Om å bli trollbundet av Nils Petter Molvær Quartet
Siri Bjoner elsker Iron Maiden og "Senjutsu". Men så kommer plutselig Nils Petter Molvær Quartet forstyrrende inn i bildet. Det vil si - Nils Petter kommer som sent from heaven!
Nils Petter Molvær Quartet / Hellviktangen Kunstcafé / 05.09.21
Jeg kjører tidvis inn og ut av Oslo i Otto. Otto er tysk, og rimelig strøken (ikke helt som meg). Dog begynner vi å bli venner og vi har egentlig samme musikksmak (bortsett fra litt Münchener Freiheit i blant). I dag spilte han Iron Maiden – Senjutsu for meg. Nye Maiden-låta, åtte minutter lang, og den er akkurat som Maiden skal være. Det er storslagent, voluminøst, med dybde og klang som bringer deg til et helt annet sted enn køen på E6. Trommisen driver låta fremover, det er komplekst og tungt og herlig og ekstatisk og så ufattelig rått og kult og Bruce Dickinson synger som en engel!
Men så spiller Nils Petter Molvær Quartet en vakker søndagskveld i september på Nesodden. Sorry, Bruce - beste skiva på mange år, men det hjelper ikke. Nils Petter Molvær er – for det lille fåtallet som ikke kjenner navnet – Norges desidert beste "ikke-klassiske" trompetist gjennom tidene, og antageligvis en av våre aller beste musikere noensinne.
Som soloartist debuterte han med "Khmer" i 1998, men hadde allerede medvirket på et dusin utgivelser - og det har blitt mange flere siden den gang. Jeg er litt usikker på når jeg hørte han første gang, men det nærmer seg nok 30 år siden. Og dette var et høyst gledelig gjensyn (og gjenhør)!
"Stitches" kom for bare et par uker siden, og er ei deilig skive. Vi lyttet på den på vei hjem, og det passet perfekt til en sein kjøretur på ny asfalt som går så stille, så stille, det er så fantastisk vakkert og herlig at det knapt finnes ord!
Jeg innrømmer det gjerne, for meg er trommer/perkusjonen kanskje det viktigste elementet i et band. Det er stor forskjell på band der trommisen utelukkende sørger for at resten holder takta, og en som er en så stor del av opplevelsen at man blir helt fjetret. Blant mine favorittband er tross alt Les Tambours du Bronx (en gjeng med franskmenn, minimum 15 stykk, som spiller på tomme oljefat, eksistert siden 1987) og Einsturzende Neubauten (en gjeng gærne tyskere som begynte å spille på det de fant i forlatte verkstedhaller i 1980, og som i grunnen bare har fortsatt med det).
Og "Stitches" live er noe helt annet enn på skive. Erland Dahlen på trommer er en fryd å se på og lytte til. Energinivået hans var helt utrolig! Jeg ble helt fjetret, for det er sjelden man ser trommiser som spiller med nær sagt hva som helst. Mannen er en tryllekunstner bak trommesettet, enkelt og greit!
Tilbake til Nils Petter Molvær Quartet. Stedet er Hellviktangen Kunstkafé, rett sør for Nesoddtangen. Det er langbord og sitteplass ute under åpen himmel med utsikt til Oslofjorden. Det er en vakker septemberkveld, den er perfekt for en konsert som dette. Selv de majestetiske trærne tier når Nils Petter Molvær spiller. Det er faktisk helt stille, det er ingen forstyrrende skravling blant publikum, og lyden er krystallklar (kudos til lydansvarlig her).
Aldri før har scenen på Hellviktangen vært så full av instrumenter, PA og musikere – og på en av de minste scenene de har spilt på, er det fire musikere som alle er eksepsjonelt flinke. Det er trompeteren som er stjernen, det er det ingen tvil om, men dette er et så tight og velspilt band at det gir gåsehud.
Det som starter med en sart, sår trompet som trollbinder oss, ender etter hvert i et crescendo av lyd som bare fyller hjernen og hjertet og kroppen og strømmer gjennom som pur energi og glede. Lydbildet er massivt og tankene farer, blikket bikker opp mot stjernene og sangene får helt andre vinger ute i det fri – men hver eneste tone er klokkeklar. Det er ingen grøtete intermezzoer, her er ingen snarveier, her er bare fantastisk vakker musikk av aller ypperste nivå.
Hvilke låter de spilte? For å være helt ærlig var jeg for opptatt med å lytte og nyte og bare være der jeg satt. Og genre? Nei, du får lytte til plata sjøl og se om du kommer frem til noe. Det har aldri vært mulig å sette Nils Petter Molvær i en bås, personlig bruker jeg heller tiden på å lytte til "Stitches" og glede meg til neste konsert.
Sorry, Bruce, du er god, men du er ikke Nils Petter Molvær Quartet-god.
Del på Facebook | Del på Twitter
Stort hip'ere kan musikk vanskelig bli
(22.10.13) Når musikk blir pur velvære. Da faller mange ting på plass.
Nils Petter Molvær: Baboon Moon
(06.10.11) Han er snart like lett gjenkjennelig som Miles Davis var. Praktfullt.
Seigmens gjenoppstandelse
(03.05.24) Jeg vet ikke hvor mange ganger jeg har hørt «Resonans» den siste måneden, men den har vært med meg i skauen, i Oslo, på toget, på kjøreturer, mange og lange kjøreturer. Hver eneste gang den drar i gang med «Elskhat» tenker jeg på hvor utrolig heldig jeg er som får kose meg med dette mesterverket før noen andre.