Forsvarsdepartementets historikerprosjekt er ute i hardt vær og prøver å legitimere hva de kaller ”den endelige avklaringen av dekorasjonsspørsmålet”. Reaksjonene i media tyder på at det er ikke så “endelig” likevel. Prosjektgruppens forklaring er ikke en avklaring, men snarere en bortforklaring.

En motstandsgruppe som tidlig ble forklart bort, er partisanene i Finnmark som etter deres mening ikke burde dekoreres. I Norsk Militært Tidsskrift (4/15 og 1/16) har prosjektgruppen begrunnet den manglende norske dekorering av partisanene med tre formelle forhold samt ett forsvarspolitisk:

1 Partisanene var allerede dekorert fra sovjetisk hold og et grunnleggende prinsipp er at ingen skal kunne dekoreres to ganger for det samme forhold.

2 Alle hendelser som lå til grunn for dekorasjoner må være grundig dokumentert. Slik dokumentasjon foreligger ikke for partisanenes vedkommende.

3 Alle hendelser må være knyttet til norske myndigheters beslutninger. Partisanene var i sovjetisk tjeneste.

4 Partisanene var kommunister og således involvert i ”illegal, konspirativ virksomhet” i etterkrigstiden.

Fortellingen om norsk dekorasjonspraksis en langt mer kompleks historie enn hva prosjektgruppen gir uttrykk for. Det handler om militære revir, utenrikspolitiske hensyn og individuelle karriereforløp. Det dreier seg heller ikke om én bestemt praksis over tid, slik prosjektgruppen synes å mene, men om høyst skiftende praksiser – noe som ikke minst bevitnes i opprettelsen av nye dekorasjonsråd med nye retningslinjer (det siste rådet ble nedsatt i 2011). Det er derfor ikke lett å identifisere alle de ulike beveggrunner som har ligget til grunn for alle tildelinger. La oss derfor se nærmere på de fire ovennevnte grunner til at partisanene angivelig ikke kan - eller bør – dekoreres iflg. prosjektgruppen:

1. Nei til dobbeldekorering: Alle oversikter over militær dekorering tilkommet nordmenn under 2. Verdenskrig forteller at mange er dekorert både av amerikanske, engelske, franske og norske myndigheter for de samme forhold. Det sier seg selv at hensynet til dobbeldekorering ikke kan ha vært særlig utslagsgivende når hele 133 av de 273 Krigskors som ble utdelt under krigen, gikk til utenlandsk personell hvorav mange også ble dekorert av sine respektive styrker. Flere medlemmer av Oslogjengen fikk tildelt Military Cross (Tallaksen, Pevik, Gram), Max Manus og Gunnar Sønsteby fikk i tillegg den høytstående Distinguished Service Order samt den amerikanske Medal of Freedom. Det samme gjaldt deltagerne i tungtvannsaksjonen på Vemork, Rønneberg og Poulsson fikk DSO og de øvrige Medal of Freedom. Leif Tronstad fikk både Order of British Empire, DSO, den franske Æreslegionen og Croix de Guerre. Det sistnevnte ble også tildelt en rekke andre norske motstandsfolk. Felles for alle de ovennevnte er at de samtidig er høyt dekorert av norske myndigheter (bla. Krigskorset). Til tross for denne omfattende dobbeldekoreringen viser prosjektgruppen til at partisanene var dekorert i Sovjet og dermed kunne de ikke dekoreres i Norge.

2. Manglende dokumentasjon: Weber fra prosjektgruppen hevder at når det gjelder partisanenes innsats, så ”er det ingen slik dokumentasjon tilgjengelig for norske myndigheter”. Dette er en noe forunderlig påstand. For det første kan det innvendes at mange av de dekorasjoner som ble tildelt øvrige nordmenn mangler dokumentasjon. Et eksempel kan være SIS-agentene Centzen og Skjærvø som etter krigen ble tildelt St. Olavsmedalje med ekeløv etter å ha blitt henrettet av tyskerne. De tilhørte kompani Linge/SIS og ble sendt til Arkhangelsk som en del av et felles prosjekt med Sovjet. Herfra ble de sluppet ned øst for Pasvikdalen i 1942 og arrestert like etterpå. Av de rundt femti agenter som opererte i Finnmark fra sovjetisk side, var det kun disse to som ble dekorert av norske myndigheter. Det er nærliggende å tro at dette skjedde fordi de tilhørte de norske styrkene i England. Det foreligger for øvrig ingen informasjon om omstendighetene rundt deres arrestasjon, hvorvidt de var i kamp eller ikke. Det er mange tilsvarende eksempler som alle forteller at kravene til dokumentasjon har vært praktisert høyst forskjellig.

Når det gjelder partisanene, foreligger det imidlertid en omfattende litteratur som på detaljnivå tar for seg noen av de operasjonene de var involvert i. Ett eksempel kan være Rune Rautios detaljerte dokumentasjon av kampen ved Langbunes høsten 1941, basert på norske, tyske og sovjetiske kilder. For det andre eksisterer det en rekke beretninger bygd på muntlige kilder fra noen av de som deltok – jevnfør bøkene fra Fjørtoft og Hans Kr. Eriksen. To av deltagerne har selv skrevet ned noe fra sitt virke, nemlig partisanen Trygve Eriksen og NKVD offiseren Aleksei Jersjov. For det tredje foreligger det relevante russiske kilder. Mange av partisanene ble jo dekorert av sovjetiske myndigheter og vi må anta at også de (som de norske) stilte krav til dokumentasjon og at denne dokumentasjonen forefinnes i russiske dekorasjonsarkiver – hvis man spør seg for…

3. Norske myndigheters beslutninger: Å kreve at de aktuelle handlinger skal være ”knyttet til norske myndigheters beslutninger” er et problematisk utsagn – hvordan skal det forståes? En rekke nordmenn tjeneste gjorde jo i engelske avdelinger uten at det lå noen direkte offisielle beslutninger til grunn for deres ulike aktiviteter (for eks. SOE og SIS). Det er jo en kjent sak at norske myndigheter i London svært ofte reagerte på de alliertes disponering av norske militære uten at det var klarert på norsk hold. Det nye krigsdekorasjonsrådet av 1986 delte ut rundt 11.000 Krigsmedaljer til norske sjøfolk som hadde vært i handelsflåten (Nortraship) under krigen. Men heller ikke handelsflåten var under norsk styring, Hogmanay-avtalen av 1942 betød at alle norske skip ble stilt under engelsk og amerikansk disposisjon.

Både den norske eksilregjeringen og britiske samarbeidspartnere var under krigen kjent med partisanenes virksomhet. For eks. ble avhørsrapportene vedr. de tre partisanene som flyktet fra Sørøya til Sverige i 1943, sendt videre til det norske etterretningskontoret i London. Her utarbeidet man seg oversikt over partisanenes arbeide. Ivar Moe fra Kiberg, som for øvrig var svoger av justisminister Terje Wold, ble sendt på oppdrag til Finnmark for å finne mer ut av hva som foregikk. Norske myndigheter fikk dessuten informasjon om alliert disponering av nordmenn via SOE og SIS – miljøer som holdt seg orientert om sovjetiske operasjoner på norsk jord. Myndighetene i London var med andre ord innforstått med partisanenes virksomhet. Sovjet var en alliert makt og en hver motstand mot den tyske okkupasjon var av det gode.

4. Partisanene var kommunister: Dette synes å være det viktigste argumentet fra historikerprosjektets side om hvorfor partisanene faktisk er tilsidesatt i vår nasjonale historiefortelling: De var involvert i ”illegal, konspirativ virksomhet” i etterkrigstiden” (NMT 4/15). De gjenlevende partisanene var kommunister og potensielt engasjert i sovjetisk etterretningsarbeid. Dermed har man bekreftet mistanken om at det av forsvars- og partipolitiske årsaker ble lagt lokk på historien om partisanenes krigsinnsats. Det er denne usynliggjøringen som dokumenteres gjennom manglende dekorering og som burde være forskergruppens utfordring - ikke å diskutere sovjetisk etterretning i Finnmark etter krigen.

Weber og historieprosjektet uttrykker skepsis til sider ved den trykte litteraturen rundt partisanvirksomheten (Jacobsens, Jentofts og Fjørtofts arbeider), og hevder at deres bidrag i for stor grad er basert på Hans Kristian Eriksens bøker (NMT 4/15). Eriksen bygger særlig på en bestemt muntlig kilde; onkelen og partisanen Rikard Lind (Eriksen). Skepsisen skyldes at Lind skal ha ”innrømmet overfor POT at han ble vervet som agent av sovjetisk etterretningstjeneste allerede i 1938” og derfor ikke er en etterrettelig kilde. Problemet er imidlertid at Weber mangler belegg for sin påstand – og dermed også for sin påståtte årsakssammenheng. Derimot kan vi i Berg/Eriksens bøker om overvåkningen i Norge, finne en opplysning om at det er POTs informant ”Nr. 56” (som viser seg å være Sverre Nilsen, redaktøren av AP-avisen Finnmarken), som har kommet med denne påstanden overfor sin kontakt i POT. Slik har altså et udokumentert utsagn fra en av POTs og E-tjenestens hemmelige kilder i norsk presse på 1950-tallet levd sitt eget liv helt frem til det dukker opp igjen i et militært tidsskrift i 2015 – denne gangen for å diskreditere partisanenes omtale og dermed krigsinnsats. Bedre kildearbeid kunne ha fortalt Weber at pressemannen Sverre Nilsen var en profilert og omstridt anti-kommunist og hemmelig informant for både forsvarets og politiets overvåkningstjeneste i Finnmark gjennom hele 1950-tallet. Rikard Lind var lærer i Kiberg, kjent som sosialdemokrat og en uttalt skeptiker til sovjetregimet og kommunismen.

Det er beklagelig at man fremdeles prøver å vise til kommunistfrykten for å legitimere usynliggjøringen av partisanene i etterkrigstiden. Som kjent har POTs omfattende overvåkning i Øst-Finnmark helt frem til 1980-tallet gitt få resultater. Nyere historisk forskning har dokumentert hvordan overvåkningen av kommunister og norsk venstreside reflekterte et ulovlig samrøre mellom AP som statsbærende parti, LO, den militære E-tjenesten og POT. Rettsakene mot Asbjørn Sunde i 1954 og i Sør-Varanger samme år, må også forståes i denne konteksten. I gråsonen mellom partipolitikk, etterretning og lokalt uvennskap, var det gode vilkår for rykter og sladder – noe ikke minst historien om Rikard Lind illustrerer.

Der er dessverre fremdeles slik at partisanene ennå ikke er blitt en del av vårt nasjonale krigsminne. Tvert imot så har den kalde krigens skygger stigmatisert denne gruppen i forsvarspolitisk sammenheng og derfor hindret en formell anerkjennelse av deres krigsinnsats. De var regulære soldater i alliert tjeneste og nærmere halvparten ble drept under de mest dramatiske omstendigheter. Mens både kompani Linge og de norske radioagentene i SIS hadde en tapsprosent på ca. 10%, så mistet partisanene 50% av sine. Og mens det under og like etter krigen under militær seremoni ble utdelt 56 Krigskors til medlemmer fra kompani Linge og SIS, så fikk de få gjenlevende partisanene etter 40 år omsider en Deltagermedalje og et diplom i posten. Den samme medaljen ble for øvrig i 2011 delt ut av forsvarssjef Sunde i Washington DC til 15 amerikanske veteraner hvis eneste innsats i Norge var å bli stasjonert i Oslo-området etter at freden kom i 1945. Slike kontraster forteller at det er forsvarspolitikk og hensynet til POTs og KGBs aktiviteter etter krigen som har fått overskygge partisanenes faktiske krigsinnsats under krigen. Det er dessverre en slik praksis forsvaret nå viderefører og legitimerer gjennom sitt historieprosjekt.