Virkninger
Virkningsmekanismen for parametoksymetamfetamin har vært lite undersøkt. Undersøkelser av parametoksyamfetamin og liknende amfetaminderivater indikerer likevel at parametoksymetamfetamin har en potent og selektiv virkning på serotonerg transmisjon (1, 13) Akutt inntak medfører kraftig økning av signalstoffet serotonin i de synaptiske spaltene i sentralnervesystemet (1, 13). Stoffets kjemiske struktur taler for at det hemmer reopptak og øker utskillingen av serotonin i synapsen samt hemmer enzymet monoaminoksidase-A, som normalt nedbryter serotonin og andre transmittere. Inntak av parametoksymetamfetamin kan føre til serotonergt syndrom og alvorlige kardiovaskulære komplikasjoner (1, 10, 14).
Klinisk har parametoksymetamfetamin og parametoksyamfetamin virkninger som likner både amfetamin/metamfetamin og ecstasy. Imidlertid er graden av rusvirkning og sentralstimulering mindre uttalt, og det tar lengre tid å oppnå den ønskede rusvirkning (1). Siden de ofte selges som ecstasy, amfetamin eller metamfetamin, kan brukeren tro at den manglende/svake og langsomt inntredende ruseffekten skyldes dårlig stoff eller for lav dose. Dette kan føre til gjentatte og store inntak og dermed betydelig risiko for overdosering og dødsfall (1).
Parametoksymetamfetamin inntas vanligvis i doser på ca. 40 – 100 mg. Inntak kan gi mentale så vel som fysiske symptomer. Det foreligger mange dyrestudier og rapporter om enkeltpersoners symptomer og funn etter formodet bruk av parametoksymetamfetamin/parametoksyamfetamin, men man har lite vitenskapelig dokumentasjon på dose-effekt-sammenhenger hos mennesker.
Ut fra foreliggende rapporter samt dokumentasjon for kjemisk liknende stoffer anses parametoksymetamfetamin for å være en effektiv psykoaktiv substans med toksiske virkninger. Ved inntak av lave doser på rundt 40 – 50 mg kan rusopplevelsen være fraværende eller delvis likne det initiale kicket man får av ecstasy, med noe eufori og forsterkede sanseinntrykk. Shulgin & Shulgin rapporterer delvis ecstasyliknende effekter etter inntak av 110 mg. Samtidig er det gjerne hjertebank, raskere puls og varmefølelse (15).
Ved økende dosering inntrer en rekke ubehagelige og uønskede effekter som intens uro, rastløshet, forvirring, synsforstyrrelser og ufrivillige rykninger i muskulaturen (øyemuskelkramper, tanngnissing, muskelspasmer). Øvrige virkninger innbefatter økt puls og blodtrykk, rask og overfladisk respirasjon, dyspné, økt kroppstemperatur og nystagmus. Som ved ecstasyforgiftning er det risiko for utvikling av livstruende komplikasjoner som hypertermi, og kroppstemperaturen kan komme opp i over 42 °C. Videre ses bevissthetsforstyrrelser, kramper, elektrolyttforstyrrelser, alvorlige hjertearytmi, respirasjonsforstyrrelser, intracerebral blødning og multiorgansvikt (1, 16).
I rapporter om sykehusinnleggelser og dødsfall i forbindelse med inntak av stoffet foreligger det gjerne mangelfulle eller ingen opplysninger om hvor mye som er tatt eller renhetsgrad. Parametoksymetamfetamin/parametoksyamfetamin anses for å være langt mer toksisk og gi høyere forekomst av letale komplikasjoner enn ecstasy og amfetamin (2, 7, 10). For parametoksyamfetamin er det også rapportert større tendens til krampeanfall, hjertearytmier, hypoglykemi og hyperkalemi enn for ecstasy (16).
Det er liten forskjell mellom doser som gir ruseffekt og doser som fører til døden. Det foreligger flere rapporter om helseskade og dødsfall allerede ved inntak av en vanlig brukerdose parametoksymetamfetamin/parametoksyamfetamin. Man kjenner foreløpig ikke til alle egenskaper og omstendigheter som øker risikoen ved bruk av parametoksymetamfetamin. Generelt anses sannsynligheten for helseskader som betydelig økt ved inntak fra rundt 150 mg oppover (1). Doser omkring 400 – 500 mg er blitt karakterisert som ekstremt giftige. Det er velkjent at kombinasjon av parametoksymetamfetamin/parametoksyamfetamin og andre amfetaminer eller alkohol øker toksisiteten og gir økt dødsrisiko (1).
Når det gjelder gjentatte inntak av parametoksymetamfetamin over tid, foreligger det lite informasjon, men gjentatt behandling av rotter med stoffet førte til lavere serotoninkonsentrasjon i hjernen. Dette kan indikere et potensial for skade av serotonerge nevroner (13).
Vi har ikke funnet noen rapporter om parametoksymetamfetamin/parametoksyamfetamin og eventuelt avhengighetspotensial. Den svake eller mangelfulle effekten på dopaminerg transmisjon kan tyde på at stoffet er relativt lite avhengighetsskapende (1).
Toksisitetsdata vedrørende eventuelle teratogene, mutagene og karsinogene effekter foreligger ikke (1).