De døde kunstheltene holder stand. Kjartan Slettemark sitt puddelstunt i Malmø 1975 og Nikolai Astrup sin naturpoesi over Jølsternatur har ingen konkurranse. Ingen ny Jakob Ingebrigsten sprenger gamle kunstrekorder.

Kunstnersenteret i Dale og billedkunstnerne i BKSF spinner på gammelmodige materialer med godmodige temaer innen natur og lokalkultur i forsøk på å treffe samtidens tidsbilder. Kunstnerne i fylket er opptatt av å jobbe i lag, ha det kjekt, og være et aktivum i sine respektive bygder. Noe som er aktverdig i seg selv, men kunstnerisk drukner en slik kultur for harmoni og gjensidig solidaritet motet, ambisjonene og galskapen som må til for å skape banebrytende kunst.

Original nyskapende kunst er en ensom prosess. Lite betydningsfull kunst er laget av et kollektiv. Ingen roman er skrevet av en komite. Det har alltid vært enkeltindividet som har definert de store verk i kunsthistorien. Fra Sogn og Fjordane peker Slettemark seg ut som internasjonal kjent performancekunstner.

Kunstpotensialet for de store verk knebles ved at kunstkortene holdes tett til brystet for ikke å bli mistenkt for å være ubeskjedne selvopptatte kommersialister. Kunstnerne er skolert fra sine kunstskoler til tanken om veien til suksess må gå via en uavhengig kurator eller kunstkritiker som kan fortelle omverden i riksdekkende media at kunsten deres er liv laga i et interessant samfunnsperspektiv. Noe som meget sjeldent hittil har tilkommet en kunstner som arbeider og bor i Sogn og Fjordane.

Kvaliteten på en kunstkritikk vurderes etter kriterier som uavhengighet og uanmeldt befaring. Kunsthistoriker Harald Flor praktiserte dette gjennom hele sin karriere. Kunskritiker Lars Elton skriver på Facebook at han har Harald Flor som sitt ideal. Slik vår borgelige finkultur fungerer må såkalt kvaliserte språklige fødselshjelpere for et kunstverk på plass før en mulig posisjon som korrekt kunstner kan starte.

Fylkets kunstnere er flinke til å skape glede og konfliktfri harmoni rundt seg og ter seg som kunstnere i klesstil og retorikk. Kunstnerisk mangler det imidlertid interessant spissing i både form og innhold i fylkeskunsten som kan gi det store aha hos kunstpublikum, og ikke minst at verdensvante blaserte kunstkritikere gidder å sperre øynene opp og gi seg over av alvor, glede, raseri eller annen sinnsmessig uro som kan videreutvikle samfunnets kunstkapital.

Les dette i beste mening. Alt over er bra saker, men som i innovasjonsarbeid ellers i samfunnet, må man også i kunstsammenheng være på hugget om man som kunstner ønsker å være banebrytende med sine verk. Ofte er det bare et eller to verk som skal til.

I avdeling for den vakre selvforstående kunst klarte Nikolai Astrup med St.Hansbål å komme gjennom nåløyet for begrepet samtidskunst ved å fange datidens kanskje største folkefest på bygdene: Dansen rundt et flagrende kjempebål som fletter seg inn med folkets kåtskap og drukkenskap. Et rituale som bygdefolket så fram til før det harde slåttearbeidet tok til. Ikke rart dette maleriet er rangert som et av landets beste tidsbilder. I den mer provoserende  konseptkunst og performance har vi Kjartan Slettemark med sitt: Av rapport fra Vietnam 1965 og kongepuddeldrakten, hvor han krøp opp på scenen og nappet en kunstdirektør i beinet som snakket varmt om frihet i kunsten. Pratet om kunstfrihet var kun prat, kunstdirektøren ringte politiet som satte Slettemark i arresten. En puddeldrakt og et pubertalt lite stunt var det som skulle  til for å avsløre ektheten i direktørens retorikk om frihet og kunst. Et kunstnerisk virkemiddelbruk som plasserte Slettemark inn i europeisk kunsthistorie.

Kunstnerne i fylket har noe å strekke seg etter, hoder må legges i bløt, ambisjonene må settes i høygir og ikke minst må man tåle at de blir lagt på hoggestabben. Oddvar Torsheim har klart å ri av stormen, blitt profet i eget land, og går enda med samme skrittlengde over Langebrua. Om 2 måneder er han 80 år. Så kom igjen kunstnere. Stå på. Men lov en ting. Ikke bruk puddeldrakten til Kjartan Slettemark enda en gang når dere skal fronte noe nytt på kunstfronten. La åpningen av Kunstmuseet i Førde 2012  være siste repetisjon av puddelstuntet fra 1975. Å bruke et posthumt retrospektivt kunstverk for åpningen av et nytt kunstmuseum som skal fronte fersk samtidskunst er i beste fall godt ment, i verste fall kunnskapsløst. Håper en eller to av den yngre kunstgarde forstår hvor jeg vil med denne teksten og lar seg inspirere til å skape en ny masterpiece for den nye tid. Kanskje en kvinnelig kunstner står for tur?