Frida Kahlo forvandlet all sin lidelse til kunst

17. september 1925, dagen etter feiringen av årsdagen for Mexicos uavhengighet fra Spania, setter 18 år gamle Frida Kahlo seg på en skolebuss på vei til gymnaset Escuela Nacional Preparatoria i Mexico by.

Turen til hovedstaden fra det lille huset i forstaden Coyoacán, der den unge kvinnen bor sammen med foreldrene og søsknene sine, tar omtrent en time.

Helt siden Frida var liten, har hun drømt om å studere til lege. Men i dag skal den drømmen bli knust sønder og sammen.

Underveis blir skolebussen plutselig påkjørt av en sporvogn.

Bussen krøller sammen som et pappbeger under en håndvekt. Under sammenstøtet river en jernstang seg løs og borer seg opp gjennom Fridas underliv og inn i ryggraden hennes.

"Jeg mistet jomfrudommen den dagen", bemerket Frida Kahlo senere.

Kollisjonen er så voldsom at alle klærne blir revet av Frida Kahlo under sammenstøtet.

Naken og blødende vrir hun seg i smerte på bakken før to menn bærer henne i sikkerhet.

En ambulanse kjører Frida til et sykehus i nærheten, der hun svever mellom liv og død i en måned.

Frida overlever ikke bare trafikkulykken. Ulykken vekker også en kunstner i Frida Kahlo. Som hun beskriver det i dagboken sin:

"Jeg hadde aldri tenkt på å male før i 1926, da jeg lå i sengen etter trafikkulykken. Jeg kjedet meg som faen i sengen med gipskorsettet mitt, og så tenkte jeg at jeg måtte gjøre noe. Jeg stjal noen oljefarger fra faren min (...) og så begynte jeg å male."

Smerte og sykdom hadde vært Frida Kahlos følgesvenner helt fra barnsben av.

Hun var født med spina bifida, en misdannelse i ryggsøylen som kan gi misdannelser i føttene. Det hadde skjedd med Frida Kahlo.

I en alder av 6 år fikk hun det neste slaget da hun fikk polio. Virusinfeksjonen gjorde at hennes høyre ben var svakere og kortere enn det venstre. Derfor begynte hun å bruke sko med spesielle innlegg.

Men Frida var bare ikke typen som ga opp. Da hun ble utskrevet etter sporvognsulykken, oppsøkte hun Mexicos største maler, Diego Rivera, og ba ham gi sin ærlige mening om maleriene hennes.

Diego Rivera var særlig kjent for sine veggmalerier i Mexico by som forherliget meksikansk kultur. Dessuten var han en notorisk skjørtejeger.

Rivera så noe spesielt i Kahlos malerier og oppmuntret henne til å satse på kunst som levevei. Samtidig var han fascinert av den unge kvinnen som sto foran ham - spesielt øyenbrynene hennes.

"De virket som vingene på en svarttrost, hvis svarte buer rammet inn to ekstraordinært brune øyne", skrev Diego Rivera i sin selvbiografi.

De to innledet et kjærlighetsforhold, og i 1929 giftet de seg borgerlig. På det tidspunktet var Frida Kahlo 22 år. Diego Rivera var 42 år og hadde tre mislykkede ekteskap og tre barn i bagasjen.

Til å begynne med motsatte Frida Kahlos foreldre seg datterens ekteskap med den mye eldre og korpulente bohemkunstneren.

Fridas mor sammenlignet forholdet deres med "en elefant og en due", men i likhet med datteren ble foreldrene også snart trollbundet av Diego Riveras sjarm.

Kahlos fysiske utfordringer var en del av hennes uttrykk helt fra begynnelsen av hennes kunstnerkarriere.

Ved hele tiden å vende blikket mot seg selv og sine lidelser skapte Frida Kahlo noen av de mest personlige maleriene i moderne kunsthistorie. Samtidig ga hun verden et skånselsløst innblikk i kvinners mest intime verden. Det var uhørt i hennes samtid.

Dette eksepsjonelle motet har bidratt til å gjøre Frida Kahlo til et feministisk ikon i dag.

Men maleriene forteller ikke bare om lidelse og smerte. De vitner også om hennes ukuelige kampvilje og enorme appetitt på det livet som så ofte gjorde henne vondt.

I et intervju i 1943 beskrev Diego Rivera sin kone slik:

"Frida er enestående i kunsthistorien, klar til å rive opp brystet og hjertet for å nå den biologiske sannheten og uttrykke hvordan den føles for henne".

Diego Riveras beundring for Frida Kahlo hindret ham ikke i å innlede et forhold til Fridas søster Cristina i 1934.

"Når jeg elsket en kvinne", skrev Rivera i selvbiografien sin, "følte jeg at jo mer jeg elsket henne, dess mer ville jeg såre henne". Frida var bare det offeret som utvilsomt led mest under denne avskyelige tilbøyeligheten".

Diegos affære med Cristina Kahlo kom til å forandre Frida Kahlos liv.

Den unge bruden som beundret mannen sin, utviklet seg til en mer sammensatt kvinne som ikke lenger ønsket å være et vakkert vedheng til sin " betydningsfulle" mann.

Hun ville være selvstendig. Og i kjølvannet av denne økende selvstendigheten blomstret hennes kunst.

På slutten av 1930-tallet sørget vennen, den surrealistiske kunstneren André Breton, for at verkene hennes ble stilt ut i USA og Europa.

Ikke som en vennetjeneste, men som et inderlig ønske om å bringe Frida Kahlos bilder ut til offentligheten.

"Ingen kunst er så eksklusivt feminin som hennes, i den forstand at den for å være så forførende som mulig må være villig til vekselvis å spille på å være fullstendig ren og fullstendig fordervet. Som et silkebånd bundet rundt en bombe", forklarte André Breton i 1939.

Frida Kahlo ble kategorisert som surrealist, men tok senere avstand fra denne merkelappen. Som hun skrev i dagboken sin:

"De mente jeg var surrealist, men det var jeg ikke. Jeg har aldri malt drømmene mine. Jeg har malt min virkelighet".

I slutten av 1930-årene gikk Frida Kahlos virkelighet - nok en gang - i oppløsning. Diego Rivera søkte om skilsmisse fordi han, som han sa, "ikke kunne være bundet til én kvinne om gangen".

Frida Kahlo og Diego Rivera innså imidlertid snart at de ikke kunne klare seg uten hverandre.

Deres felles kjærlighet til meksikansk kunst, deres avvisning av middelmådighet og ikke minst deres respekt for hverandres kunst hadde skapt et bånd som selv ikke en serie sidesprang kunne bryte.

Paret giftet seg igjen 8. desember 1940, men denne gangen stilte Frida Kahlo noen selvbevisste betingelser: Hun ville bl.a. forsørge seg selv med inntektene fra salget av sine egne malerier.

I løpet av disse årene fikk hun anledning til å stille ut i prominente byer som New York, Boston og Paris, og verkene hennes ble hyllet i flere kunstmagasiner.

En annen av betingelsene hun stilte til Diego, var at de ikke skulle ha et seksuelt forhold til hverandre.

Dette betydde imidlertid ikke at Frida Kahlo ga opp sitt kjærlighetsliv. Frem til sin død hadde hun utallige affærer med både menn og kvinner - blant annet skal hun ha hatt et forhold til den svarte amerikanske danseren og sangeren Josephine Baker.

Diego Rivera gikk gladelig med på alle Fridas betingelser, for som han skrev i sin selvbiografi: "Jeg var så glad for å få Frida tilbake at jeg var villig til å gå med på hva som helst."

Opp gjennom 1940-årene - godt hjulpet av utstillinger i USA, Europa og Mexico - begynte Frida Kahlo for alvor å bli anerkjent for sin kunst.

Hennes brutalt ærlige selvportretter lignet ikke noe annet på den tiden. De var fulle av sterke symboler fra meksikansk kultur og natur, men også fra sosialismen, som både Frida og Diego var sterke tilhengere av.

Den kjempende revolusjonære var enda en av rollene Frida Kahlo iscenesatte seg selv i - sammen med den lidende kvinnen, den forlatte hustruen, den barnløse kvinnen og den forførende elskerinnen.

Mens kunstneren Frida Kahlo strakte seg mot stjernene, gikk det bare bakover med hennes egen helse.

Frida fikk laget til sammen 28 korsetter - et med stålstivere, tre av lær og resten var gipskorsetter. Alle var svært ubehagelige for henne. Når hun hadde dem på seg, kunne hun verken sitte oppreist eller lene seg bakover.

I 1944 ble smertene i foten og ryggraden verre, og en benkirurg foreskrev fullstendig hvile og et korsett med stålstivere. I en periode lindret det smertene. Men når hun ikke brukte korsettet, følte hun at hun verken kunne sitte eller gå. Hun hadde ingen appetitt og gikk ned seks kilo på seks måneder.

Under sin siste store operasjon i 1953 fikk Frida Kahlo amputert høyre ben over kneet. Etter operasjonen var hun svært påvirket av medisinene, så hun malte bare sporadisk og med grove penselstrøk.

Utad gikk det bra mellom henne og Diego Rivera til tross for den invalidiserende sykdommen og hans sidesprang, men bak kulissene var Frida Kahlo dypt ulykkelig.

"Når jeg var alene med Frida, fortalte hun meg hvor ulykkelig hun var i forholdet til Diego. Hun lærte aldri å avfinne seg med kjærlighetsaffærene hans. Hun ble såret hver gang og led helt til hun døde", fortalte venninnen Ella Wolfe.

I dagboken sin beskrev Frida Kahlo hvor sterkt amputasjonen av benet påvirket hennes siste måneder:

"Det har påført meg endeløse lidelser, og til tider har jeg nesten mistet forstanden. Fremdeles har jeg mest av alt lyst til å begå selvmord. Det er bare Diego som hindrer meg i det, fordi jeg i min forfengelighet tror at han vil savne meg."

13. juli 1954 døde Frida Kahlo i sengen sin, 47 år gammel. Den offisielle dødsårsaken var lungebetennelse, men det har vært antydet at hun begikk selvmord.

Det siste hun skrev i dagboken sin, var ordene: "Jeg håper avslutningen blir fornøyelig - og jeg håper jeg aldri kommer tilbake".

Men takket være sin kunst ble hun udødelig - maleriene hennes kan fortsatt beundres på museer over hele verden. Og selv om ektemannen overlevde sin unge kone, fikk Frida likevel det siste ordet.

I 2019 ble maleriet "Diego og meg" fra 1949 solgt på auksjon for 343 mill. kr. Tilslaget gjorde selvportrettet til historiens dyreste latinamerikanske kunstverk - langt foran Diego Riveras "Los Rivales" fra 1931, som ble solgt for "bare" 111 mill. kr.