Slitne ungdommer – hva gjør vi?

KRONIKK: Når mor eller far jobber til de stuper, og fokuset ligger på å overprestere – hvordan kan vi vente noe annet fra våre barn?

Denne artikkelen er over seks år gammel

Debatt

Dette er et debattinnlegg. Innlegget er skrevet av en ekstern bidragsyter, og kvalitetssikret av Aftenbladets debattavdeling. Meninger og analyser er skribentens egne.

Nylig var jeg på min første utviklingssamtale for minstejenten vår, som nettopp har begynt i første klasse. En flink og hyggelig lærer, en grei samtale og en liten jente som heldigvis trives. Det gikk likevel ikke mer enn fem minutter før den første testen kom frem: «Se her, har hun rett på alt.» Eller: «Her er resultatet av stavetesten.»

Eldstemann holdt ut i seks år. Fokus på hver eneste foreldresamtalene var hvor mange poeng han fikk på tester, og hvor mange ord han leste i minuttet. Til slutt begynte vår skoleflinke gutt å bli preget av prestasjonspresset. Han byttet skole.

Presser hverandre

På bare fem år har der vært en femdobling i antall innlagte barn og unge med stressrelaterte sykdommer på Rikshospitalet. Det er helt hinsides – og likevel nesten som forventet.

Vi skal nemlig ikke langt opp i skolealder før barn begynner å sammenligne resultatene seg imellom. Da er veien kort til en kultur hvor man i hvert fall ikke vil prestere dårligere enn bestevennen. Det blir et slags ubevisst press ungdommene imellom.

Les også

Lågterskeltilbod kan ikkje hjelpe fleire før i oktober

Foreldres medvirkning

Som ansvarlige voksne har vi muligheten til å svekke presset, eller til å forsterke det. Til å motivere ungdommene til å yte sitt beste i det de gjør, og være fornøyd med det. Eller vi kan pushe dem mot å hele tiden strebe høyere, trene hardere, yte mer. En hundrelapp for hver femmer. Eller en tusenlapp for hver sekser.

Ofte er presset mer subtilt: Et rynket bryn dersom en karakter er for dårlig. En sur grimase dersom podens fotballag tapte stort. En velment – men kanskje ikke helt gjennomtenkt – kommentar om ungdommens kropp eller kosthold.

Vi voksne har et stort ansvar for å la barn og unge forstå at de er bra nok som de er. At så lenge de gjør sitt beste, er det godt nok. Likevel blir det lett til at den halte skal hjelpe den blinde. Hvordan skal vi få de unge til å senke kravene til seg selv, når vi ikke makter å senke kravene til oss selv?

Er vi bedre selv?

Litt av problemet er jo at vi voksne selv står under press. Om å yte, prestere, se bra ut. Og når mor eller far jobber til de stuper, eller har problemer med å si nei når oppgavene blir for mange – hvordan kan vi vente noe annet fra våre barn?

En av grunnene til at det kan være vanskelig å senke prestasjonspresset i egne liv, er omgivelsenes forventninger. Forventinger som ofte snurrer langs en slags standard-akse. Beveger man seg utenfor aksen, vil omgivelsene ofte – mer eller mindre bevisst – prøve å presse oss tilbake.

Vi er ikke lenger i femtiårene, hvor A4-idealet var en hjemmeværende husmor som holdt hjemmet i prikkfri orden, og med veloppdradde og nykjemmede barn. Kravene til oss voksne i dag, er annerledes, men akkurat like høye:

Mor bør ha en spennende jobb, være veltrent og ha et hjem som går ton-i-ton. Far bør tjene nok til at kjøkkeninnredningen kan skiftes jevnlig. Dagens unge bør være akademisk anlagt, få gode karakterer, være med i et passende antall fritidsaktiviteter, være slanke og veltrente.

Det krever mye krefter å leve opp til disse normene for hvordan livet «bør» se ut. Problemet er at dersom vi beveger oss utenfor disse normene, vil ofte omgivelsene reagere. Med undring, med et hevet øyenbryn, med irritasjon.

De fleste av oss ønsker å bli godt likt. Vi ønsker at andre skal være fornøyd med oss. Det kan være ubehagelig å takke nei til oppgaver fordi den andre kan reagere negativt. Resultatet er at vi gjerne sier ja når vi mener nei. I kampen for å innfri omgivelsenes forventninger, risikerer vi å stresse på oss både høyt blodtrykk og stive skuldrer. I verste fall hjerteinfarkt eller utbrenthet.

De unge kopierer

En femdobling i antall stressrelaterte innleggelser blant barn og unge viser tydelig at ungdommene nå begynner å ta etter. Så hva gjør vi da? Hvordan skal vi kunne hjelpe de unge hvis vi selv sliter med forventninger og prestasjonspress i våre egne liv?

Det er ikke noe lett svar på dette. Likevel tror jeg at vi først og fremst må ta et kritisk blikk på oss selv: Hva lærer barna når de ser på våre hverdagsliv? Ser de foreldre som øver seg på å si nei når oppgavene blir for mange? Som tåler å stå imot omgivelsenes – ofte urealistiske – forventninger?

Dersom vi skal redusere antall unge med stressrelaterte plager, må vi voksne gå foran. Ved selv å stå imot prestasjonsjaget, vil ungdommene forhåpentligvis følge etter.

Fem råd

Her er fem råd for voksne som ønsker å redusere prestasjonspress hos barn og unge:

• Øv på å sette egne grenser! Si nei til oppgaver når du har for mye på deg. Det inkluderer å tåle negative reaksjoner når du sier nei til andre. Dette kan være vanskelig, men er rett og slett en treningssak.

• Vis de unge at du makter å gi deg selv litt slingringsmonn! Dersom du streber etter at ditt eget liv skal være nær perfekt, følger barnet trolig i dine fotspor.

• Bli mer bevisst på hvor fokus settes i samspill med barn og unge! Gi tilbakemelding også på innsats, ikke kun på prestasjon. Dette gjelder alle voksenpersoner -både foreldre, lærere og trenere.

• Ha realistiske forventninger, push ikke barnet/ungdommen mot stadig bedre karakterer og prestasjoner! Kutt ned på antall fritidsaktiviteter hvis barnet viser tegn på at hverdagen blir for hektisk.

• Vis barn og unge – i ord og handling – at de er verdifulle! La dem forstå at du er glad i dem, uavhengig av prestasjoner.

(Monica Lien har skrevet boken «Ta vare på deg selv! Håndbok for flinke piker og driftige damer». Red.anm.)