Politisk redaktør i Nordlys Skjalg Fjellheim er igjen på krigsstien mot det samiske. Og skal man krige med penn og tastatur, er begreper som «etnisk renhet», «genetisk opphav», «anti-humanistisk tenkemåte» og andre uttrykk hentet fra kommentarfeltenes grumsete dyp, hans gode våpen.

For ikke å snakke om stråmannshistorier; hvor de som skal angripes sies å representere noe lite aktverdig, som det å være en del av en identitetspolitisk ytterfløy, med andre ord ekstremister – framfor en del av forskermiljøet. Eller at de har så radikale synspunkter at om «de skulle få gjennomslag i akademia og i medier - vil det få store konsekvenser for alle som skal formidle forskning i fremtiden».

Da er rammene satt, og da kan man helle mer bensin på bålet; om at disse utskuddene «bryter grunnleggende med det humanistiske idealet om at det er mulig for mennesker å forstå andres livsvilkår og historie», eller at de underkjenner «vår evne til innlevelse, empati og evne til å forstå de som er annerledes enn oss selv».

Like lite som vårt innlegg handlet om etnisk renhet i formidling eller forskning, handler det om krav til sammenheng mellom genetisk opphav og evnen til å formidle historie – eller at kun samer kan forske på samisk historie. Ingen er vel i tvil om at etnisk bakgrunn i seg selv ikke er en forutsetning for å kunne forske på et folk. Disse forutsetningene ligger vanligvis i utdannelse, gjerne formalisert gjennom en doktorgrad og tilstrekkelig kulturell og faglig erfaring for å kunne bekle en forskerstilling innen tematikken. I den grad Fjellheim reflekterer over dette, ser det ikke ut til å affisere han.

Det vi har påpekt er at når perspektivet bringes inn i debatten – eller formidlingen – innebærer det et ansvar, samtidig som det skaper forventninger. For det er nødvendigvis ikke slik at historien blir den samme om det fortelles fra samisk eller norsk perspektiv – like lite som de amerikanske urfolkenes historie om Amerikas kolonisering nødvendigvis vil være den samme som fortellingen til etterkommerne etter de europeiske erobrerne.

Et sentralt spørsmål i denne debatten er om enhver forsker med kompetanse i samisk historie evner eller ønsker å formidle historien med påkrevd kildekritikk og åpenhet for nye funn – slik at det inkluderer et samisk perspektiv. De fleste av oss som har gått «forskerskolen» har lært historie, geografi, juss eller hvilket fag det måtte være, fra et norsk eller vesteuropeisk ståsted. Dette perspektivet, som nødvendigvis ikke faller sammen med det samiske, har farget oss som forskere.

Det norske historieperspektivet har lenge dominert fortellingen om samene. Tidlig på 1800-tallet kunne den ledende historikeren Rudolf Keyser fortelle at «Norges Finnlappiske Urbefolkning» aldri «nogensinde have hævet sig over Nomade-Livet, ligesaa lidet som at de have udmærket sig ved krigersk Kraft». Ifølge samme Keyser levde de et usselt liv i «Landets Nordligste Udkanter» (sitert etter S. Pedersen i NOU 2001: 34, s. 343–45).

Lenger ut på 1800-tallet dominerte et litt annet norsk, nasjonalistisk perspektiv historiefortellingen, hvor endatil Norges høyesterett i 1892 aksepterte «fremrykningsteorien» til historiker Yngvar Nielsen; om at norske bumenn hadde bebodd fjellheimen i Midt-Norge lenge før samene rykket inn nordfra. Dette var historikerlauget i Norge den gang skjønt enige om, noe som bidro til at denne historien fikk leve videre utover 1900-tallet.

Også rettsvitenskapen inneholder grove eksempler på tendensiøs perspektivforskyving. Når Høyesterett i 1981 kunne fradømme samene i Trollheimen deres urgamle beiterett, var det fordi den valgte den norske bondekulturens perspektiv på hvordan reglene om alders tids bruk skulle vurderes. Samene, og deres spredte bruk av beiter, hadde selvfølgelig ikke mulighet til å oppfylle bondekulturens krav til intensiv og stedfast bruk. Det samme gjentok seg i Korsjøfjell-dommen i 1988. Først i 2001, i Selbu-dommen, tok Høyesterett et oppgjør med det norske, bonderettslige perspektivet på rettserverv, noe som likestilte samiske reineiere med norske bufeholdere, og som ledet til at samene kom seirende ut av rettstvisten om bruk av beitelandet på Selbuviddene.

Det finnes også eksempler fra de siste årenes rettshistoriske forskning. Når arkivfunn viser at den sjø- og fjordsamiske befolkningen i Finnmark har hatt sine egne engsletter og bosteder lenge før den dansknorske stat tok til å måle opp og registre eiendommer på det som har vært vanlig å rubrisere som statens grunn, skal man da ukritisk fortsette å fortelle historien om at staten har eid all jord i Finnmark så langt tilbake «som den norske soge kan berette»? Eller når studier viser at den såkalte jordutvisningsresolusjonen ikke åpnet for utvisning av statens jord til folk i Finnmark, men derimot jordinndeling, oppmåling og skyldsetting, skal man da innta et perspektiv som holder liv i en foreldet historie? Når en rekke kilder bestrider denne historien, som ble utviklet i tiden da den norske nasjonen skulle bygges og beskytte sine grenser mot finsk-russiske (les: kvenske) innvandrere, bør da ikke forskere og historiefortellere vektlegge beretningene til datidens kyst- og fjordfolk?

NRK har presentert sin podkastserie som samisk historie sett fra et samisk perspektiv. Det er dette vi har tatt tak i. Som forskere er det en del av vår formidlingsplikt å ta ordet i det offentlige rom når temaer som rettshistorie verken blir utlagt på en faglig forsvarlig måte – eller fortalt fra det annonserte perspektiv. Vi gjør det uaktet av at slike som Fjellheim karakteriserer oss med begreper av typen han heller burde røkte som redaktør; slik som fundamentalistiske anti-humanister eller spillere på en identitetspolitisk ytterfløy. Slike karakteristikker har de som har formidlet kunnskap om samisk historie og rettigheter før oss måttet tåle, noe vi også gjør.