteraturhuset.

I tiårene etter Amundsens død kom likevel heltedyrkelsen til å dominere. De som hadde levd nær ham og så skrev om det, foretrakk å stille Amundsen i et utpreget gunstig lys. En tidlig biograf som Odd Arnesen endte sin biografi i det høystemte registeret som var typisk for det som ble skrevet om Amundsen før sekstitallet: «Hans minne vil leve evig i det norske folket, sagnet vil gå om ham som vår tids Olav Tryggvason.»

1970-tallet innledet en myteknusende fase i omtalen av polarhelten. Kåre Holts dokumentarroman Kappløpet ga en sterkt kritisk gjennomgang av begivenhetene rundt sydpolerobringen. I Holts bok ble Amundsen framstilt som en herskesyk mann med et mørke i sjelen: «Hans evne til hat skulle vise seg å være stor. Hans evne til lojalitet mot sine få venner var ikke mindre, - så lenge vennene så sin overmann i ham og han kunne dra nytte av dem.»

Holt ga en intens skildring av den dramatiske returen fra et mislykket framstøt mot Sydpolen i september 1911. Den endte med konfrontasjon mellom Amundsen og Hjalmar Johansen, og med at Johansen ble stengt ute fra sydpolekspedisjonen.

Hos Holt ble Amundsen en leder som først sviktet i selve situasjonen og så hevnet seg på Johansen. I perioden på 1970- og 80-tallet da kritikk av helteimaget til Amundsen var mest på moten, ble han også gitt et medansvar for Johansens selvmord i 1913. I sin bok om Hjalmar Johansen hevdet Ragnar Kvam at Amundsen da skulle ha fått dårlig samvittighet, og insinuerte at det var med god grunn.

I Tor Bomann-Larsens kjente biografi fikk den Amundsen-kritiske tendensen en innflytelsesrik, om enn mer dempet formulering. Bomann-Larsen beskrev Amundsen som grunnleggende uten evne til forpliktende menneskelige relasjoner, noe som drev ham til å svikte sine nære, familien og kvinnene i livet, til fordel for stadige polekspedisjoner.

I biografien skrev Bomann-Larsen: «Etter hvert som (Amundsen) legger sine milepæler bak seg og kan tilby menneskeheten økte geografiske erkjennelser, beveger han seg selv ubønnhørlig mot en indre utarming.» Dokumentarfilmen som ble laget med basis i Bomann-Larsens biografi hadde karakteristisk nok tittelen «Frosset hjerte».

Amundsen måtte leve med vekten av det han gjorde mot andre.

 

I dag virker ikke bare den tidlige hyllingsperioden, men også myteknusingen som kom etter, nokså forenklende. Det Kåre Holt oppfattet som svikt i Amundsens personlige gehalt, kan vi nå se på som resultater av en viss type helterolle, i en tid som trengte nasjonale helter på en måte vi ikke gjør i dag. Det er riktig nok at Amundsen var dominerende, at han krevde streng lojalitet og behandlet kvinner på måter vi i dag synes er diskutable. Men det gjorde en viss type alfahanner helt rutinemessig ved begynnelsen av det forrige århundret, vi kommer ikke så langt i forståelsen av Amundsen om vi forveksler individ og rolle.

Når det gjelder de konkrete beskyldningene om dårlig behandling av Hjalmar Johansen, har oppgjøret mellom de to blitt overbevisende nyansert i Alexander Wistings nylige biografi. Kildene gir rom for å se Amundsens oppførsel ved den dramatiske returen til Framheim både som rasjonell og forsvarlig, og samtidig som svært hard mot Hjalmar Johansen.

I dag bør vi kunne koste på oss å ikke måtte felle entydige dommer over hvem som egentlig handlet rett og hvem som gjorde feil for hundre år siden, hvor mange prosent slem eller god Amundsen var. Alle disse årene etter bør det være mulig å konstatere rolig at vi står overfor en motsetningsfull og kompleks mann med sterke egenskaper av både positiv og negativ art.

Når det gjelder polarhistoriens dramatiske episoder, der mennesker ble presset til det ytterste, bør det interessere oss hvordan visse situasjoner av ekstrem påkjenning kan tvinge mennesker fra hverandre, hvordan en mann som Amundsen etterpå måtte leve med vekten av det han gjorde mot andre, i siste instans også hvordan han måtte leve med seg selv.

Roald Amundsen levde ut dramaer som handlet om ham selv, om menneskeskjebne rundt ham, og samtidig om hva som skal være fellesgods i Norge. Derfor er han verd å oppsøke også i dag, for at vi ikke bare skal forstå ham bedre, men oss selv også.

Les også

Polarhelten fra Fredrikstad