Jeg lå på benken, snålt oppstilt og kald. Det var bitende høstvær ute, plaskregn med sterk bortovervind, og jeg kom akkurat litt for tynnkledd fra trening.Men det var nok ikke kun derfor jeg var så kald. Jeg grudde meg. For det som skulle skje på benken.Jeg var alene, og hadde tatt med meg en venn. Ringen min. Den med den magiske steinen. Mens jeg lå der så ubehjelpelig på skrått oppstilt og visste legen var klar til å starte inngrepet, samlet jeg hendene og holdt på den. Kjente steinen mot fingrene, lette etter styrke der. Uten å ense hvor knugende og kaldt grepet var.For det var da det skjedde. Sykepleieren som bisto sto plutselig tett ved meg, en varm hånd tok hånden min, løftet den vekk fra ringen. På millisekunder var grepet mitt borte. Det store grepet som var forberedt og holdt kreftene mine, oppløste seg i varmen fra en fremmed hånd.Og da kom tårene. På et blunk flommet de ut og jeg var bakenfor og under den kontrollerte Trine. På et millisekund var jeg bare et lite litt redd medmenneske som trengte mest av alt en hånd å holde i. De trodde det var fordi jeg var redd for inngrepet, men inni meg var det en speilsal som åpnet seg.Jeg så så klart hvordan jeg hadde stålsett meg mot smerter, sårbarheten i å ligge avkledd og passiv, helt alene, mangle kontroll og likevel ha krefter til å være mitt sedvanlig sterke meg. Jeg skjønte at jeg har blitt så vant til å lede, vant til å gi, vant til å være kreativ, sterk, snu utfordringer til muligheter, gå for løsning, holde kraften, motivere, bære, bygge opp. Og at jeg har så vanskelig for å ta i mot eller be om hjelp.Jeg skjønte hvor skjør styrken kan være. Og hvor sterkt det naturlig menneskelige er.Den varme hånden hennes var som et trylleslag. Med omsorg så enkel og så god og så nær, forløste hun meg. Jeg fikk omsorg på en måte jeg var totalt uforberedt på og mennesket meg lå der og ble en god bit helere. Selv om jeg stotret og følte meg litt flau med det samme.Vi mennesker trenger hverandre. Jeg vet det. Jeg jobber med det hver dag. Heretter også på en ny møte i meg selv.Tusen takk gode sykepleier <3Kjenner du igjen noe av dette i deg selv? Jeg vet det er flere av oss i sving. Sterke, kontrollerte, ansvarsbevisste kvinner som holder koken, gjennomfører og leverer, er ledere og omsorgspersoner med smerte, sorg og lengsel på et dypt, menneskelig plan.Jeg håper min opplevelse trigger noe i deg som du også har godt av å få kontakt med.Trine Åldstedt - Gründer, daglig leder, NLP trener og coach i MetaResource ASLes mer på Trines blogg HER FØLG HEGNARKVINNER PÅ FACEBOOK
