(ASKIM) Thomas Knarvik har livnært seg som billedkunstner i Oslo de siste fire årene. I norsk kunstliv høster han stadig større anerkjennelse for sitt arbeid, og han er i ferd med å skape seg et navn som maler både i Norge og Skandinavia for øvrig.
Knarvik har et avslappet forhold til det å skulle stille ut på Galleri Graff i forbindelse med Kraftfestivalen.
– Dette er bare hyggelig. Her finnes jo ikke den samme prestisjen og konkurransen som i hovedstaden, smiler han.

Etter å ha fullført ett år på Hov videregående skole, hoppet han over til linjen for tegning, form og farge i Mysen.
– Det var en opprørshandling. Jeg ville liksom ikke følge saueflokken. På det tidspunktet hadde jeg ingen tanker om å bli kunstner. Det var da jeg møtte læreren min, Finne Spjudvik, at døren til min skapende kraft ble satt på gløtt, sier Thomas Knarvik.
For det var nemlig mens han studerte restaurering av klassisk maleri i Firenze i 1989, at han skulle få den store aha-opplevelsen.
– Jeg lette etter tilbakemelding på det jeg følte og tenkte. Mens jeg vasket frem renessansen og barokkens nedsotede mesterverk, fant jeg akkurat den gjenklangen jeg søkte. Bildene ble som en kinesisk eske. Det var en magisk og pirrende opplevelse. Spjudvik hadde nok vært for abstrakt, sier Thomas Knarvik.

Kunstneren tusler rundt på fyllinga ved Stegen. For det var nemlig her vi havnet, blant bildeler og kasserte kjøleskap, da han på oppfordring skulle vise oss et av sine barndoms favorittsteder.
– Jeg var en notorisk tjuvradd på fyllinga. Av skrapet lagde jeg abstrakte menneskeskulpturer og våpen. Men Indre Østfold Renovasjon tjente godt på det. For at garasjen hjemme ikke skulle bli overfylt, måtte jo faren min etter hvert levere skrapet tilbake, gliser han, og forteller at han mesteparten av tiden var alene på sin skattejakt på fyllinga.
– Kameratene mine skjønte ikke poenget og mistet fort tålmodigheten. For dem ble det timer uten mål og mening, sier han.

Det er ikke ofte Knarvik er på hjemmelige trakter. De siste fem årene kan turene til Askim telles på fire hender.
Da han reiste ut hadde han småbymentaliteten i vrangstrupen.
– Det er greit å komme fra et lite sted. Du har konkrete rammer og føler at du kjenner alle. Småbyholdningen er sunn, men samtidig undertrykkende for folk med et uttrykksbehov. Det å bli kunstner var ikke noe reelt yrkesalternativ. Siden jeg ikke visste om noen kunstnere, var det ingen som kunne være rollemodeller. Dermed måtte det jeg hadde inni meg, få utløp på andre måter, sier han.
For stabil hverdag
Knarvik følte hverdagen litt for stabil i ungdommen. Ifølge ham selv, var han en pest og en plage for sine omgivelser.
– I ettertid er det mye som skulle vært ugjort. Men jeg var et høyaktivitetsmenneske som trengte å utforske mine egne grenser, min egen frykt og min egen nervøsitet, sier Thomas Knarvik.
I sin korte periode som satanist-light oppholdt han seg mye på kirkegården i Askim.
– Til mine foreldres store forskrekkelse kom jeg hjem med hodeskaller og knokler. Jeg skulle bruke dem som ingredienser i en pizza. Når du er 13-14 år forstår du ikke hva du gjør. Det var nok satanismens symbolbruk som tiltrakk meg, sier han.

I dag er Knarvik en høflig mann.
Årene i hovedstaden har gjort ham finere i målet. Han er ulastelig antrukket i jeans og motetrøye – bare militærstøvlene er igjen fra tiden som bølle.
– I høst skal jeg være tre måneder i den afrikanske villmarken, nærmere bestemt Dreamcamp i Kenya. Da skal jeg ha med meg 80 meter med lerret – og disse støvlene. For jeg har nemlig hørt at det ikke er så lurt å gå i sandaler.