Det er fint at kunstnere sysler med gigantiske eller helskrudde planer. Vigelandsparken i Oslo er et eksempel på det. Gaudi-huset i Barcelona et annet.

I utgangspunktet var derfor Melgaards prosjekt "A house to die in" sammen med Snøhetta og Selvaag Bolig spennende nok.

Men også kunstnere må ha nødvendig respekt for andre kunstnere, vanlige folk, og ikke minst ydmykhet overfor historien.

Antakelig er det her det ballet seg til for prosjektet: Nærheten til kunstnerkolonien Ekely på Ulleren i Oslo, som var Edvard Munchs kunstnerhjem og stedet der hans gamle atelier fortsatt står, skapte uoverkommelig motstand både blant fagfolk, historikere og naboer.

Noe som fikk Melgaard til å ytre at naboene er en "gjeng tapere som burde passe sine egne saker".

Nå melder Aftenposten at forslaget om å stoppe prosjektet, som ble framsatt av Frp i fjor, får støtte fra byrådspartiene MDG, Arbeiderpartiet og SV.

Da er det kanskje også satt et foreløpig punktum for koplingen Melgaard/Munch.

Som jeg skrev i min kommentar Munch i nabokrangel i januar i fjor: Jeg personlig er ikke i stand til å oppdage Melgaards geni.

Men jeg har ikke kunstfaglig ekspertise, og har respekt for andre som har det. Jeg ser argumentene om at det kan bli et "kult" prosjekt som kanskje kan vitalisere et sovnende Ekely. Jeg har også respekt for Snøhetta - ett av våre mest fremragende arkitektkontor med internasjonal heder og berømmelse. Når Snøhetta går god for et prosjekt, er det verdt å lytte til.

Men for det første er kunstekspertene uenige. Og også kunsteksperter bør ha magemål:

Edvard Munch (1863 - 1944) ble innkjøpt av Nasjonalgalleriet for første gang i 1899. Han har vært anerkjent som en av våre største kunstnere i over 100 år. Tidens tann har ikke slitt ham ned - snarere tvert imot. Tiden har til overmål befestet og forsterket hans posisjon som vårt aller største - og eneste - internasjonale kunstneriske ikon.

Bjarne Melgaard (1967 - ) blir av mange regnet som en av Norges mest sentrale kunstnere. Her i Norge. I dag.

Ingen kunsteksperter i verden klarer å spå hvordan Melgaard vil bli oppfattet om 20 år. For ikke å snakke om 50 år.

Kanskje er han fremdeles anerkjent. Eller kanskje ikke - kanskje er han fullstendig glemt.

For oss ikke-eksperter har det vært underlig å se hvordan sterke støttespillere i kunstverdenen har forsøkt å klistre Melgaard til Munch.

Den kontroversielle utstillingen Melgaard + Munch på selveste Munchmuseet for tre år siden hadde nok sin begrunnelse. Noen ganger mistenker jeg følgende logikk:

"Munch var kontroversiell i sin samtid. Det er også Melgaard. Derfor er de store kunstnere begge to."

Jeg ønsker Bjarne Melgaard lykke til med å finne en annen tomt til dødshuset sitt. Det kan sikkert bli bra. Og som sagt: Jeg bestrider ikke at han kanskje er et geni.

Da er han også i stand til å vise det helt på egenhånd.