1. november 1992 løp Grete Waitz sitt siste New York Marathon. Hun fullførte på tiden 5 timer, 32 minutter, og 35 sekunder, som var over tre timer dårligere enn tidene hun hadde vunnet det samme maratonet med ni ganger tidligere. Likevel beskrev hun løpet denne dagen, i 1992, som det mest emosjonelle i karrieren.

Det rørte også en hel verden.

Grunnleggeren av New York Marathon, Fred Lebow, hadde fått kreft på hjernen, og det gikk mot slutten. Lebow var mannen som sørget for at Waitz fikk løpe sitt første maraton 14 år tidligere, og nå var det den norske løpedronningen sin tur til å hjelpe sin gode venn over mållinjen i New York en siste gang.

De løp litt, men Lebow var svak, og stort sett måtte de gå de 4,2 milene. Da de la ut på de tre siste kilometerne, innså de at det gikk mot en historisk slutt for dem begge, og tårene begynte å renne. De rant helt til de hadde passert mållinjen, og falt inn i armene på hverandre.

Hun kalte det sin tiende seier i New York Marathon.

- Jeg har alltid sagt at hun er dronningen av løping ... Men hun oppfører seg ikke som en monark, sa Lebow om Waitz før de la ut på sitt siste maraton.

Se det rørende klippet lenger ned i saken.

Lebow døde av kreften to år senere, og dette skulle prege resten av Grete Waitz sitt liv. Det ble også hennes egen, tragiske skjebne.

Fikk ingen støtte
Født og oppvokst i Oslo, begynte Grete Andersen sin løpekarriere med korte distanser på tartandekket. Hun ble norgesmester på 800-, 1500- og 3000-meter, og rekordene hun satte på de to sistnevnte, står fortsatt den dag i dag.

Det var likevel lite respekt å hente. Kvinnelige atleter ble ikke tatt seriøst på 60- og 70-tallet, og hun fikk heller ikke mye støtte hjemmefra. Det var brødrene, Jan og Arild, sine karrierer som ble prioritert, og stort sett måtte Grete stå på sidelinjen å se på.

Dette endret seg noe da hun i 1972, 19 år gammel, fikk løpe 1500-meteren - den lengste distansen for kvinner - under OL i München. Det ble imidlertid ingen medalje, og for å kunne fortsette å finansiere karrieren, utdannet hun seg til lærer i geografi.

Samtidig som studiene pågikk, trente Waitz to ganger om dagen, og løp gjennomsnittlig 12 mil i uken.

I 1975 ble hun en av de første kvinnene i verden som fikk lov til å konkurrere på 3000 meter, noe som resulterte i to verdensrekorder på kort tid. Ektemannen Jack Waitz, som hun giftet seg med i 1975, og som ble hennes trener, innså at det var lengre distanser som lå for Grete.

- Jeg hadde vel egentlig visst det lenge. Allerede som jentunge ble hun med de eldre guttene på langturer, og hun hadde ingen problemer med å henge med. Hun var svært utholdende, sier Jack Waitz på telefon til Nettavisen.

(Artikkelen fortsetter under filmklippet)

Her løper Grete Waitz og Fred Lebow det siste maratonet:

- Skal aldri gjøre noe så idiotisk igjen
Heller ikke under OL i Montreal i 1976 ble det noen medalje, og i 1978 begynte Grete å bli lei. Hun ble nummer fem på 1500-meteren under EM i Praha, og nummer tre på 3000-meteren, og hun visste at østeuropeerne som slo henne, var fulle av doping. Ved siden av trening og konkurranse jobbet hun fulltid som lærer, og hun innså at det ikke var stort utviklingspotensial. Kun 25 år gammel bestemte hun seg for å legge opp.

Det var da ektemannen foreslo at hun kunne avslutte karrieren med et maratonløp i New York. Selv var ikke Grete så interessert, men da Jack foreslo at de kunne ta turen som en andre bryllupsreise, sa hun ja.

Jack ringte arrangøren for å spørre om de var interessert i å hente Grete til New York, men han fikk ingen respons, og det så ikke ut til at det skulle bli noen tur, likevel.

Så fikk Fred Lebow greie på at den norske løperen hadde vist interesse, og han mente det ville være bra for løpet om man fikk med en rask kvinne, som kunne dra opp tempoet i begynnelsen. Han regnet selvfølgelig ikke med at hun vil holde helt inn. Én uke før løpet, tilbød Lebow å betale flybilletten over til New York, men kun for Grete - ikke Jack.

Ekteparet hadde ikke råd til å betale for den andre billetten, og igjen måtte de innset at det ikke ble noen New York-tur.

Noen få dager før maratonet skulle gå av stabelen, møtte imidlertid Jack en person som jobbet i flyselskapet tilknyttet New York Marathon, og usannsynlig flaks sørget for at ekteparet til slutt kunne sette seg på flyet til New York, der livet deres om kort tid skulle totalforandres.

Drakk vin kvelden før
Før hun stilte til start, hadde Grete aldri før løpt lengre sammenhengende enn to mil. Nå skulle hun legge ut på 4,2.

Hun tok det ikke veldig seriøst. Kvelden før spiste hun et måltid nesten fritt for karbohydrater, bestående av en rekecocktail, filet mignon, og rødvin.

Det ble selvfølgelig tungt. Waitz, som kom med så sent at hun måtte løpe med håndskrevet startnummer, har senere beskrevet de siste 15 kilometerne som ren pine, og da hun kom i mål var hun så sint på ektemannen, som hadde fått henne til å bli med på dette, at hun kastet skoene sine på ham.

- Jeg skal aldri gjøre noe så idiotisk igjen, skrek hun til han, ifølge en artikkel i New York Times.

Det var før hun innså at hun hadde vunnet kvinneklassen. Med tiden 2:32:30, som var ny verdensrekord, løp Waitz raskest av samtlige 938 kvinner som deltok, og hun ble den første ikke-amerikaneren som vant New York Marathon, uansett klasse.

OL-medaljen
Hun skulle også bli den mestvinnende utøveren i løpets historie. Mellom 1978 og 1988 vant Waitz New York Marathon hele ni ganger, og satte ny verdensrekord tre ganger. Hun gikk også til topps i London Marathon to ganger, Stockholm Marathon én gang, ble fem ganger verdensmester i terrengløp, og hun ble tidenes første verdensmester i friidrett da hun vant gull på maratondistansen i Helsinki i 1984. Hun utmerketet seg også med medaljer i langrenn.

Jack forteller til Nettavisen at Grete i 1981 hadde begynt å tjene nok penger på løpingen, til at hun kunne si opp jobben som lærer. Hun ble svært attraktiv i USA, og hadde ikke lenger problemer med å få fly og opphold sponset. Sammen reiste Grete og Jack verden rundt. Hun løp - han motiverte.

Under de olympiske sommerlekene i Los Angeles i 1984 fikk kvinner for første gang lov til å løpe maraton, mye takket være Waitz sine prestasjoner og innstas for likestilling av kvinneidrett, og hun kunne endelig smykke seg med en OL-medalje. Kun slått av Joan Benoit Samuelson, løp Waitz inn til sølv.

Under lekene i Soul i 1988 fikk den populære løperen æren av å bære det norske flagget, men på grunn av en kneskade måtte hun bryte maratonet.

Ga alt for veldedighet
Waitz hadde nå blitt 44 år gammel, og løpekarrieren gikk mot slutten. Hun hadde bygget seg opp et verdenskjent navn, og spesielt kvinner så opp til henne.

Det visste hun å utnytte, og den omtenksomme lærerinnen involverte seg i flere veldedige prosjekter. Hun var spesielt opptatt av å spre kunnskap om effekten trening har på helsa, og var aktiv i CARE International - en organisasjon som kjemper for kvinners rettigheter til et verdig liv - og i idrettsbevegelsen for funksjonshemmede, Special Olympics. Hun var også en av de viktigste ambassadørene for JPMorgan Chase Corporate Challenge, som utfordrer vanlige folk til å holde seg aktive og sunne, og hun står bak Grete Waitz-løpet (Vårspranget), som på det meste har hatt nesten 50.000 deltakende jenter, og med det er verdens største mosjonsløp. Gretes Great Gallop, som er et halvmaraton som arrangeres i forbindelse med Norwegian Festival i Central Park, er er annet løp som er oppkaldt etter Waitz.

- Hun har gjort en ekstremt viktig jobb for kvinneidretten, bekrefter Jack.

(Artikkelen fortsetter under bildet)

Det norske ikonet gjorde også en viktig jobb for kreftstiftelsen til sin avdøde venn, Fred Lebows.

I 2005 fikk hun selv diagnosen.

- Det var et sjokk. Hun kunne ikke fatte det. At hun, som hadde levd helt etter boka, skulle få den grusomme sykdommen, forteller Jack.

Ekteparet gikk noen tøffe år i møte. Legene ga først tilbakemeldinger om at det skulle gå bra, og at Grete ville bli frisk, men i 2006 kom beskjeden om at det ikke var noe håp. Det eneste legene kunne gjøre, var å holde henne i live lengst mulig.

På grunn av sin gode fysiske form taklet imidlertid Grete sin kropp sykdommen bra, og hun holdt seg aktiv helt til det siste. Hun gjorde kreftsaken til en av sine viktigste kampsaker, og tok blant annet initiativ til å åpne et pusterom på Ullevål sykehus, der kreftpasienter får muligheten til å holde seg aktive under cellegiftsbehandlingen.

- Jeg er overbevist om at du kan takle motgang bedre hvis du er flink til å trene. Det hjelper både fysisk og psykisk. Du tenker mer positivt, og overbeviser deg selv om at skal klare det, sa Waitz i forbindelse med lanseringen.

- Arbeidet er utrolig givende. Jeg tenker ikke selv at jeg er syk når jeg jobber med dette.

Med penger fra egen lommer var hun også med på å starte organisasjonen Aktiv mot Kreft, og sto i sentrum for en verdensomfattende avtale med Adidas, som fortsatt generer hundrevis av millioner til stiftelsen. Klesmerket gir fem prosent av inntektene for salget av en Grete Waitz-kolleksjon og en retrokolleksjon, til kreftsaken.

- Dette er noe av det hun var aller mest stolt av, sier Jack.

Tapte mot kreften
Geografilæreren og løpedronningen er Norges mestvinnende langdistanseløper gjennom alle tider, og fikk til slutt også hederen hun fortjente her hjemme. En statue av Waitz ble reist utenfor Bislett Stadion, og i 2008 ble hun av kongen utnevnt til ridder av 1. klasse av St. Olavs Orden «for sin betydning som rollemodell». Samme året fikk hun også hedersprisen under Idrettsgallaen. Ingen har mottatt Sportsjournalistenes statuett for «Årets idrettsnavn» flere ganger enn Waitz, og hun har blitt beæret både St. Olvasmedaljen og St. Hallvardsmedaljen.

Natten tirsdag 19. april 2011, 57 år gammel, tapte hun den lange kampen mot kreften. Hun sovnet stille inn på Ullevål sykehus med Jack ved sin side.

Fans over hele verden gråt over tapet av den norske læreren, som hadde fått dem opp av sofaen og inspirert dem til å løpe. Google hedre henne ved å bytte ut sin vanlige logo på søkemotoren 1. oktober samme år, da hun skulle ha fylt 58 år, og hun ble den første idrettsutøveren siden Birger Ruud, som fikk en statsbegravelse.

(Artikkelen fortsetter under bildet)

- Jeg har mistet en mentor og en rollemodell. Verden vil for alltid huske hennes godhet, sa Joan Benoit Samuelson - kvinnen som slo Waitz og tok gull under OL i 1984 - da hun fikk vite at Waitz var død.

- Jeg er sikker på at maraton verden rundt, ikke bare i New York, er hva det er i dag på grunn av Grete. Hun forandret hele sporten, sa presidenten i New York Road Runners, Mary Wittenberg.

- Alle idretter burde ha en like fantastisk ambassadør som Grete. Hun var en kvinne med en bemerkelsesverdig verdighet, menneskelighet og beskjedenhet, sa et annet medlem av New York Road Runners, George Hirsch.

- Grete Waitz var en enestående idrettsutøver. I tillegg var hun en foregangskvinne for breddeidrett og kvinners plass i idretten. Vi minnes henne i takknemlighet, skrev statsminister Jens Stoltenberg på sin Facepook-profil.

Det aller største savnet etter Grete Waitz, er det ektemannen gjennom 36 år som må leve med.

- Hun var en kjempefin partner. Vi gjorde så mye sammen. Jeg savner spesielt diskusjonene. Hun hadde et så klart syn på alt, minnes Jack Waitz.

Kilder: Grete Waitz, Marathon Champion, Dies at 57 (New York Times, 2011), Grete Waitz reflects on her, & Fred Lebow's, last NYC Marathon (New York Daily News, 2008), Grete Waitz (Norwegian American Hall of Fame, 2002)