Salvador Dalí: Sex-forskrekket surrealist var en mester i å iscenesette seg selv
Salvador Dalí levde sitt liv som et surrealistisk kunstverk: i driftenes vold og full av motsetninger. Han satte fantasien fri, men var fascinert av Hitler og støttet Franco før han døde i sitt eget museum.
Salvador Dalí stirret intenst inn i sin egen underbevissthet og gjenskapte det han så i sin kunst.
Salvador Dalí (1904-1989) trollbandt verden med sine fantastiske malerier av smeltende klokker og gåtefulle drømmesyner fulle av seksuelle undertoner.
På 1920-tallet blåste Dalí egenhendig nytt liv i den surrealistiske bevegelsen som var i ferd med å miste pusten, og de unike verkene hans fortsetter å fascinere og hjemsøke alle som møter dem.
Malerens støtte til den spanske diktatoren Franco og hans fascinasjon for Hitler skaffet ham etter hvert mange motstandere i kunstverdenen, og hans iskalde forretningssans bidro til å undergrave omdømmet hans.
Her bretter vi ut Dalís motsetningsfylte liv (og sexliv) fra Spania til Paris og USA til han døde ensom og foraktet i mausoleet i hjembyen Figueres.
En vårdag i 1936 besøker den 32 år gamle spanske maleren Salvador Dalí en butikk som selger dykkerutstyr. Han ber ekspeditøren om å finne en dykkerdrakt til dypvannsdykking.
"Hvor dypt skal du dykke?", spør ekspeditøren.
"Dypt ned i menneskets underbevissthet", svarer kunstneren.
Noen måneder senere, 11. juni 1936, tropper Dalí opp til åpningen av den internasjonale surrealistutstillingen i London.
Siden 1920-tallet hadde surrealismen tatt Spania og Frankrike med storm, men dette var første gang den avantgardistiske kunstretningen hadde sin egen utstilling i England.
Iført sitt nyervervede dykkerutstyr innleder Dalí et foredrag om surrealisme for de betalende gjestene. I den ene hånden holder han to store hunder i bånd, i den andre hviler en biljardkø.
Ordene drukner bak den gigantiske dykkerhjelmen, og på et tidspunkt er Dalí nær ved å besvime fordi han ikke får puste. Ved hjelp av biljardkøen får noen av kunstnerkollegene lirket dykkerhjelmen av Dalí.
Fortumlet fortsetter Dalí foredraget ved hjelp av en lysbildeserie som - selvfølgelig - presenteres opp ned.
Dalí har for alvor meldt sin og surrealismens ankomst til Storbritannia, og snart vil den eksentriske maleren også legge USA for sine føtter med sin kontroversielle kunst og unike teft for selviscenesettelse.
Dalí ville være Napoleon som barn
Familien Dalí i 1910 i nærheten av hjemmet i den lille byen Figueres. Seks år gamle Salvador Dalí sitter sammen med far og mor. Helt til venstre står tante Maria Teresa, som faren giftet seg med etter at Salvadors mor døde av kreft i 1921.
Salvador Dalí er den best kjente kunstneren innen den surrealistiske stilen, og det skyldes like mye hans bisarre oppførsel som verkene hans.
Dalí levde sitt liv som en vandrende kunstinstallasjon. Som han selv uttrykte det:
"Jeg er surrealisme!"
Han ble født i Figueres 11. mai 1904, en liten by i Girona-provinsen, knappe 120 km fra Barcelona.
Allerede i svært ung alder var Dalí klar over at han ville bli noe stort.
"Da jeg var seks år gammel, ville jeg bli kokk. Som sjuåring ville jeg bli Napoleon - og ambisjonene mine har bare vokst siden", skrev han i selvbiografien " The Secret Life of Salvador Dalí".
Dalís eksentriske og stormannsgale oppførsel var tydelig fra han var liten. Han var så desperat etter oppmerksomhet at han var villig til å gjøre hva som helst for å bli sett.
Da han var seks år gammel, dyttet han en venn utfor en bro slik at vennen slo hodet i noen steiner og ble alvorlig skadet. Motivet bak rampestreken var ganske enkelt at Salvador ønsket å bli lagt merke til.
"Ulykken satte meg i et fantastisk humør og ga meg ikke den minste antydning av skyld eller skam", skrev Dalí senere om den voldsomme hendelsen.
Men han følte skyld og skam når tankene dreide seg om sex.
Da Dalí var barn, viste faren ham en illustrert bok om kjønnssykdommer - og de forferdelige konsekvensene som kunne følge av et samleie.
Bildene trigget en grunnleggende frykt for seksuelt samkvem som fulgte Dalí resten av livet, og som kom til å prege store deler av hans kunstneriske virke.
Dalí gjenspeilet sitt eget liv i sin kunst.
Smeltende ur og hummertelefon
Salvador Dalí skapte ikke bare surrealisme, han var, med egne ord, surrealisme, og hans privatliv, personlige nevroser og eksentriske oppførsel gjenspeiles i det meste av kunsten hans.
Ikke spør meg om meningen
I 1931 skapte Salvador Dalí sitt kanskje mest berømte verk, det gåtefulle maleriet av smeltende ur med tittelen "Hukommelsens standhaftighet". Dalí forklarte aldri verkets dypere mening. Han mente til og med at offentligheten burde la være å prøve å forstå det, "for jeg aner ikke selv hva det betyr".
Fascinert av Adolf Hitler
Maleriet "Hitlers gåte" fra 1939 viser et lite bilde av Hitler midt i bildet. Dalís fascinasjon for Hitler provoserte surrealistene. Gruppens uoffisielle leder, André Breton, hadde allerede i 1934 tvunget Dalí til å male et nazi-armbånd på en sentral figur i et annet maleri. Dalís flørt med nazismen ble til slutt for mye for surrealistene, som kastet ham ut av gruppen i 1939.
Kommersiell hummertelefon
Dalís hummertelefon er et av kunstnerens mest ikoniske verk. Det ble skapt i en periode da Dalí hadde dårlig råd. En millionærvenn tilbød Dalí et fast månedlig honorar for all den kunsten han skapte. Verket er et godt eksempel på hvordan Dalí omfavnet kommersialismen under oppholdet i USA.
Dalí blåste nytt liv i surrealismen
Dalí malte sitt første maleri da han var seks år, og talentet hans var umiddelbart innlysende.
I 1921 ble den 17 år gamle Dalí tatt opp på kunstakademiet Real Academia de Bellas Artes de San Fernando i Madrid. Her forsøkte han seg med ulike stilarter som kubisme og pointillisme.
Det var imidlertid først da han reiste til Paris i 1926 at Dalí fant sin egen stil. Her ble han introdusert for den surrealistiske bevegelsen, som inkluderte kunstnere som Max Ernst, André Breton og Paul Éluard.
Med en særegen blanding av klassiske teknikker kjent fra forbilder som Vermeer og Velázquez og et drømmeaktig, absurd billedspråk skapte Dalí en unik surrealistisk kunst som han selv kalte "håndmalte drømmefotografier".
Og verkene hans ble en sårt tiltrengt stimulans for den surrealistiske bevegelsen som på slutten av 1920-tallet var i ferd med å miste nyhetens interesse.
Som surrealisten Paul Éluard beskrev det: "Akkurat da den surrealistiske bevegelsen begynte å stagnere, dukket Dalí opp med sin ville energi, vitalitet og provokasjon og ga bevegelsen nytt liv".
Kattene og vannet ble kastet 28 ganger opp i luften før Dalí og fotografen Philippe Halsman var fornøyd med sitt kollektive bilde: "Dalí Atomicus".
Til kamp mot fornuften!
Surrealismen oppstod etter 1. verdenskrigs redsler og var sterkt inspirert av Sigmund Freuds teorier om drømmens og underbevissthetens betydning.
Den kunstneriske retningen surrealisme vant frem i Paris på 1920-tallet og manifesterte seg i både billedkunst og litteratur. I 1924 skrev poeten André Breton det surrealistiske manifestet "Manifeste du surréalisme".
Her definerte han surrealistenes mål: å ta et oppgjør med samfunnets regler og normer og fjerne seg fra fornuften for å gi plass til nytenkning.
Surrealisme betyr "over virkeligheten" og blander drøm og virkelighet i et forsøk på å utforske menneskets underbevissthet gjennom abstrakte kunstverk og happenings.
For surrealistene hadde kunsten et revolusjonært potensial. Den skulle skape en ny bevissthet og befri menneskeheten for de tenkemåtene som hadde banet vei for 1. verdenskrigs lidelser.
Surrealismen var nært knyttet til den kommunistiske ideologien, noe som ga kunstnerne mange fiender i de fascistiske regimene som vokste frem i 1930-tallets Europa.
Under 2. verdenskrig gikk den surrealistiske bevegelsen i oppløsning, og mange av kunstnerne måtte flykte i eksil, blant annet til USA.
“Den andalusiske hund”
I 1929 vakte Dalí skandale da han gikk sammen med den spanske filmskaperen Luis Buñuel og skapte den surrealistiske filmen "Den andalusiske hund". Filmen er mest beryktet for sekvensen der et øye dissekeres.
Dalí og Gala
Turen til Paris i 1929 ble ikke bare en milepæl i Dalís kunstneriske karriere. Det var også her han for første gang møtte den russiskfødte Elena Ivanovna Diakonova, kjent som Gala.
Gala var gift med den surrealistiske poeten Paul Éluard og var ti år eldre enn Dalí. Men den 25 år gamle kunstneren forelsket seg hodestups i den karismatiske kvinnen, og hans følelser ble gjengjeldt.
Gala slo opp med Éluard og giftet seg med Dalí i 1934. Hun ble hans eneste kvinnelige modell og viktigste inspirasjonskilde, og hun opptrådte i adskillige av maleriene hans.
"Jeg skjemmer bort Gala for å gjøre henne så lykkelig som mulig, og jeg bekymrer meg mer for henne enn for meg selv, for uten henne ville alt være forbi", skrev Salvador Dalí om Gala.
USA og Dalí var skapt for hverandre
Benk med smeltende ur foran Dalí-museet i St. Petersburg, Florida, USA. Verket er ikke utført, men kun inspirert av Dalís motivverden.
Da den spanske borgerkrigen brøt ut i 1936 og banet vei for diktatoren Franco, gikk Dalí og hans kone Gala i eksil i USA.
På dette tidspunktet hadde Dalí blitt ekskludert fra den surrealistiske bevegelsen fordi han nektet å ta offentlig avstand fra Franco.
Dalí og Gala oppholdt seg i USA under 2. verdenskrig, og det var her merkevaren Dalí virkelig ble født.
Hans sære oppførsel gjorde ham til en stor stjerne, og allerede ved ankomsten i 1936 prydet Dalí forsiden av det prestisjetunge Time Magazine.
"Den eneste forskjellen på meg og en galning er at jeg ikke er gal." Salvador Dalí.
Dalí og kapitalismens høyborg USA var som skapt for hverandre.
Den eksentriske kunstneren forsto at det var store penger å tjene på å utnytte de amerikanske medienes fascinasjon for et provoserende kunstnergeni.
I 1941 befestet Dalí sin status som amerikanernes europeiske favorittkunstner da verkene hans ble utstilt på Museum of Modern Art (MoMA) i New York.
Frem til krigens slutt og Dalís hjemkomst til Spania i 1945 tjente surrealisten formuer på å viske ut grensen mellom kunst og kommersialisme.
Dalí designet smykker og parfymeflasker, ble mote- og møbeldesigner, og i 1945 skapte han deler av scenografien til Alfred Hitchcocks thriller "Spellbound".
Dalí var besatt av Hitler og Franco
Etter hvert som Dalís lommebok vokste, vokste også anseelsen hans i Europa - og spesielt i hjemlandet Spania. André Breton, som hadde vært med på å grunnlegge surrealismen, ga Dalí kallenavnet "Avida Dollars" - et anagram av Salvador Dalí, som betyr "grådig etter dollar".
Verst av alt var imidlertid Dalís fascinasjon for fascismen som hadde rasert Europa på 1930- og 1940-tallet.
Da Franco, Mussolini og Hitler kom til makten i henholdsvis Spania, Italia og Tyskland, klarte ikke Dalí å distansere seg fra diktatorenes skrekkregimer. Mens rivalen Picasso malte sitt berømte verk "Guernica" i protest mot bombingen av en baskisk by i 1937, forholdt Dalí seg taus.
Han nektet å ta stilling til fascismens spøkelse som hadde herjet Europa mens han selv bodde i USA.
"Jeg er verken stalinist eller hitlerist. Jeg har alltid vært og vil alltid være dalinist til den dagen jeg dør", proklamerte han.
Fascinasjonen for Hitler var krystallklar i flere av verkene hans fra 1930-tallet, der den tyske diktatoren er avbildet i groteske, drømmeaktige versjoner.
"Hitler interesserte meg utelukkende som fokus for min egen mani", sa Dalí om sin Hitler-besettelse.
Frykt og fascinasjon i Dalís sexliv
Grensene mellom sex og kunst var flytende i Dalís univers.
Seksualitet var et gjennomgående tema i Dalís kunst. Motivene kretset ofte om samleie og onani, og til tross for den surrealistiske stilens drømmende filter skinte sex tydelig gjennom i Dalís malerier.
Som barn så Salvador Dalí en rekke grufulle bilder av kjønnssykdommer. Opplevelsen skapte en frykt for samleie og kvinnelige kjønnsorganer hos den unge Dalí - men ikke for onani.
Det er ikke tilfeldig at et av Dalís kunstverk bærer tittelen "Den store onanisten". Han onanerte nemlig ofte og tilfredsstilte seg etter eget utsagn opptil fire ganger om dagen, gjerne foran et stort speil.
Det er uvisst om Dalí noen gang hadde sex med andre enn sin høyre hånd. På et tidspunkt sa han imidlertid:
"Jeg har hatt sex én gang med en kvinne, og det var Gala (Dalís kone, red.). Det var overvurdert. Jeg har hatt sex én gang med en mann, og det var Federico García Lorca (en berømt spansk dikter, red.). Det var veldig smertefullt".
De fleste kunsthistorikere antar at Dalí foretrakk å se sin kone ha sex med andre menn mens han selv onanerte på trygg avstand.
Tre år etter 2. verdenskrig vendte Dalí og Gala tilbake til Spania i 1948, der de bodde og arbeidet i huset hans nær kystbyen Cadaqués. Om vinteren reiste paret til henholdsvis Paris og New York.
Rundt 1950 kunngjorde Dalí at han hadde vendt tilbake til katolisismen. Han begynte å male religiøse motiver, som senere ble preget av en økende interesse for atomfysikk, holografi og optiske illusjoner.
I denne perioden sa Dalí selv om kunsten sin at verkene hans forsøkte å gjenspeile virkeligheten og samtidig den totale gåten.
Fra å ha vært sosialist som ung og deretter apolitisk ateist, betegnet den hjemvendte Dalí seg selv som praktiserende katolikk, tilhenger av den kirkelige høyresiden i Spania og en trofast støttespiller for Franco. I 1975 hyllet Salvador Dalí diktatoren som "Spanias største helt".
Hans offentlige støtte til Franco skaffet ham mange fiender blant de spanjolene som levde i Francos diktaturstat.
Det ble kastet stein gjennom vinduene til Dalís hus i Cadaqués, og den aldrende kunstneren mottok adskillige dødstrusler.
Døde isolert i sitt eget museum
Dalí ligger begravet i en krypt i museet han tegnet i hjembyen Figueres. Dalí bodde selv i museet fra 1984 og frem til sin død i 1989.
Salvador Dalís karriere endte definitivt da hans kone og kunstneriske muse Gala døde 10. juni 1982, 87 år gammel. Året etter fikk Dalí de første symptomene på Parkinsons sykdom og mistet evnen til å male.
Foraktet av store deler av befolkningen og forhatt av den kunstneriske eliten forskanset Dalí seg i sitt eget museum, som han hadde vært med å bygge opp i Figueres fra 1970 til åpningen i 1974.
Her, blant alle verkene som hadde katapultert ham til posisjonen som en av 1900-tallets største kunstnere, døde han i total isolasjon 23. januar 1989.
Kunsten hans lever imidlertid i beste velgående, og hvert år besøker horder av mennesker fra hele verden både museet hans i Figueres og USAs store Dalí-museum i St. Petersburg i Florida.
"Jeg kommer til å leve evig. Genier dør ikke", erklærte Dalí med sin sedvanlige selvsikkerhet. Alt tyder på at han fikk rett.