Hvem vil gå for oss?
Det var utstilling av brødrene Aune og Vebjørn Sand i Flekkefjord. Jeg er ikke slik at jeg hopper i stolen og skyter av sted for å oppleve ny kunst. Derfor var det med rolig og litt nedjustert fart og entusiasme at jeg entret døren inn på Spira i Flekkefjord. Utstillingen gikk mot slutten. Jeg har hatt litt sansen for Vebjørn Sand sin kunst. Den er jo forståelig og figurativ. For enkle folk er det flott. Så jeg tenkte at en tur nedom var greit.
Med ett stod jeg foran et enormt mørkt, litt dystert bilde. Det må ha vært 2x3 meter. Minst. Personen som så levende kom gående imot meg var prest Børre Knudsen. Han gikk opp en sti ved en grønn mark som strakte seg ned til et lite gammelt bedehus ved sjøen. Han var ikledd den gamle prestedrakten med krave. Han lutet seg framover, hodet var bøyd og hendene foldet som til bønn.
Det var lite Halleluja, ingen skarpe farger og unødvendig fjas. Det var jord, himmel, hav, fjell, et ekte menneske, et tre og et fattig bedehus. Det var så enkelt, likevel enormt massivt.
Jeg stod helt fast. Hadde jeg hatt penger hadde jeg kjøpt det. Men jeg hadde ikke 1,2 millioner. Jeg følte litt som han som fant en skatt i en åker, han solgte alt for å kjøpe åkeren. Men summen var nok for høy. Jeg får vente til det kommer en liten kopi. For dette bildet har brent seg fast. For der er en skatt gjemt i dette bilde
Hva Vebjørn har hatt i tankene vet jeg ikke, men for meg ble det et sterkt bilde av en mann som har gått mye alene. Forsaket mye for noe han trodde på. Noe som var større enn han selv. Noe som var verd å miste det som kaltes kappe og krage. Jeg vil kalle det anseelse, verdighet, navn og rykte. Lønn og jobb. Kanskje verdifull tid med familie, naboer og venner.
En prøvet mann som bøyer nakken framover, nedbøyd i ydmykhet og i bønn. En som fant sin trøst i de «gamle hus» hvor lite nytt hadde skjedd de siste årtier, hvor Gudsfrykten med nøysomhet var prentet inn. Hvor de var de som hadde levd gjennom harde tider og fått en tro som holdt gjennom stormene som kom. Som ikke bortforklarte alt og prøvde å snu seg etter vinden. Hvor sangen om det gamle evangeliet synges, hvor gjennomgangstonen er nåden fra Gud. Kanskje han hadde vært på et onsdagsmøte, kanskje de hadde bøyet kne der ved bedehusbenkene, kanskje han hadde bedt om styrke for dagens prøvelser. Og nå var han på vei til å møte dem.
Bilde forteller hva som ligger bak. Men det er vår forestillingsevne, min og din som aner det som venter. Bilde er som en lignelse hvor hver mann eller kvinne som ser det får sin egen historie ut av det som fortelles. For meg så ble det å tenke på de dager som kommer. Hvor skal jeg hente mot? Hvor skal jeg hente kraft?
Er det hvilens vann jeg ser bak han?, er det de grønne enger som han har funnet hvile i, er det den smale rettferdighets stien som går oppover fra det lille huset. Mon tro, er han på vei inn i dødsskyggens dal? Har han vært inne i det lille gamle bedehuset og blitt oppdekket med de beste retter? Kanskje han ble salvet med olje, slik at det fløt over (salme 23.) Bildene er mange i mitt enkle hode. Men bilde av en som går til dem Han, Mesteren har sendt dem til er det sterkeste. En som har kjent kraften, som vet den kommer når den skal. En som har hørt Ordet og som vet at ordet kommer når det skal. En som vet at såkornet skal sås, noe faller på steingrunn og blir tråkket på. Men noe faller i god jord. Og når det er kommet i jorda og blir vannet så spirer det, så vokser det. Det bærer frukt, hele hundre ganger det som ble sådd (Luk 8, 15) Det utfører det jeg har sendt det til.
Hadde jeg vært maler, så hadde jeg brukt sterkere farger, grønnere enger og blåere hav. Mer lys som skinte på personen. Kanskje lagt en skygge mot vest som viste soloppgangen foran en ny dag.. Men da hadde ærligheten i bildet forsvunnet. Det er ikke bare dans på roser. Det er hverdager. Det er mismot og tunge stunder. Men det er også seier. Ut fra møte med den levende Jesus, så vet vi at å bo i Hans hus er å bo i Godhet og Miskunnhet. Det skal følge oss alle våre dager.
Bønn: Jesus hjelp meg denne uken til å gå for deg. Hjelp meg å søke visdom og trøst i din nærhet. Takk for at noen gikk foran og holdt fram Ditt navn for meg. Takk at jeg får være Ditt barn. Takk for at jeg skal få bo i ditt hus gjennom lage tider. Takk for din nåde til alle mennesker.
