Livet blir stadig bedre om dagen og jeg nyter det. Ekstra mye fordi jeg har hatt noen år med litt trange kår. Sånn på innsida.Jeg var nemlig med i en konkurranse. "Kom igjen, Trine, dette greier du!", het den. "Jobb, jobb, jobb, jobb, stå på, du greier litt til", kunne den også hett.Jeg elsker jobben min, den er et kall og en mening. Jeg har skapt Drømmejobben og Drømmeselskapet. Jeg har lært meg og integrert giga-kraftfull Drømmekompetanse, med verktøy, innsikt, klokskap, ektefølt kjærlighet til medmennesker og et inderlig ønske om å bistå.Jeg vet det jeg er med på å formidle steg for steg endrer verden. Både resultatene i selskapet mitt MetaResource, og nettverket mitt av spesielt kvalifiserte menneskemennesker som jeg lærer av, deler med og vokser sammen med, har vist meg det. Igjen og igjen og igjen gjennom mange år nå. Det fungerer. Det hjelper, frigir, gjør levende, sterk, glad og løfter. Og både du og jeg vet at det er mange, mange, mange og mye, mye, mye i samfunnet vårt som trenger løft.Aldri ajourMen Drømmejobben, Drømmeselskapet og Drømmekompetansen hadde en prislapp. Det ble så mange hatter. Gründer, leder, coach, trener, foredragsholder, forfatter, inspirator, ekspert, rollemodell.Og hver hatt hadde oppgaver og så mange muligheter som jeg i min iver etter å bidra og levere kvalitet - ville fylle. Så tok det ene det andre, og det skapte så mange tråder å følge opp, folk å hjelpe, mailer å besvare, forespørsler, pågang og behov å betjene. Jeg var aldri ajour, brukte tiden så godt jeg kunne og gikk alltid for å rekke den ene tingen til."Kom igjen, Trine, om du gjør det sånn nå, rekker du den og den og kanskje den også."Stress og bekymringJeg trente så iherdig på produksjon at disse gjøre-ene ble så viktig for meg at jeg glemte å leve. Sånn på de andre arenaene i livet, utenom jobb. Som Trine. Jeg glemte å lytte innover, glemte å være glad i, glemte å gi plass til særegenheter og mangler eller være stolt av det jeg fikk til. Men jeg husket veeldig godt alt mer jeg skulle gjøre av jobb-ting.Og sånn hadde det seg at et grunnleggende positivt, glad og sterkt jeg, sakte skiftet fokus. Snikende og umerkelig ble dreiningen mer og mer mot stress, bekymring og andre mindre enn positive vinklinger. Kroppen begynte å preges av det, pust, hodepine, spenninger, smerter, svimmelhet."Skulle surstoffmasken falle ned, ta den på deg selv først, før du hjelper barn eller andre rundt deg," sier de så treffende i flyene.Jeg holdt pusten som en gal og ga surstoff til alt og alle andre. Jeg kunne oppleve fryktrespons i dagligdagse situasjoner, ble irritert og utålmodig når noe "ekstra" kom - og det gjorde det jo ofte. Jeg begynte å miste gleden over å den magiske jobben min og opplevde at jeg aller helst ville ha fred. Et passe dårlig utgangspunkt når det du jobber med er mennesker hele tiden.Har tatt grep Stien min ble formet av tidenes dampveivals som presset juicen ut av ildsjelen og gløden ut av drømmen. Jeg begynte å spørre meg om jeg vil det her noe mer? Kanskje jeg like gjerne skulle selge selskapet og begynne med noe annet?Heldigvis våknet jeg da, og nå har jeg har tatt grep, øver meg og trener. Og gleder meg over all læringen fra første benk. Mennesket er en magisk skapning. Endring er mulig selv på det dypeste personlige plan. Repetisjon Skaper. Verktøyene og modellen virker. Virkelig.Også på andre arenaer <3Trine ÅldstedtGründer, daglig leder, NLP trener og coach i MetaResource ASSe Trine Åldstedt blogg HER! Følg Trine Åldtstedt på Facebook! På Twitter! FØLG HEGNARKVINNER PÅ FACEBOOK HER!
