Viser maleriets kraft

Olav Christopher Jenssen er en av våre viktigste nålevende bildekunstnere.

Gjennom førti år har han gjort seg bemerket både her hjemme og på en internasjonal kunstarena. Særlig er han en størrelse i Tyskland der han har bodd i en årrekke.

Da jeg besøkte hans nye utstilling «A lucid dream» i Galleri Riis i Oslo, måtte jeg enda en gang spørre meg hvordan det er mulig å formulere et interessant og relevant uttrykk i et eldgammelt og håndverksmessig basert medium som maleri. Vil det ikke uansett oppleves som utdatert?

Jenssens bilder viser meg at svaret er nei.

Kontraster

Hva det er han gjør som får det til å funke, er jammen ikke så godt å si.

Et av bildene jeg ser på er skinnende grønt, det er litt som å se inn i et opplyst akvarium. Hvite, grå og blekrosa lodne streker danner et virvar og likner et morkent fiskegarn, eller vaser av tang. Det er noe undersjøisk ved hele bildet.

På den andre siden av galleriet som et vakkert komplementært motstykke til det grønne, henger det et pulserende rødt maleri. Jeg ser for meg en brennende skog. Nettverket av linjer og streker blir til trær og bladverk, og den ulmende røde bunnfargen blir til flammer og glør.

Dirrer av liv

Jenssen veksler gjerne mellom flate og romlighet, spillet mellom noe abstrakt og noe som oppleves som nesten figurativt. Maleriene hans er hele tiden preget av en kamp mellom det planmessige presise, og det nærmest eksplosivt kaotiske.

Og kanskje er det nettopp i denne spenningen Jenssens hemmelige styrke ligger.

Enten han jobber kaotisk eller geometrisk, blir jeg hver gang slått av bildenes mektige vitalitet, hvordan de formelig dirrer av liv og hvilken ordløs rikdom de byr på.

Vanskelig å plassere

Noe av det jeg liker ved Olav Christopher Jenssen er at jeg ikke forstår meg på ham: Med det samme jeg har gjort meg opp en mening om hva det egentlig er han driver med, hva hans prosjekt dypest sett handler om, så har han endret fokuset sitt og er i gang med noe helt annet.

Det er umulig å klistre kunsthistoriske merkelapper på ham, eller fange ham i en egnet bås. Noen ganger dyrker han et heftig uttrykk preget av noe ekspressivt og umiddelbart, mens han andre ganger jobber helt geometrisk og stringent, med klare konturer og harde kontraster.

Likevel har han gjennom sin etter hvert lange og mangfoldige karriere skapt seg en veldig karakteristisk stilsignatur: Det han lager er alltid likt, men også ulikt hans tidligere arbeider.

For mange skisser

Utstillingen som henger til 3. oktober favner rundt 15 malerier og et stort utvalg av hans karakteristiske «dagboktegninger». Mens maleriene hans bestandig gir meg så mye, har jeg aldri forstått hvorfor han skal publisere og utstille hver lille skisse og strek han har skapt på toget eller på en benk i byen.

Det er ikke tvil om at han er en god tegner, men i mine øyne er det som maler han klarer å skape noe magisk.

Utstillingen på Galleri Riis gir et vakkert glimt inn i et av våre viktigste kunstnerskap.

Anbefalt videre lesing: