Bunaden er populær som aldri før. Men den fremste drivkraften i bunadshistorien er ikke en allmenn interesse for historiske drakttradisjoner. Det er politikk.

Det er ikke for ingenting at Hulda Garborg kalles bunadens mor. Mange tror bunadshistorien er gammel. Det er den ikke. Riktignok har vi en eldre folkedrakttradisjon, men begrepet «bunad» er et nyord fra starten av 1900-tallet. Garborg var en foregangsfigur i norskdomsrørsla rundt århundreskiftet. Blant virkemidlene var bunad og folkedans. Hun hentet fram ideer fra gamle folkedrakter, modifiserte, moderniserte og konstruerte nye tidsriktige versjoner. Den norske folkekulturen skulle opp og fram. Svenskene skulle ut. I realiteten skapte Garborg like mye nytt som hun aktualiserte gammelt. Bunaden slik vi kjenner den i dag, ble til som et politisk virkemiddel i den norske kulturens tjeneste.

Før Garborg, var det få som ikledde seg historiske folkedrakter som festplagg. I dag anslår Norsk institutt for bunad og folkedrakt at det finnes 2,5 millioner bunader i Norge. Det har ikke skjedd av seg selv. Og det er særlig i perioder der bunaden har blitt brukt som virkemiddel i politiske strømninger at populariteten har skutt fart.

Garborg gjorde bunaden populær rundt århundreskiftet. Etter andre verdenskrig fikk den på nytt en oppsving i popularitet. Det samme skjedde i tiden rundt EU-diskusjonene. I 1972 og 1994 ble bunaden brukt som symbol i motstanden mot EF- og EU-medlemskap. Designer Gitte Helland formga en ny Hardangerbunad til EU-avstemningen. Bunaden hadde bringeduk med norske flagg og liv i EUs flaggfarger. Støttesenter mot incest ikledde seg bunader og tildekte ansikter i 8. mars-tog på 1980-tallet. På 1990-tallet mottok norsk-pakistanske Rubina Rana drapstrusler da hun iført bunad ledet barnetoget og 17. mai-komiteen i Oslo. Senere fyrte Sahfana M. Ali opp kommentarfeltene da hun iførte seg spesiallaget bunadshijab.

I 2017 fikk Aase Helene Ødegaard laget 25 bunader i plast under parolen «Plasten opp av havet!». Hun ble senere invitert til prestisjekonferansen TEDx for å snakke om prosjektet. I 2019 innså en aksjonsgruppe for fødetilbudet på Nordmøre raskt at fakkeltog hadde mistet nyhetens interesse. Bunad derimot, slo an. Folkebevegelsen Bunadsgeriljaen kjemper nå for et bedre fødetilbud over hele landet – ikledd bunad som varemerke. I april i år arrangert sykollektivet Fæbrik en parade av selvsydde og selvdesignede bunader i Oslo for å fokusere på gjenbruk og kostnad ved anskaffelse av bunad. Jeg har selv brukt bunad som virkemiddel da jeg var med å konstruere NTNUs søppelbunad – for å belyse manglende gjenbruksrutiner hos Norges største universitet.

Norsk kulturpolitikk, miljøpolitikk, gjenbruk, incest, EU-medlemskap, økonomisk ulikhet, havplast og fødetilbud. Samme plagg, skiftende budskap. Det kommer garantert flere bunadskledde aksjonister i fremtiden.

I disse dager – i år igjen – står bunadsslagene i sosiale medier. Som regel på sviktende grunnlag med basis i ulike «regler» fastsatt av ikke-eksisterende bunadslovgivende forsamlinger og godkjenningsinstanser, som det selvoppnevnte «bunadspolitiet». Rart i grunn, når de fleste bunadene verken er gamle eller regelbundne. Det er bare å finne fram popkornet og skrolle kommentarfeltene.

Sikkert er er det i alle fall at bunad og engasjement har gått hånd i hånd i et drøyt århundre – med eller uten «bunadspolitiets» godkjentstempel.

Ragne Victoria Kolaas Stauri, lege og spaltist