Vi stiller spørsmålet til Ylva, en seks år gammel senegalpapegøye, bosatt i en stue langt fra tropene.
– Er det gøy, dette stuepapegøyelivet?
Ylva hopper tillitsfullt over på pekefingeren hun blir tilbudt. Klemmer seg fast med smekre fugleføtter. De trillrunde, gule øynene stirrer uutgrunnelig utover stuefuglens rike: Sofaen og de to nedsittede stresslessene, vitrineskapet, tv-apparatet, vinduene med gardiner og potteblomster. Det åpne, store buret som nesten går fra gulv til tak i det ene hjørnet. Men nebbet holder hun stengt over hemmelighetene sine. Matmor, Kari Helene Ågård, tar ordet for sin fugl. Som leder i Avifauna, foreningen for bedre fuglehold, er hun opptatt av fuglers trivsel.
– Om Ylva har det bra? Faktisk bedre enn en vill fugl i tropene. Her får hun mat og trygghet, og hun slipper å slåss. Men jeg må gi henne variasjon. Det er viktig for trivselen. Variasjon og mye selskap med meg, som utgjør hennes flokk.
– Vi kan ikke få henne til å si noe om dette selv, da?
– Hun prater helst når hun sitter for seg selv i buret. Da sier hun "Sitter du der, du". Og "flink jente". Sånne ting. Det er viktig å lære henne setninger som man orker å høre igjen og igjen i 30 år.

På fuglens premisser

En stue med fugl må være stue delvis på fuglens premisser, forstår vi. Først og fremst må buret være veldig mange ganger større enn dem du ser i dyrebutikken. "Innevoliere" heter det i fuglekretser. Rusk og rask i buret betyr moro for fuglen, så det må man ikke feie vekk i utide.
– Flere timer hver dag flyr hun fritt her i stua, det er viktig for henne, sier Kari Helene. For stuens del betyr denne flaksingen en del støv, som fugler har naturlig i fjærdrakten sin i større eller mindre grad. Arapapegøyer er flyvende hybelkaniner i så måte, mens vesle Ylva har en mer beskjeden støvproduksjon. Verre da med andre etterlatenskaper, som havner der Ylva til enhver tid måtte befinne seg.
– Uproblematisk. Det gjør så lite av seg, hevder matmor ubekymret, og legger til at mesteparten uansett kommer i buret og på Ylvas faste sittesteder. Ett av sittestedene er et slags tårn, med sitteplate og leke, plassert midt på stuegulvet. Et annet favorittsted er oppå kjøleskapet, der hun ofte får maten sin. Men en manns skulder er det aller beste.
– Hun bare elsker menn. Jeg har ingen annen forklaring på det enn at hun er dame, sier Kari Helene. Ylva oppfører seg nå veldig forutsigbart, og lander på fotograf Haralds skulder. Her setter hun seg til å småbite ham kjærlig i øret. Kontakt med andre fugler derimot, skal hun ha seg frabedt.
– Hun er håndmatet av meg fra hun var fire uker. Hun har full tillit til mennesker hun kjenner, men fugler trives hun ikke sammen med, mener Kari Helene, som ikke liker ordene "tam" og "temme", men foretrekker "tillit".
– I begrepet temming ligger det mye makt og ubehag. Mens tillit, som er utviklet gjennom positiv forsterkning, er en god ting. Den som straffer en fugl, vinner ikke dens tillit.

En rutinefugl

For at livet skal være papegøyalt, får Ylva både bli med på hytta og på besøk til gode venner. Hun får kjempeburet sitt trillet ut i hagen så ofte som mulig, og hun får masse natur – som store kvister, bær og spiselige blomster – inn til seg i stua. Men hun er ikke bare ute etter moro, for hun er en skikkelig rutinefugl du kan stille klokka etter.
– Halv ti om kvelden legger hun seg. Da flyr hun inn i buret sitt som står åpent om dagen. Der setter hun seg til å sove på sin faste sovepinne helt til neste morgen. Da skal det være stille og mørkt, ellers kan hun bli nevrotisk. Vi spiser frokost sammen om morgenen, og nå som jeg er delvis pensjonert er vi ofte mye sammen utover dagen. Skal jeg ut, setter jeg på radioen, forteller Kari Helene. I tropene betyr stillhet om dagen fare, likeså i stuene.
– Ylva er riktignok intelligent og omstillingsdyktig, men instinktivt foretrekker hun en kakafoni av lyd dagen lang.