Solgte firma og hus på Gimle for å bli kunstner

En slik beslutning kunne lett ha avstedkommet en knekk for både selvtillit og lommebok. Men Per Maning fortsatte i rampelyset. På sin første gruppeutstilling i Oslo Rådhus ble han oppdaget av kuratoren ved det tyske museet Folkwang i Essen, Europas fremste innen fotokunst. Dermed tok det ikke lang tid før bildene hans spredte seg, og selveste MoMA i New York rettet fokus mot Oslo-mannen.

– Bildene mine av dyr tok helt av, forteller Maning, som slo igjennom med foto av labradoren sin Leo og siden har fotografert alt fra seler til griser, kuer og en bavian.

Prydet årsrapport

I Oslo ble Maning tatt inn i stallen hos Galleri Riis, et av de ledende i tigerstaden. Han representerte Norge på kunstbiennalen i Sydney og på den prestisjetunge Veneziabiennalen i 1995. Museene kjøpte kunsten hans nærmest på rekke og rad: Folkwang, MoMA, Stedelijk i Amsterdam, Moderna Museet i Stockholm, Kiasma i Helsingfors og Nasjonalmuseet i Oslo.

Samlerne ville også ha Manings fotografier. En av hans aller største fans er finansmannen Jan Petter Collier. Manings bilder har vært på forsiden av meglerhuset ABG Sundal Colliers   årsrapporter tre ganger.

Her kan du lese portrett med Collier om hvordan han ble hektet på kunst og bygget opp meglerhuset.

Bilarving Harald Møller har også kjøpt mange bilder av Maning. 

Siden kunstneren ble enkemann i 2017, etter at kona hadde vært kreftsyk i mange år, har han hatt en enorm arbeidsiver og -glede:

– Anne-Ka sa til meg: “Per, når jeg dør, skal du bare leve videre og ha det gøy.” Det har jeg gjort, sier Maning, som fylte 80 i sommer og er aktuell med ny utstilling i et nytt galleri.

Bor i kunstnerkoloni

Kapital er invitert hjem til Maning på Ekely, kunstnerkolonien på Ullern i Oslo. Her bodde Edvard Munch på tampen av sitt liv. Oslo kommune kjøpte tomten av Munchs arvinger og bestemte seg for å bygge boliger for kunstnere, flere titalls.

For å få innpass som ekelyaner må man godkjennes av en komité, og betale en klekkelig sum, men som er betydelig under markedspris. En av de siste kjente omsetningssummene er ti millioner kroner. Barn av kunstnere får ikke lov til å arve med mindre de har valgt samme yrkesvei som sine foreldre. Dog hender det at komiteen ser gjennom fingrene på regelverket, og en lurendreier eller to har nok også sneket seg inn i den attraktive kunstnerkolonien.

Maning har sine “papirer” i orden og har hatt bolig og atelier i St. Georgs vei fra rundt årtusenskiftet.

Vandrehistorier

På singelen i oppkjørselen ligger det bær av ubestemmelig opprinnelse fra et tre. Noen blader prøver seg med lette høstfarger. Vi passerer huset hvor barnebokforfatter Thorbjørn Egner bodde i mange tiår. Øverst i stikkveien ligger to grå enheter med hvert sitt atelier, tegnet av Wenche Selmer. Her bor Maning vegg i vegg med fotografkollega Morten Andenæs. Vi ringer på dørklokken. Like etter dukker et blidt, furet og solbrunt ansikt opp.

– Kom inn. Ikke ta av deg på bena, sier han.

– Det verserer historier om at alle som bor på Ekely bare ramler inn til hverandre med en flaske rødvin. Men sånn er det ikke.

Fine samtaler med Collier

Maning er lett i steget og tar oss rundt i huset, som har en tydelig kunstners estetikk. Det er en blanding av kunst og gjenstander med skulpturelle kvaliteter: Verker av Olav Christopher Jenssen, Jan Groth og Inge van der Drift, noen lange kongler fra Frankrike som Maning har satt ben på og en hullet treplate, laget av et arkitektkontor for å bedre akustikken i et rom.

På gulvet et sted står et stort fotografi av en labrador. Det er hunden Leo, som han og Anne-Ka fikk på begynnelsen av åttitallet. Den er mye av grunnen til at Maning fikk en stor karriere som fotokunstner og også etter hvert en relasjon til finanstoppen Collier.

– Jan Petter hadde også en labrador på den tiden. Det var mye som knyttet oss sammen. Han er den eneste av de private kjøperne som jeg har kontakt med. Jan Petter og jeg har hatt mange fine samtaler om kunst.

Stilt ut på Munchmuseet

Maning fotograferte hunden Leo fra han var valp. Det var som om hunden skjønte at den skulle stå stille når han så kameraet. Så lett har det ikke vært med andre dyr Maning ikke kjente og som krevde at han måtte kommunisere med på en helt annen måte.

– Dyrene må være trygge, sier han.

Lenge jobbet han bare med å ta foto av dyr, stilte dem til og med ut på Munchmuseet sammen med dyrebilder Munch hadde laget. Munch var også opptatt av hunder.

– Det kom til et punkt jeg måtte spørre meg selv om jeg bare skulle ta bilder av dyr. Svaret var nei, forteller 80-åringen, som har utvidet motivkretsen med mennesker og natur.

– Ikke den store businessen

– Det er gode tider nå som du både er “pensjonist” og fremdeles jobber for fullt?

– Nei, det blir ikke den store businessen av fotokunst. Det er solide kostnader til det tekniske. Det å ramme inn er også dyrt. Frem til jeg ble 67 år mottok jeg kunstnerlønn. Det var en god ting å ha, selv om det ikke var de store beløpene. Jeg har klart meg uten stipend og andre jobber fordi jeg ikke har hatt gjeld. Det er jeg fornøyd med, sier han.

Ifølge de siste skattelistene hadde Maning en inntekt på rundt 130.000 kroner i 2021 og 640.000 i 2020. Formuen har ligget omtrent stabilt på i overkant av 2,5 millioner kroner.

Vennen Thorvald Steen

Utstillingen Maning er aktuell med når Kapital er på besøk, åpnet i Buer Gallery på Skøyen i august. Der vises nye og gamle motiver. Hunden Leo går igjen. Det gjør også fotografier av hans gode venn, forfatteren Thorvald Steen, blant annet et nærbilde av leppene hans tatt fra siden. Tidligere har Maning laget dokumentar om Steen, som lider av en muskelsykdom. “Kunsten å plystre” er vist på NRK og ligger fremdeles ute på statskanalens nettsider. Han har også knipset bilder i nabolaget; “Munchs atelier” og “Skygger på Munchs atelier”.

Ofte opererer Maning med et visst opplag. Denne gangen har kunstneren laget såkalte unikaer, det betyr at det bare finnes ett eksemplar av hvert motiv.

– Jeg har laget veldig mange bilder i livet mitt. Nå synes jeg det var fint bare å lage ett av hver, og så ferdig med det.

Droppet rammer

Bildene hos Buer er ikke rammet inn, men festet med en snedig løsning bestående av flere magneter og dobbeltsidig tape.

– Jeg synes det er fint at bildene kommer ut fra veggen, helt nydelig faktisk, sier Maning, som dermed sparte utgifter til rammer.

To motiver laget til utstillingen, men som ikke ble valgt ut av galleristen, er fremdeles montert på denne måten hjemme hos ham, foran noen bøker i en bokhylle.

– Hva gjør du når du skal ha tak i en av bøkene?

Maning demonstrerer ved å fjerne magnetene og løfter papiret opp.

– Bildene tåler ganske mye. Men jeg tør nok å være litt mer røff enn det andre gjør. Jeg vil nok anbefale å ramme inn bildene for kjøpere.

Brudd med gallerister

– Hvorfor skiftet du galleri fra Brandstrup til Buer?

– Marit og Kim hos Brandstrup er veldig fine. Men det kom til et punkt da jeg syntes det ble en vane å stille ut der. Det ble litt lite dynamikk. Jeg gikk og grublet på det og fant ut at jeg måtte ta en avgjørelse. Jeg tok kontakt og sa: “Kjære dere, jeg vil ut av galleriet.” Da hadde jeg løst et problem som plaget meg, forteller han.

Maning kjente til galleristen Tonje Buer og kontaktet henne etter noe tid.

– Jeg synes Tonje er ganske modig. Hun velger kunstnere og arbeider som ikke nødvendigvis er så kommersielle, mener Maning.

– Klabb og babb

Hos Buer koster bildene 40.000 og 80.000 kroner, avhengig av størrelse. Maning har vært med på å bestemme prisene. Kunstneren forteller at det har vært “noe salg”, og at han er fornøyd med det. Slik var ikke følelsen da Galleri Riis ikke klarte å kapitalisere på utstillingssuksessen på Museet for samtidskunst i 2002.

– Det var tidenes besøkstall, men så klarte ikke galleriet å selge bildene mine. Jeg spiste middag med Olav Christopher Jenssen i Stockholm. Han hadde stilt ut på Documenta, kanskje verdens viktigste kunstmønstring, og opplevde det samme som meg. Jeg sa opp samarbeidet med Riis da. Det ble litt klabb og babb, vedgår han.

Ett års tid senere fortalte fotografen Dag Alveng at Galleri Brandstrup var interessert i å ta inn Maning i stallen sin.

Slåssing på Tøyen

Maning vokste opp på Tøyen, i tredvetallsblokkene ved der Munchmuseet lå før. Han sier han og hans familie hadde det greit, men at det var mye fattigdom blant dem som bodde i 1800-tallsgårdene.

– På skolen kunne man se at mange hadde ligget og grått hele natten. Det var endel slåsskamper for å markere reviret, Tøyen mot Kampen. Alle var snille gutter. Men det ble endel høl i huet, forteller han.

Foreldrene var opptatt av kunst, faren var typograf og malte på fritiden. Moren var flink til å sy. Det var et hjem som var skapende. Unge Maning spilte trompet, kom inn på Musikkonservatoriet og spilte for NRKs juniororkester. Foreldrene forsøkte å styre ham inn på noe som gav penger.

– Jeg hadde sånn driv. Jeg ville skape noe. Jeg kom inn på Akademiet for fri og merkantil kunst i København, som var en privatskole.

Startet reklamebyrå

Tilbake i Norge hørte Maning at innen reklamefaget var det mulighet for å få gjort litt av hvert. Da drev man mye med tegning.

– Jeg startet eget firma som gikk veldig bra, Haugen og Maning. Vi var nyskapende og laget ting som aldri var blitt laget før. Firmaet fikk mye kritikk fra egen bransje, men også oppmerksomhet fra utlandet, minnes han.

Oppdragene og pengene rant inn, og Maning kjøpte hus i fasjonable Sophus Lies gate på Gimle på Frogner.

– I 1982 ble firmaet spurt om vi ville stille ut arbeidene våre i Trondhjems Kunstforening. En definisjon av å være kunstner er jo å stille ut på et museum. Det syntes jeg var veldig all right.

Suksessen til hodet

Maning laget nye ting til utstillingen.

– Jeg tapet nyttårstalen til Kåre Willoch. Nyttårstaler er en teit ting. Jeg er opptatt av kommunikasjon. I nyttårstaler, og særlig fra politikere, synes jeg det er mange tomme ord. Jeg satte musikk til talen for at man skulle lytte til den med nye ører og laget en LP av den. Dagen etter var det oppslag på forsiden av Aftenposten om at det jeg hadde gjort var ulovlig. Vi hadde laget tusen plater. Alle ble revet bort, forteller han.

Suksessen med reklamebyrået gikk Maning litt til hodet. 

– Det var Anne-Ka som sa fra. Da skjønte jeg at min tid som sjef i Haugen og Maning var over. Vi var 15 ansatte da, forteller han.

Ekteparet fikk hunden Leo, som han tok bilder av. Det var disse som ble stilt ut i Rådhuset, og gjorde stor suksess. Maning solgte huset og firmaet.

– Dyrt å drive med fotokunst

– Jeg hadde atelier på Sinsen, men så solgte eieren gården. Han var glad i kunst, så husleien var lav. Den nye eieren smelte opp husleien. Jeg hadde ikke råd til å være der mer. Anne-Ka og jeg fant et billig hus på Dikemark i Asker. Det var før hun begynte å skrive på fulltid. Vi solgte leiligheten i Frederik Stangs gate. Hun jobbet litt på Dikemark, forteller han.

Men så ble det vanskelig. Maning har ikke sertifikat og har problemer med å forholde seg til tider.

– Jeg mistet stadig vekk bussen og avtaler. Så var det noen venner av oss som tipset om Ekely. Der kunne vi også ta med katten som flyttet inn til oss på Dikemark.

– Melgaard er nærtagende

På Ekely har Maning engasjert seg i bevaringen av området. For noen år siden kom det et forslag om å bygge et radikalt hus midt i kunstneridyllen, på den såkalte Kikutkollen.

– Den er noe av det lille som er igjen av Munchs gjøren og laden. Han har malt motiver derfra. Jeg ville bare bevare minnene, også for publikums del. Det kommer endel mennesker som vil se den kollen. Den er en viktig plass, mener Maning.

Det var der kunstneren Bjarne Melgaard, arkitektfirmaet Snøhetta og Selvaag Art Collection, eid av boligutbyggeren Selvaag, ville oppføre et sort ufo-lignende hus med det morbide navnet “A House to Die in”.

– Jeg hadde ikke noe imot Bjarne eller huset i seg selv, men jeg var motstander av at de skulle bygge i skogen her på Ekely. Bjarne Melgaard er nærtagende av seg. I et intervju med NRK sa han: “Per Maning er Norges dårligste fotograf.”

– Hva tenkte du da?

– Jeg måtte bare le, sier Maning. 

Han påpeker at han ikke kjenner Melgaard utover saken med det planlagte dødshuset.

“Kampen” mot Melgaards dødshus resulterte også i en utstilling, “Munchskogen”. Styreleder ved Nasjonalmuseet, Maria Moræus Hanssen, og hennes samboer Klaus-Anders Nysteen har et motiv fra den serien, en neve som holder en eikenøtt. Kapital har tidligere skrevet om hvordan paret begynte å kjøpe kunst som godt voksne.

– Lettelse når de får slippe

Året etter at Anne-Ka gikk bort, viste Galleri Brandstrup utstillingen “Minus en”. Da skrev Aftenposten: “Salget av Per Manings bilder tar av”. Motivene var blomster, et par sko og to råtne sitroner kalt “Still life”.

– Når noen man er nær har hatt det vondt lenge, blir det en slags lettelse når de får slippe, sier Maning og tilføyer:

– Jeg fikk energi, sier han.

Anne-Kas rom i andre etasje i boligen har han latt stå som det var.

I 2019 stilte Maning igjen ut hos Galleri Brandstrup. Denne gangen sammen med Elena Engelsen. Hun bor også på Ekely og hadde mistet sin ektefelle, billedhuggeren Per Ung. Maning og Ellingsen møttes på et arrangement i kunstnerkolonien og ble et par i noen år. På en peisovn står noe som ser ut som en skulptur i arte povera-stil. Maning forklarer at det et “skjelett” han har fått av Engelsen. Hun bruker slike for å bygge opp dyreskulpturene hun lager.

– Føler meg ung

Maning har bursdag den 22. juli. Det var først i 2011 at det ble knyttet noe dramatisk til datoen. Før passerte den i grunnen bare i stillhet. Fire venninner fikk overtalt ham til å drikke litt vin på dagen i sommer.

– Hva tenker du selv om å bli 80 år?

– Det er bare et tall. Jeg føler meg ung og frisk og har fremdeles et stort behov for å skape. Fikk du med deg Louise Bourgeois på Nasjonalmuseet i sommer? Det er en av de fineste utstillingene jeg har sett noen gang. Bourgeois jobbet til hun var 96 år, sier han.

Noen dager etter at Kapital treffer Maning skal han av gårde for å jobbe med en film om trompetisten og komponisten Nils Petter Molvær.

– Du vet, når filmfotografen Anders Hoft, som er 28 år, og jeg sitter og prater, så tror jeg ikke noen av oss tenker på alderen til den andre. Vi har en flott dialog og samarbeid. Det fine er at unge er oppdatert på teknikken, men vi eldre har erfaringen. Vi utfyller hverandre.