LEONARDO DA VINCIS ”NATTVERDEN” - Die Christengemeinschaft

LEONARDO DA VINCIS 

”NATTVERDEN” 

Harald Falck-Ytter 

Oversatt av Jørgen Aall Myhre 

Leonardo da Vinci: Nattverden 

De følgende betrakninger over „Nattverden“ av Leonardo da Vinci 

ble gitt av Harald Falck-Ytter som tre foredrag i det Antroposofiske Selskap, 

Michaelgruppen, Stuttgart, på skjærtordag, langfredag og påskelørdag, 

28.-30. mars 2002. Foredragene er blitt lettere redigert for tidsskriftet, i 

samarbeid med Harald Falck-Ytter. Betraktningene er i 12 deler, en for hver 

disippel. Artiklene ble først trykt i Kristensamfunnets tidsskrift 1/2005 til 

4/2007.

INNHOLDSFORTEGNELSE 

INNLEDNING 3 

I. ANDREAS 6 

II. FILIP 11 

III. BARTOLOMEUS 15 

IV. MATTEUS 19 

V. SIMON ZELOTES 24 

VI. JUDAS THADDEUS 28 

VII. JAKOB DEN YNGRE (MINOR) 30 

VIII. THOMAS 33 

IX. PETER 40 

X. JUDAS 43 

XI. JOHANNES 46 

X I I. JAKOB DEN ELDRE (MAJOR) 58 

AVSLUTNING 61 

HARALD FALCK-YTTER 62 

2

INNLEDNING 

Rudolf Steiner sa en gang 1 , at om en beboer fra en annen planet 

skulle komme til jorden, ville han erkjenne hele jordtilværelsens mening ut 

fra det bildet som er kjent som „Nattverden“ av Leonardo da Vinci. Med 

dette skal det gis et lite bidrag til denne erkjennelsen. Det er sagt før at 

man kan fornemme meget, man kan oppleve meget, men det er dog noe 

helt annet å tre inn i den virkelige erkjennelse. Og de fleste vet at det er i 

stadig større grad gjort mange forsøk på å finne nøkkelen til dette bildet. 

Nå er det en eiendommelig, verdenshistorisk kjensgjerning at dette 

kunstverket, som ved siden av den Sixtinske Madonna også hører til 

verdens mest kjente, er oppstått ved budskapet om noe ondt. Leonardo 

valgte det øyeblikket hvor Kristus sier: "En av dere vil forråde meg." Stilt 

ved siden av den Sixtinske Madonna er dette en fullstendig annen verden. 

Der er det den himmelske verden som kommer oss i møte. Men her, i 

Leonardos bilde, er det helt og holdent den jordiske verden. Nattverden 

ble jo fullført på slutten av 1400-tallet, i 1498. Vi vet ikke nøyaktig hvor 

lenge bildet hadde vært under arbeid, kanskje tre år for å være konkret, 

det måtte jo også gjøres forberedelser. Og til det eiendommelige hører 

også at denne scenen, dette panoramaet, ble utløst ikke bare ved disse 

ordene om det ondes inntreden, men også ved oppdragsgiveren, Il Moro, 

som på det tidspunkt hersket som diktator, man kunne si tyrann, i Milano 

og var den som hadde gitt oppdraget. Som vi vet var Leonardo merkelig 

nok i kontakt med slike vanskelige mennesker som Alexander Borgia. Man 

kan egentlig si, at ved å stå inne i kretsen av ondskap, hadde han fraristet 

den noe veldig. Det hører med til det eiendommelige ved måten Nattverden 

ble til på. 

Da resultatet forelå, gikk det som et sjokk gjennom kunstens 

verden. Vi er jo mer eller mindre vant til bildet. Det finnes millioner av 

kopier rundt om i verden, men den gangen kunne man knapt tro sine 

egne øyne. For Leonardo hadde benyttet det sjokket som budskapet om 

forræderiet ga, til å fremstille de enkelte tilstedeværendes dypere vesen. 

For vi vet jo alle, at når det skjer noe spesielt, uroligheter, krig, 

katastrofer, da viser menneskenes sanne vesen seg ofte tydelig – på godt 

og vondt. Og her blir det da vist hvordan hver av dem reagerer på 

budskapet. Reaksjonene skjer på bakgrunn av at disse menneskene, 

disiplene, i to-tre år har opplevd det guddommelige budskap, det 

guddommelige nærvær – og det er en ganske spesiell bakgrunn. Man må 

heller ikke unnlate å nevne at kunstverket ikke fremsto slik som vi har det i 

dag. Allerede forholdsvis kort tid etter at bildet var ferdig, begynte store 

anstrengelser for å konservere det, og de har fortsatt helt frem til vår tid. 

Leonardo hadde forsøkt seg frem og ikke benyttet seg av de vanlige 

1 Rudolf Steiner: ”Jordtilværelsens mening” (14.11.1911). 

3

teknikkene. Det hadde på den ene siden ført til at kunstverket, gjennom 

denne teknikken, gjorde et helt spesielt inntrykk, men på den annen side 

hadde freskoen vist seg lite holdbar, slik at man måtte foreta utbedringer i 

ettertid. Det ville bli et omfattende verk om man skulle beskrive 

vedlikeholdet av dette bildet, og et slikt verk er ennå ikke skrevet. Man 

kan faktisk si at det er noe heroisk i den måten dette arbeidet har forløpet 

på, helt frem til den seneste tid. 

Nå er det avgjørende spørsmålet: Hvilke opplevelser er det 

disiplene har, de tolv som representerer kosmos på jorden? Hva er det de 

opplever i dette øyeblikket? Det er et spørsmål som går meget dypt, for 

det er noe som finnes i disse menneskene, noe som er dannet på en helt 

bestemt bakgrunn. Og vi vet alle at egentlig finnes en slik bakgrunn, en 

kosmisk bakgrunn, i ethvert menneske. Derfor snakker vi om at vi er født 

under et spesielt tegn i dyrekretsen eller med en kraft fra dyrekretsen. Det 

er noe kosmisk som rager inn i oss. Vi er en del av de kosmiske krefter. 

Det er selvsagt ikke en stor del, og for så vidt er det bare en tynn tråd av 

tilstrebet kunnskap om stjernene som forbinder oss med denne delen. Men 

den er der, og den kan også gjøre seg meget tydelig gjeldende. Den delen 

som vi snakker om nå, stammer egentlig fra slike hierarkiske vesener som 

har evnen til å forbinde det høyeste åndelige med det fysisk-stofflige. Det 

er de høyeste åndelige hierarkier, det er vesenene i det første hierarki hvor 

harmoniens ånder står i midten. Over dem står kjærlighetens ånder og 

også andre ånder som hører til der. Men i midten står nettopp det man 

kan kalle åndene for fornemmelsenes samklang. Egentlig er det kjerubene. 

De rager inn i oss, slik at de forbinder vårt jordisk menneskelige med det 

åndelige. Derfor blir disse vesenene karakterisert som dyrevesener i 

Johannes’ åpenbaring. Vi kjenner dem fra mange bilder, gamle bilder – 

spesielt i Østen hvor disse vesenene til og med blir fremstilt med tre par 

vinger. Det som gjør inntrykk er at vi, nettopp når vi når frem til en opplevelse 

av disse vesenene, kan erfare hvordan vi på en måte settes i spenning, 

settes inn i et spenningsfelt mellom oppe og nede. Det nedre kan 

man også betegne nettopp som et dyrevesen. Åndelig sett er dette et 

meget nøyaktig bilde, for vesenene har gitt en del av sin kraft og vesenhet 

inn i skapelsen og lever derfor også i ethvert menneske. Og vi forsøker da 

så godt vi kan å arbeide oss frem mot det. 

Med hensyn til det som den gang skjedde, må vi også lytte til det 

ord som Kristus talte: "Himlenes rike er kommet nær." Det hadde Han 

brakt ned på jorden. Men derved var noe mer sluttet sammen: Himmelriket, 

som ennå ikke var der, sammen med det riket som var skjult til stede 

hos menneskene, i hvert enkelt menneske. Nå begynte de å slutte seg 

sammen, slik at vi på den ene siden har å gjøre med helt jordiske og 

samtidig enkle mennesker, og på den annen side med en kosmisk bakgrunn, 

med et kosmiske vesen. Disiplene møtte Kristus på forskjellige 

måter. Først må vi da skille prinsipielt mellom de tre synoptiske evangelier 

– de tre første, og Johannesevangeliet. For det er en ganske klar grense 

mellom de tre første og Johannesevangeliet. Og vi vil først ta for oss de 

4

disiplene som blir kallet i Johannesevangeliet. Der begynner kallelsen, men 

så avbrytes den og vi må søke til de andre evangeliene for å kunne gå 

videre. 

Jeg vil gjerne gjenta det som vi begynte med, nemlig at gjennom 

Kristi tilsynekomst på jorden og det som har sammenheng med den, er 

himlenes rike kommet nærmere. Selvsagt har dette også berørt det som 

fantes i menneskene som en arv fra himmelen. For, som sagt, er det 

stjernekrefter til stede i menneskets åndelig-legemlige konstitusjon; de kan 

være skjult og må egentlig først hentes opp i bevisstheten. Denne arven er 

noe som blant annet astrologien alltid på en måte har forsøkt å vise. Som 

vi har sett, dreier det seg i bunn og grunn om meget opphøyede vesener 

fra det første, oversanselige hierarki. I sentrum står kjerubene, harmoniens 

ånder. Det er de som kan forbinde det åndelig-guddommelige med det 

jordiske. Det er også derfor disse vesenene blir beskrevet som dyrevesener 

i Johannes’ åpenbaring. Der kommer det til uttrykk at det ikke bare dreier 

seg om eterisk-åndelige vesener, men at det er vesener som har gitt en del 

av sitt vesen, sine krefter, inn i menneskeheten, slik at de nå er til stede i 

ethvert menneske. Og vi forsøker å betrakte det som nå skjer med 

mennesket gjennom et møte med Kristus, at det er en spesiell opplevelse 

som finner sted. I utgangspunktet kunne vi si: Selvsagt ville det menneskelige 

jeg, som er det individuelle i mennesket, være fullstendig uavhengig 

av slike begivenheter som finner sted gjennom hierarkiene. Men på samme 

måte som mennesket kler seg i et fysisk legeme, kler det seg også i et 

sjelelegeme. Mennesket er omgitt av et astrallegeme som man ikke uten 

videre kan erkjenne. Egentlig erkjenner man bare det som har forbundet 

seg med legemet, det som kommer til uttrykk som et emosjonelt-sjelelig 

element, og det er helt sikkert bare en liten del av det som vi kaller 

menneskets astrallegeme. Men det egentlige astrallegeme er meget større 

og mer omfattende, og det er nettopp det som er stjernelegemet. 

5

I. ANDREAS 

Så har vi for oss denne bevegende scenen hvor døperen Johannes 

har holdt på å døpe og står der med sine disipler. Kristus kommer forbi, 

døperen Johannes peker på ham, han har allerede betegnet ham som 

”Guds lam”, vi kunne også si ”Guds vær”. Så fortelles det at to av 

disiplene til Johannes fulgte ham. Den ene får vi også vite navnet på: 

Andreas. Den andre nevnes ikke med navn, og dette er en gåte som vi 

ennå den dag i dag kanskje ikke har løst. Andreas er den første disiplens 

navn, det betyr ”mandig”, for aner, andros betyr mann på gresk. Dette er 

anslag til et viktig motiv, nemlig det aktive initiativ som denne disiplen 

viser ved å følge døperens anvisning. Det er på en måte den grunnleggende 

handling der og da. For det første kan man altså fastslå: Dette 

mennesket handler, det kan sette sin vilje i bevegelse og følger med. Det er 

jo et meget viktig motiv her, og det karakteriserer helt og holdent dette 

menneskets vesen ved denne begynnelsen. Men det kommer mer i tillegg. 

Vi vet at Kristus vender seg og spør: "Hva søker dere?" Hvorpå de to 

disiplene spør: "Mester, Rabbi, hvor er ditt herberge?" I mange oversettelser 

heter det ellers: ”Hvor bor du?” Det er en bra oversettelse, men 

man kan også være konkret og snakke om selve boligen. Dette er et 

ganske vidtrekkende og dypt spørsmål, for det er vanskelig å forestille seg 

hvor denne boligen er. Så følger disiplene med. 

Etter en tid går Andreas til sin bror, Simon Peter, kaller på ham og 

sier: "Vi har funnet Messias." I dette øyeblikk gjøres den første begynnelsen, 

den grunnleggende begynnelsen. Og dermed er noe vesentlig innledet: 

Nemlig at Andreas blir begynnelsen til det som senere blir den indre 

krets av fire disipler, som foruten ham, består av de velkjente sentrale 

disiplene, Peter og de to Sebedeussønnene Johannes og Jakob. Han er den 

fjerde. Til å begynne med var det altså fire spesielle disipler. Lengre frem i 

Lukasevangeliet, i 9. kapittel, er det disse fire som spør Kristus om 

ødeleggelsen av tempelet. Andreas er altså blant dem. Han er også der 

ved den anledningen hvor det ikke er nok mat til alle som er til stede og 

det er han som sier: "Her er en liten gutt som har 5 byggbrød og to fisker", 

en litt hemmelighetsfull og merkverdig opplysning. Men vi kan også 

oppfatte det i goetheanistisk mening, i all enkelhet og slik det umiddelbart 

fremstår. Han har altså blikk for det konkrete, det som er der. Han har 

oppdaget at det finnes noe å spise, at det finnes brød. Det er også noe 

som er karakteristisk for ham. Men nå er det eiendommelige at denne 

Andreas, som i begynnelsen var så påfallende betydningsfull, ja, som 

faktisk var den som gjorde begynnelsen, han trer temmelig raskt i bakgrunnen, 

slik at det senere ikke lenger er fire som danner den indre 

kjernen av disipler, men bare tre. Men han blir ikke borte, han er et sted i 

bakgrunnen, selv om han ikke lenger er den som er aktiv og handler. Vi 

legger merke til at han ennå er med i historien om apostlene. Han fort- 

6

setter altså å være med, men i bakgrunnen. Det er en kjensgjerning som 

umiddelbart virker merkverdig. 

Men når vi betrakter livet, vil vi ofte legge merke til at det finnes 

mennesker som har en form for initiativkraft som på en måte gjør andre 

mennesker oppmerksomme på noe viktig, som får andre med seg. Slik 

utrettet også Andreas noe vesentlig gjennom å få med Peter som skulle bli 

sentral i kretsen av de tolv. Så ser vi stadig at slike mennesker plutselig 

unnlater å følge opp, og at nettopp denne spesielle kraften og evnen til 

initiativ trer tilbake og egentlig ikke lenger finnes. Dette er en eiendommelighet 

ved Andreas’ vesen, og i tillegg kommer det spesielle navnet han 

bærer. Det er nemlig belegg for å si at i evangeliene er navnet ett med 

vesenet slik det kommer til uttrykk i ordtaket: "Nomen est omen" – navnet 

er tegnet, og at navnet gir uttrykk for noe urbilledlig. 

Det vi da ser, er en polaritet i mennesket som faktisk hører til 

konstitusjonen, og i grunnen er disse polaritetene alltid til stede når vi 

snakker om hele mennesket. Men aldri finner vi dem så sterkt som hos 

dette mennesket, denne vesenheten, som vi betrakter her. Det er nemlig 

noe som er ganske karakteristisk for kraften i værens tegn. Som vi alle vet 

så godt: Det er nettopp væren som har denne initiativkraften i seg, det er 

den som stormer fremad. Ofte kan den bent frem trenge å møte hindringer. 

Når det virkelig dreier seg om en typisk vær, kan han eller hun overvinne 

alt, slik Frieder Nögge 2 sa det. Han var selv prototypen på en vær. 

Det er bare én ting væren ikke kan, i henhold til Nögge: Å gå gjennom 

åpne dører. Vi har sett at dette er et vesen som er i besittelse av en utrolig 

vilje og initiativkraft, men hvor likevel noe helt annet plutselig skjer, 

nemlig at det trekker seg tilbake, eller rett og slett unnlater å følge opp. 

Dette forekommer oftere enn man skulle tro, for det hører liksom ikke 

sammen med den kraften som er til stede. Det er en polaritet som også må 

være der, for den er rett og slett en følge av en alminnelig lovmessighet 

når det gjelder dyrekretsens krefter. Det ene kan ikke være der uten det 

andre. Alle bærer denne polariteten i seg, men den trer særlig sterkt frem 

hos væren, fordi her er det nettopp marskraften som virker. For Mars 

hører til væren og likeledes til viljen. Væren er på en måte Mars’ bolig, 

stjerneboligen. Da kan naturligvis et menneske ikke leve alene med denne 

kraften, motstykket må også finnes. Men det er naturligvis ikke noe som 

foreligger på en harmonisk måte fra naturens side. Det er ikke slik det er. 

Det hører likevel med til dette eiendommelige som man meget vel kan 

iaktta dersom man har øye for det. Det er også ofte til en viss grad 

kamuflert, for „væren“ vil ikke vedkjenne seg det, eller vil ikke vise det, 

men det finnes. 

Når man nå betrakter alt dette med henblikk på de første disiplene, 

da fremgår en enda større sammenheng. For ved tidevervet var denne 

værkraften den absolutte sentralkraft i Kosmos. Solen hadde hatt det 

viktige vårpunktet i stjernebildet væren i nesten 2000 år, og det hadde i 

2 Frieder Nögge (1955-2001) var en velkjent poetisk kabaretkunstner og visemaker i den 

antroposofiske bevegelse. 

7

utrolig grad preget historien før tidevervet. Det kan vi se allerede ved at 

nettopp ordet "Se Guds vær" innleder en helt ny begynnelse. Siden 

Abrahams tid var utallige værer blitt ofret. Det var ikke lam som ble ofret, 

det var værer: ”En lytefri vær” – det hadde spilt en helt sentral rolle. Det 

var på en måte menneskets svar, offersvaret på det som om våren hadde 

strålt ned til menneskene som solen i værens tegn. Og nettopp det hadde 

hebreerne, jødene, forstått. Vi har også den greske versjonen, det gyldne 

skinn. Men hos jødene var det høyst konkret hvordan denne strømmen av 

værer ble ofret i tidens løp, slik at det som nå dukker opp i Johannesevangeliet 

på denne måten, egentlig har karakter av et vidunderlig urbilde. 

Det første mennesket som nevnes ved navn og som nå følger Kristus, gjør 

det i værens kraft. 

Bartolomeus, Jacob den yngre (minor), Andreas 


Det som er uvanlig, og som Leonardo har fremstilt slik han har, er 

at Andreas hører til de få, vanskelige fremstillinger. Men det er slett ikke så 

vanskelig når man vet at gjennom resten av evangeliet sto Andreas ikke 

mer i forgrunnen, han hadde trukket seg tilbake. Han reagerte naturligvis 

på ordene: ”En av dere skal forråde meg” – det kan enhver selv fornemme 

og se, man behøver ikke være okkultist for å gjøre det. Han som hadde 

vært med fra begynnelsen og medvirket i avgjørende grad, hadde 

naturligvis sagt til seg selv: det har ikke jeg noe med. Personen det dreier 

seg om, nr. tre fra venstre, og man ser den avvisende geberden med begge 

underarmene. Han gjør denne geberden som er svært menneskelig. Hvor 

ofte skjer det ikke at mennesker, også de som ikke er født i værens tegn, 

sier når noe går vrangt: ”Jeg visste jo at det var noe jeg ikke hadde noe 

med.” Man har distansert seg, sier man. Og slik har Leonardo fremstilt 

8

denne realiteten. Selvsagt var den initierende handlingen, å følge Kristus, 

av uhyre viktighet, men etter kort tid spilte ikke Andreas noen som helst 

rolle lenger. Så man må egentlig forbauses over at Leonardo har grepet 

det an slik. Men – som jeg allerede har nevnt i mine Rafaelforedrag 3 – blir 

Leonardo fremstilt som en spesielt betydningsfull teolog av Rafael i fresken 

”Disputa”. 

Leonardo (stående til venstre, foran) 

Rafael: Disputa 

Utgangspunktet for Leonardos bilde er selvsagt evangeliet, hans 

utrolig dype og omfattende forståelse av evangeliet. 

Der virker disse kreftene som vi allerede har iakttatt, og det vi kan 

se, er at det finnes noe der i Johannesevangeliet, som et vidunderlig urbilde. 

Denne disiplen Andreas, som var den første som ble kallet og som 

fulgte Kristus etter tilskyndelse av døperen Johannes, må ses i lys av nettopp 

værens initiativkraft. Og det som er mest interessant, slik vi har betraktet 

det, er at det dreier seg ikke om værens fremadstormende kraft, 

den som man med Thomas Ring 4 kunne betegne som: Det viljesmessige 

drivende, men om det som likeledes hører til denne kraften – fordi alle 

3 Harald Falck-Ytter, Die Fresken ”Disputa del Sacramento” und ”Schule von Athen”, 

Verlag Freies Geistesleben, Stuttgart 1983 (ut av trykk). 

4 Thomas Ring (1892-1983), best kjent som den sannsynligvis største tysktalende astrolog i 

det 20. århundre. 

9

disse verdenskreftene bærer polariteter i seg – dette hos væren som viker 

tilbake og trer unna. Slik var det også i evangeliet. Etter den store, 

initierende handlingen da han sluttet seg til Kristus, denne opplevelsen av 

at noe ble vekket i ham gjennom marskraften som lever i væren, tilkalte 

han sågar sin bror med ordene: "Vi har funnet Messias." Det var en veldig 

opptakt, noe som så å si var blitt forberedt gjennom det spesielle han 

hadde opplevet og fremkalt gjennom tiden med hjelp av døperen 

Johannes. 

10

II. FILIP 

Skulle vi følge Johannesevangeliet, ville vi nå i vår betraktning 

komme til Peter som den neste i rekken. Men da Peter spiller en så 

sentral rolle helt inn i de avgjørende hendelser i Getsemane have, og for 

så vidt allerede ved nattverdsmåltidet, setter vi ham foreløpig i parentes 

og går videre. Johannesevangeliet beretter det slik: Dagen etter ville 

Kristus dra derfra til Galilea og treffe Filip. Han sier til ham: ”Følg meg!” 

Det gjør Filip. Av det kan vi se hvor helt forskjellig, hvor individuelt disse 

kallelsene blir skildret i Johannesevangeliet. Denne gangen kommer kallet 

gjennom Kristus selv. Da Filip forteller om dette etterpå, får vi høre hvordan 

han snakker om at han har funnet Ham som Moses og profetene har 

skrevet om. Det er noe helt annet enn hos Andreas; denne handler helt 

umiddelbart og evner å stille spørsmål, mens Filip forholder seg til 

tradisjonen og skriftens ord. Mens det hos Andreas er en viljesytring, en 

marsaktig værens impuls, er det noe helt annet hos Filip. Det er noe som 

nærmest kan beskrives som en passiv måte å ta til seg noe på, stoppe opp 

og gi rom for noe. Filip blir beskrevet meget mer utførlig i Johannesevangeliet. 

En gang har vi den uvanlige situasjonen hvor det ankommer 

noen grekere. Kanskje er det jøder fra Grekenland som i mellomtiden er 

blitt grekere, de har også grekernes egenskaper. Og disse grekerne er nå 

kommet, ikke for å høre Kristus, men – karakteristisk nok for grekere – å se 

Ham. At hensikten var å se Ham, står uttrykkelig i evangeliet. Og så henvender 

de seg til Filip, og til Andreas også. For navnene er jo greske, det 

ene betyr "mandig", og Filip betyr "hestevennen". Det var mennesker fra 

Galilea hvor den greske innflytelsen var sterk. De jødiske grekerne som er 

kommet, eller kanskje er de opprinnelig grekere, henvender seg til de 

menneskene hvor det foreligger en tydelig tilknytning, og den greske tilknytningen 

hos de to disiplene Andreas og Filip blir tydeligere. Men det er 

flere skildringer som gjør det hele mer konkret. 

Da Kristus før påskefeiringen trakk seg tilbake på berget ved 

Genesaretsjøen og så alle de menneskene som søkte Ham, stilte han Filip 

spørsmålet: ”Hvor kan vi få kjøpt brød slik at disse får noe å spise?” Slik 

evangeliet beretter det, var dette egentlig et spørsmål som bare berørte 

overflaten. Kristus visste selv hva Han ville gjøre. Filip svarte: ”Ikke en 

gang brød for 100 dinarer ville være nok til alle disse menneskene.” Her 

får vi øye på en sammenheng, her blir det tydelig hvordan Filip umiddelbart 

knytter spørsmålet fra Kristus til den situasjonen som omgir dem og 

forbinder det så ekstremt med det ytre at han til og med angir en sum 

penger når han svarer. På den ene siden er han helt til stede i nåtiden, 

men samtidig overser han fullstendig den åndelig-sjelelige tilstand hos disse 

11

menneskene og unnlater å ta hensyn til den i utgangspunktet; altså til 

spørsmålet om det skjulte indre som hører til ernæringsprosessen. Men å 

oppleve betydningen av sansenes virkninger i det indre, har også stor 

rekkevidde. 

I sine avskjedsord taler Kristus om at han går til Faderen. Da sier 

Filip til Ham: "Vis oss Faderen, og det er oss nok." Kristus går ut fra at 

disiplene nå vet hvem Faderen er og hvor han er, og da vet de også veien. 

Svaret til Filip er: "Så lang en tid har jeg vært hos dere, og du kjenner meg 

ikke, Filip? Den som har sett meg, har sett Faderen." Og med dette er 

egentlig det siste slør løftet i forhold til denne disiplens vesen. 

Denne spørsmålsstillingen skulle bli en omfattende teologisk 

debatt gjennom hele det 4. århundre, nemlig om Kristus er Faderen lik, 

eller om Han er den samme. Om dette sto det strid i kristenheten gjennom 

nesten et hundreår. Det var det store spørsmålet. Det skulle formes et 

credo, en trosbekjennelse. Det var en omfattende prosess, og den måtte 

på en måte presses inn i forstandssjelen som var kommet til, og det var 

ikke lett. Dette hadde man disputert over, og gjennom flere tiår var man 

delt i forskjellige leire når det gjaldt dette spørsmålet. På den ene siden er 

det mer menneskelig når man sier: Han er Guds sønn, han er ikke Faderen. 

Det er ikke slik at de to er den samme. Men på dette punkt uttrykker jo 

Johannesevangeliet seg svært entydig. Og det som står, er selvsagt ikke 

overfladisk. Det var problemet. Slik blir Filip gjort oppmerksom på noe 

som hører til sitt vesen, og gjennom det kan vi nå ta neste skritt og la 

fenomenene føre oss til å erkjenne at også her lå en forbindelse til det 

greske. For i den greske kulturkrets var det en spesiell tilknytning til solen. 

Det var en dags- og lyskultur i motsetning til hos hebreerne, jødene, som 

hadde sterk tilknytning til natten. Vi vet jo alle at den store påskehøytiden 

ble feiret i forbindelse med fullmånen, med månen i det hele tatt og med 

månens rytme. For de omkringboende folkeslag var denne kulturen derfor 

litt uhyggelig. Og når det gjelder Filip går vi på en måte inn i denne lysets 

region og da ser vi: Han er et menneske som er helt hengitt til det som 

viser seg for sansene, som lyset kaller frem. 

Vi kan da tenke på den delen av det greske som har sammenheng 

med Helena, med den kvinnelige del – vi må det ikke, men det er nærliggende 

– og vi ser hvordan Filip har evne til beundring når det gjelder 

det som åpenbarer seg i sansenes sfære som resultatet av det man ser. Det 

har Leonardo gjengitt slik: Til høyre ser man her en skikkelse i rødt som 

har reist seg med begge hender pekende mot hjerteregionen og på en 

egenartet og uforlignelig måte er hengiven nettopp til den Kristus som 

viser seg i det jordisk sansbare og åpenbarer seg i det ytre, i lyset. For Filip 

er dette et hjertets anliggende. Og vi ser jo skikkelsens kvinnelige holdning. 

Det er slett ikke nødvendig å gå i detaljer. Han er den eneste av 

disiplene som inntar en slik kvinnelig fremtoning, og den er forbundet 

12

nettopp med det greske og dette vitner evangeliet om. Det er altså jomfrukrefter 

som helt entydig viser seg her nettopp i denne holdningen, i 

hengivenheten og konsentrasjonen som er forbundet med den, og i måten 

denne disippel vender seg mot Ham som er opphøyet midt blant dem, 

mot Kristusskikkelsen. 

Samtidig fører det oss til det vidtrekkende spørsmålet som oppsto i 

urkristenheten med hensyn til det faktiske forhold: Hvem er det man står 

overfor i Kristusskikkelsen? Selvfølgelig er det gudesønnen, Kristus. Men, 

slik Han selv tydelig sa til Filip: "Den som har sett meg, har sett Faderen." 

Det var jo nettopp problemet for grekerne. De kunne ikke overskride 

terskelen til den skjulte Gud, den Gud som man egentlig bare kan erfare 

når man overskrider en terskel som har sammenheng med natten som 

dødens bror. Og dette vek som kjent grekerne tilbake fra. Men de visste 

like fullt at de hadde en gud som de manglet nærmere kunnskap om, 

nemlig den ukjente gud som også Paulus henviste til. Vi kjenner jo de 

ordene som bekrefter dette: "Heller en tigger i den øvre verden enn en 

konge i skyggenes rike." Egentlig var denne underverdenen, som også er 

dødens verden, lukket for grekerne. De hadde mange guder, de høye 

planetariske guder helt til Jupiter, til Zeus, men hva som lå bak, var ukjent 

for dem. Vi ser fremstilt, i all sin dramatikk, Filips store hengivenhet 

overfor Kristus som var kommet blant dem, men også hans manglende 

evne til å få øye på det som er bakenfor og som man også skulle se. 

(Fra venstre) Kristus, Tomas (bak), Jakob den eldre (major), Filip 

Leonardo: ”Nattverden” 

Sammenhengen mellom Kristus som var Gud eller Faderen lik, eller 

kun lignet Faderen Gud, var det spørsmål som var et utrolig viktig an- 

13

liggende i de første kristne århundrer. Dette var det omfattende teologisk 

strid om gjennom hele det 4. århundre. Det er altså et helt grunnleggende 

spørsmål vi berører her. Det var blant andre nettopp også gresksinnede 

mennesker, de såkalte arianere, som ville se Jesus Kristus mer fra den 

menneskelige side, bare som sønn, kun lignende Gud, noe som bestandig 

virker sympatisk. Men der kommer ikke det absolutte til uttrykk, det som 

her er gjengitt med ordene: "Den som har sett meg, har sett Faderen." Det 

er altså denne opplevelsen av det umiddelbare sanseinntrykk som fremstår 

naturlig, enestående og vakkert som blir til et spørsmål for Filip ved anskuelsen 

av Kristus. Det var en holdning som var ganske sterkt til stede i 

gresk åndsliv: "Kalos" som kunne oversettes med både vakker og sann. Det 

var ennå en enhet i århundrene før Kristus. Det skjønne var sant, og det 

sanne måtte også være vakkert. Det som beveger i vår tid er jo at denne 

enheten er falt fra hverandre. Man må i utgangspunktet stille spørsmål ved 

den, og den er ikke en selvfølge. Når man sier at det kan være delte 

meninger om hva som er vakkert, så er det en strid om hva som er sant. 

Dette er selvsagt ikke noe nytt, slik var det også i det gamle Grekenland. 

Men det var dog noe som var meget mer sammenhengende og harmonisk, 

etter det vi kan trekke av slutninger fra datidens kultur. Det 

innskrenkende som Filip opplevde, kan vi igjen godt karakterisere slik 

Thomas Ring har gjort det og sammenfatte denne stjernekraften som: Det 

stofflig begrensende. 

14

III. BARTOLOMEUS 

Nå møter Filip en annen disippel, og da må vi først klare å tyde det 

som står. Men det er ikke så vanskelig. I Johannesevangeliet kan vi lese 

hvem Filip møter, det er Natanael. Da sier han: Vi har funnet den som 

skriften beretter om, det er Jesus fra Nasaret. Til det svarer Natanael: "Kan 

det komme noe godt fra Nasaret?" Det vil si at Natanael mente han var 

vel orientert. Nå er navnet Natanael vanligvis ikke kjent som en av de tolv 

disipler. Men man kan gå nærmere inn på spørsmålet, og til det behøver 

man slett ikke å være okkultist. Man finner svaret i et godt teologisk 

leksikon. Da ser man at i fortegnelsen over disipler i de første evangeliene 

blir alltid navnet Bartolomeus nevnt i tilknytning til navnet Filip. De to 

hører altså sammen, slik som Andreas og Peter hører sammen som brødre, 

slik hører Filip og Bartolomeus sammen. Men de er ikke brødre, allikevel 

blir de alltid nevnt sammen i fortegnelsene. Slik er det ellers også i livet, 

noen mennesker ser man stadig i selskap med andre. 

Nå forekommer ikke Bartolomeus i Johannesevangeliet. Og så har 

man sagt: Det dreier seg sikkert om Bartolomeus, Johannes bruker bare et 

annet navn. Det å være kjent under flere navn var jo på ingen måte 

uvanlig. Vi vet jo at det var først da Peter kom til Kristus at han fikk dette 

navnet. "Du skal hete Simon Peter, klippen". Andre av disiplene hadde 

også fått navn. Med disse navnene var det slik at de skulle uttrykke noe 

virkelig, og så fikk disiplene nye navn. Det var noe helt bestemt som 

Johannes her ville gi uttrykk for, og det gjør han da også. Med Natanael 

forholder det seg nemlig på en spesiell måte. Det som berettes ganske mye 

om ham helt i begynnelsen av Johannesevangeliet. Natanael følger altså 

etter Filip og da han møter Kristus, får han høre Ham si: "Før Filip kalte 

deg, så jeg deg da du satt under fikentreet." Det er jo et uttrykk som 

favner vidt. På den ene siden kan man si at det er noe dagligdags. Det var 

mange fikentrær i Israel den gang. På den annen side vet man godt at det 

knytter seg en spesiell, spirituell tradisjon til fikentreet, som går langt 

tilbake, og som er et uttrykk for et menneske som var forbundet med 

Kosmos i særlig grad. Man kunne si en innviet. Men det blir raskt avdekket 

hva det dreier seg om idet Kristus sier: "Se, en ekte israelitt som det ikke er 

svik i." Dette kom som en tilføyelse. 

Det er meget vidtfavnende utsagn. For det første har vi motivet 

med fikentreet, det betyr at Kristus har sett ham allerede før Han så ham i 

legemlig skikkelse, og sett at han må være der som en spesielt betydningsfull 

representant for sitt folk. Og da han så dukker opp, faller disse ord: 

"En israelitt som det ikke er svik i." Man må på bakgrunn av det som den 

gang var situasjonen se at dette var et utsagn av utrolig rekkevidde. For 

jødene var jo kommet svært langt ned. La oss betrakte fariseerne og 

andre. Inntrykket er: Det er ganske få mennesker som ennå var i stand til å 

møte Kristus, eller å forstå Ham. Her står vi overfor noe ganske spesielt 

15

når Natanael blir løftet frem på denne måten. Når det demrer for ham, 

utbryter han: "Du er Guds sønn, du er Israels konge." Vi ser at det er brukt 

meget høye og ganske omfattende begreper. Tenk bare på navnene som 

rommer så meget, eller betegnelsen: "Guds sønn". Dette navnet har ingen 

brukt før, og så i tillegg "Israels konge": Det passer med det som Kristus har 

sagt før. De to begrepene er altomfattende. Det er et totalt utsagn. 

Nå må man spørre? Hva dekker seg under det å være en ekte 

israelitt? Av de mange betegnelser som er brukt om det jødiske folk, 

skjønner man at svaret ikke er liketil. Man har betegnelsene: Hebreere, 

israelitter og jøder. Det viser jo hvor mangfoldig dette folket er og hva det 

i tidens løp har gjennomlevet av forandringer og kanskje forvandlinger, 

men også nedgangstider. Og det er neppe en overdrivelse å si: Vi kan 

egentlig slett ikke forestille oss hva den opprinnelige mening har vært. 

Men her har vi likevel et avgjørende ord, en vidtrekkende henvisning fra 

Rudolf Steiner, om at det opprinnelig dreier seg om en sol-impuls i 

jødedommen. Det kan vi ikke lenger erkjenne i dag, for det har skjedd 

vidtrekkende endringer. Men hvordan disse menneskene opprinnelig har 

vært, det kan man tydelig se når man betrakter Michelangelos storslagne 

gjengivelse i det Sixtinske kapell. Ved siden av alle de store begivenheter 

som der er fremstilt, har vi sidefeltene. I disse sidefeltene blir de jødiske 

familiers liv fremstilt. Der hadde Michelangelo en egen intuisjon og spesiell 

ferdighet til å fremstille disse opprinnelige menneskene. Når man betrakter 

dette, ser man noe forbausende som bare kan beskrives med følgende 

inntrykk: I disse menneskene har den høyeste åndelighet føyet seg sammen 

med det jordiske i en vidunderlig harmoni. Det er kraftige mennesker, 

harmoniske og preget av det jordiske, men fullstendig fylt av det åndelige. 

Da kan man forstå noe av det som Rudolf Steiner mente med at i fortiden 

- naturligvis en meget fjern fortid - hadde noe sol-artet flytt inn i denne 

strømmen av slekter. Derfor ble Jesus av Nasaret født der, ved slutten av 

denne tid. Da fremsto det sol-artede helt og fullstendig. Egentlig hadde det 

vært til stede som kim i generasjoner, men selvsagt hele tiden i det skjulte. 

En ekte israelitt betyr: I dette mennesket er noe opprinnelig solartet. 

Og det sol-artede, hva er det egentlig for en kraft? Det er en 

betydelig astrolog, Thomas Ring, som jeg ofte siterer fordi han på en 

vidunderlig måte har sammenfattet dyrekretsens krefter. Og dette solartede 

beskriver han som: Det viljesmessig sammenfattende. Det er 

solkraften, den som kan bevirke en enhet som ikke går over i spesialisering. 

Det vet vi jo allerede om menneskets vesen når vi betrakter 

menneskets hånd: Hele menneskets fysiologi er egentlig en frihetens 

fysiologi. For et menneske er intet forut bestemt i den forstand at det er 

noe spesielt som allerede er bestemt, mennesket er et fullstendig åpent 

vesen. Men i det ligger også det som er uhyre vanskelig, nemlig at for at 

dette skal oppfylles, gripes, må mennesket ha den spesielle kraften som 

kan sammenføye det som ikke er fastlagt til en enhet. Ikke alltid, selvsagt. 

16

Det kan også være at det er nødvendig med en spesialisert flerfoldighet, 

men også det kan bare skje når mennesket har dette enhetlige i seg. 

Fra venstre: Bartolomeus, Jakob den yngre (minor), Andreas 


Når vi nå betrakter Bartolomeus og Natanael sammen og kaster 

blikket mot den skikkelsen som er vist helt til venstre på bildet, da ser vi 

her hvordan et ungt menneske - han er fremstilt som en kraftig ungdomsimpuls 

- hvordan han reiser seg uten å rette blikket mot noe bestemt, men 

viser at han er beredt til å handle ut fra helheten. Og kanskje kan vi også 

umiddelbart erkjenne hvordan han her reiser seg som en løve som forbereder 

seg til sprang. Vi vet jo at i dyrekretsen er solen representert ved 

løven. Solen hører hjemme i stjernebildet løven. Så det er dette motivet 

som her ligger bak. Her er et menneske som ikke beskjeftiger seg med seg 

selv, eller med en annen. Han konverserer ikke. Han retter ikke oppmerksomheten 

mot midten av bordet, han begynner å reise seg med spørsmålet: 

Hva er det egentlig som er i ferd med å skje? Hva er det som foregår, 

eller hva kan vi gjøre? Han søker det samlende overblikk, enheten. 

Den åpenbarer sitt slektskap med solen i denne vidunderlige bevegelsen, 

foretatt av et menneske og gjengitt av Leonardo. 

Dette, og mer til speiler seg her i Bartolomeus-Natanael. Samtalen 

mellom Natanael og Kristus kulminerer i de vidunderlige Kristi ord: 

"Fordi jeg sa deg at jeg så deg under fikentreet, derfor tror du? Du skal få 

se det som er større enn dette. Sannelig, sannelig sier jeg dere. Dere skal se 

himmelen åpnet og Guds engler stige opp og stige ned over Menneskesønnen." 

Dette er også en sol-artet åpenbaring og egentlig den avgjørende 

innledning i Johannesevangeliet for denne kretsen av disipler, og man ser 

at her har Johannes gitt videre noe helt spesielt. Han har avdekket noe 

17

som var der, på det israelittiske folks grunn, som avgjørende innledning til 

de forskjellige disiplenes erfaringer. Og man ser av dette fremfor alt at 

betegnelsen Bartolomeus-Natanael også har dette omfattende, så å si alfa 

og omega. "Du er Guds sønn, du er Israels konge." Dermed er egentlig alt 

sagt, og slik kan det også i samme mening gå videre i evangeliet. 

Dermed er vi kommet et stykke videre og har sett at det foreligger 

en interessant spørsmålsstilling i det som Johannesevangeliet sier om 

Natanael. Filip finner Natanael. I tilbakeblikk ser vi at Bartolomeus alltid 

blir sett sammen med Filip, og at Bartolomeus ikke dukker opp i Johannesevangeliet. 

Så det var meget nærliggende å se dette som en og samme 

identitet og å kalle denne skikkelsen Bartolomeus Natanael. Vi ser hvordan 

dette innleder hele Johannesevangeliet, dette store møtet med Natanael 

som vi kan se helt til venstre som en ungdommelig skikkelse i ferd med å 

reise seg som en løve. Den bringer til uttrykk det som ligger i den hebraiskisraelsk-jødiske 

natur, den som vi i dag knapt opplever, men som en gang 

var og som skulle komme til uttrykk gjennom ordene: "Se, en ekte israelitt 

som det ikke finnes svik i." 

18

IV. MATTEUS 

Fra venstre: Matteus, Tadeus, Simon 

Nå kan vi ikke uten videre fortsette ut fra Johannes-evangeliet, vi 

må gripe tilbake til de synoptiske evangelier og betrakte en ung mann som 

er sterkt i forgrunnen på bildet. Det er den skikkelsen som er gjengitt helt i 

blått på venstre side i utsnittet overfor, og som gjør en bevegelse som om 

han vil innby noen. Han vender seg mot to disipler som sitter ved enden 

av bordet og er opptatt med hverandre. Det er ikke tvil om at disse to har 

noe meget viktig å snakke om, men slik er det jo ofte i livet. Det er noe vi 

alle kjenner. Vi har ofte noe meget viktig å foreta oss, og forsømmer 

imens det vesentlige. Det er jo et stadig tilbakevendende, pedagogisk 

problem i forhold til oss selv. Og denne skikkelsen som foretar seg noe – 

for man ser jo at han foretar seg noe - det er disippelen Matteus, han som 

har skrevet Matteus-evangeliet. Da behøver vi ikke forske videre. Vi vet at 

tradisjonen helt fra urkristen tid har latt Vannmannen stå ved Matteus’ 

side, på ulike måter og alltid formet kunstnerisk på nytt. Vi har altså foran 

oss denne kraften som henger sammen med Vannmannen, og vi vet det er 

et tema som er aktuelt for vår tid. New-age bevegelsen vil jo ha det til at 

vi allerede befinner oss i Vannmannens tidsalter. 

Det er en kjerne av noe riktig der, men det var allikevel galt slik det 

ble lagt frem. Det er dessverre slik at når man fremlegger en del av en 

sannhet som om den var hele sannheten, da blir denne delen heller ikke 

riktig. Men vi vet at Johannes’ åpenbaring, som i 4. kapittel skildrer 

19

visjonen av tronen, på samme sted taler om de fire livsvesener. Johannes 

vitner om det som der gjøres synlig for ham. Teksten lyder slik: "Jeg vil 

vise deg det som skal skje heretter." Etter 2000 år er tiden kommet, slik at 

Vannmannens krefter allerede påvirker vår tid. Nå ser vi i Leonardos bilde 

hvordan det her kommer til syne en ganske overordentlig sosial agering. I 

en viss forstand var det samme å finne allerede hos Andreas, men hos 

Væren er det noe spesialisert, oftest punktuelt, og i en viss forstand 

målrettet. Hos Vannmannen er det på ingen måte tilfelle, her ser vi: I 

engere forstand er Matteus den som innbyr ved nattverdsmåltidet. Det ser 

man av den inkluderende gestus han gjør, og av fargen også - denne 

vidunderlige, omsluttende blåfargen. 

Denne disippelen var toller av yrke. Kristus hadde så å si kalt ham 

vekk fra tollboden. Dette var på den tid et meget tvilsomt yrke i de 

jødiske områdene, for derved sto Matteus, som også går under navnet 

Levi, egentlig i romernes tjeneste. Men ved det, var han også et menneske 

som befant seg ved en betydningsfull terskel, ved en grense som stadig ble 

overskredet av forskjellige mennesker: Alt som kom fra Romerriket og 

ville inn i Israel. På den annen side Israelittene når de ville ut av landet. 

Man kan si at hos ham var det forprogrammert et kosmopolitisk element. 

Dette beskrives også i evangeliet, nemlig at Matteus straks sørget for å 

bringe menneskene sammen og inviterte en gruppe til seg i sitt eget hus 

eller i et annet hus. Han hadde altså en impuls til å føre menneskene 

sammen. I denne impulsen var selvsagt også Kristusimpulsen til stede i 

ham. 

Egentlig går det meget lengre enn dette. For gjennom Matteusevangeliet 

har vi direkte tilgang til et ganske omfattende mikaelsk element. 

I mikaelstiden leser vi i Kristensamfunnet alltid fra 22. kapittel i dette 

evangeliet. Der finner vi en lignelse på krigerske hendelser i lignelsen om 

hvordan himlenes rike er likt en konge som forbereder sin sønns bryllup. 

Det fortelles hvordan tjenerne ble sendt ut for å invitere de menneskene til 

bryllupet som det egentlig var meningen skulle komme. Men de ville ikke 

komme. De gikk til sine gjøremål. De ble da innbudt en gang til, men de 

slo i hjel kongens tjenere. Da ble kongen harm, han rykket inn i deres 

byer, satte fyr på dem og slo menneskene i hjel. Så sa han til tjenerne at de 

skulle gå ut på veiskillene og be til bryllups alle som de fant, både onde og 

gode. Slik skjedde det også. Der satt de alle benket ved bryllupsbordene 

og feiret bryllupet. Så står det videre: Kongen gikk da inn og så et 

menneske som ikke hadde bryllupskledning på, og han talte til ham og 

spurte ham: ”Min venn! – Hvorledes er du kommet inn her og har ikke 

bryllupskledning på?” Det står at mannen tidde. Hvorpå kongen sa til 

tjenerne at de skulle binde ham på hender og føtter og kaste ham ut i 

mørket utenfor hvor det er gråt og tenners gnidsel. Og han avsluttet med 

ordene: ”For mange er kalt, men få er utvalgt.” 

Det finnes vel knapt en lignelse som er blitt så forkludret innenfor 

kirkekristenheten som denne, for man har selvsagt, på overfladisk vis, gått 

20

ut fra at nå er dette mennesket blitt straffet. Det er så å si havnet i et slags 

fengsel. Emil Bock, som var Kristensamfunnets andre erkeoverlenker og 

har skrevet en rekke bøker, har ved slike anledninger snakket om at det 

helles ”moralinsyre” over visse evangeliesteder. Dette moraliserende 

element har jo sneket seg inn i forhold til mye av det som står i 

evangeliene, slik at man slett ikke merker det lengre. I denne lignelsen 

fremstår det jo for eksempel som utrolig gåtefullt hvorfor det slett ikke gis 

noe svar på hvorfor dette mennesket forholder seg taust. 

Men før det skjer, er vi allerede stilt overfor et stort spørsmål, 

nemlig at både gode og onde blir invitert til denne bryllupsfeiringen. Alle 

blir samlet og til å begynne med skjer det ikke noe mer med disse 

menneskene. De blir aldeles ikke delt inn i gode og onde eller noe slikt, 

det begynner rett og slett med at de får ta plass. Det er bare den kjensgjerning 

at de som var til stede, var blitt innbudt på denne måten, etter at 

det opprinnelig hadde vært en utvalgt forsamling. For i første runde 

dreide det himlenes rike som nok kan sjokkere mange, for det benyttes seg 

selvsagt bare om mennesker som var umiddelbart bekjente av kongehuset, 

venner osv. – slik det også er i virkeligheten. Men de ville ikke komme, og 

så kom etter hvert alle mennesker i betraktning. Dette er i seg selv en 

betydelig kjensgjerning, og den viser direkte hen på et annet mikaelsk 

trekk ved vår samtid: Denne mikaelsimpulsen, som vi kan kalle den, er 

egentlig et menneskehetsanliggende, og at menneskene i mange sammenhenger 

i virkeligheten blir berørt av en annen verden, av en annen holdning, 

av den oversanselige verden. I bunn og grunn kunne menneskene 

der, dersom de kunne ta de riktige skritt, umiddelbart komme til bevissthet 

om at de vel står tilbake for virkeligheten på et annet sted. Derfor er dette 

evangeliet, denne lignelsen, så ufattelig mikaelsk, for det er tydelig at det 

dreide seg om et menneskehetsanliggende. 

Kanskje har De allerede lagt merke til at det er nettopp dette 

Matteus her gjør i praksis. For hans gestus er helt tydelig denne innbydende 

gestus - riktig nok er bare kretsen av disipler til stede, men det er noe 

som kommer til uttrykk hos ham: Det helt dypt og omfattende menneskelige, 

som til en viss grad hører til vannmannen, og som gjør anspråk på 

dette storslagne ved å være menneske. Det er dette storslagne, som 

utfolder seg ved sosialitet i ordets ekte betydning og som vil trekke de 

andre med i en uvanlig viktig hendelse. Og så den neste gåten, det 

mennesket som i lignelsen blir styrtet ut i mørket. Heldigvis begynner det i 

våre dager å falle litt mer lys over situasjonen når det gjelder denne beretningen. 

Det er noe med spørsmålet som begynner med ordene: "Min 

venn". Hvem ville vel oppføre seg slik, å snakke til en og si "min venn" og 

så i neste øyeblikk binde ham på hender og føtter og kaste ham ut? Man 

må rette blikket mot det selvmotsigende i dette. Og da ser man at her er 

en dyp evangelievisdom forbundet med mysterievisdom, det handler 

egentlig om en mysterieberetning, en mysterietildragelse. 

21

For det som forberedes her, er jo nettopp ikke at menneskene, som 

i gammel tid til en viss grad skulle forbli i den oversanselige verden, altså 

på denne bryllupsfesten, og forblir der, men her er et menneske som er i 

stand til å bestå også når det således blir kastet tilbake til den ytre fysiskjordiske 

verden. Man kan også tolke det helt annerledes. Man kan si: På 

den ene siden er tilværelsen slik at den er årsak til gråt og tenners gnidsel, 

det er noe det voksne mennesket opplever. Men på den annen side kan 

man si at det er noe som kjennetegner det lille barnet som gråter når 

tennene bryter frem. Der har man altså to helt forskjellige aspekter. Så er 

spørsmålet hvorfor den ene ikke ga noe svar. Det kan jo være at det ikke 

ble gitt noe svar fordi vedkommende var så overveldet av hele situasjonen. 

For det var noe ganske enestående denne kongen gjorde, rett og slett 

å innby alle og enhver. Han hadde jo også kunnet gjøre et utvalg. Men 

alle ble innbudt. Man ser, det åpner seg vide perspektiver og et romlig 

perspektiv når det gjelder det menneskelige samfunn, hele menneskeheten 

kan man si, for de representerte menneskeheten på godt og ondt. Og 

dertil kommer tidselementet: Billedhendelsen kan enten være uttrykk for 

reinkarnasjonens nødvendighet – den utstøtte blir kastet ut fra festmåltidet 

(himmelen) og sendt tilbake til det ytre liv – eller for en anerkjennelse av å 

måtte leve i de ytre jordiske forhold. Disse ble ofte i de gamle mysterier 

ansett for å være et fengsel. På lignende måte var også Lazarus bundet på 

hender og føtter. 

Bare det gir mening til det som Matteus har gjennomgått i sin 

kristusopplevelse, i sin helt spesielle opplevelse. For det som han har 

gjennomgått, det hadde med selve menneskets hemmelighet å gjøre, 

hemmeligheten at mennesket begynner å oppleve seg som en del av 

menneskeheten. Det er et dypt mikaelsk element. Ikke som del av en 

familie eller nasjon eller rase, men som del av en menneskehet. Rudolf 

Steiner har i de såkalte 12 stemninger som han har gitt for eurytmien, på 

vidunderlig vis skildret denne omsluttende kraft hos Vannmannen. I dette 

mantraet formet han det slik: "Begrenset ofre seg for det grenseløse." Der 

har vi det første motivet som vi betraktet innledningsvis, det fysisk-jordisk 

begrensede menneske. Men han har evnen til å hengi seg til det grenseløse. 

Det ligger til grunn i hans vesen. "Begrenset ofre seg for det grenseløse." 

Og så heter det videre: "Det som savner grenser, danner selv grenser 

dypt i sitt indre“. 

For det skjer også at mennesket uten videre bemerker: Han eier 

ikke grenser, han vil ingen grenser ha. Det er også noe vi kjenner til hos 

mange mennesker. De vil slå seg løs, som man sier. I utgangspunktet er det 

jo noe riktig som ligger til grunn. Hvorfor skal man ikke slå seg løs? Før 

snakket menneskene om at livet på jorden var et fengsel. Da er det helt 

berettiget å slå seg løs. Men da må man også ha det som skal til. Et 

gammelt ord sier at det mennesket som kjenner sine egne grenser, er en 

stor kunstner. Det viser til menneskets selverkjennelse. Der lærer 

mennesket å erkjenne sine grenser. "Det som savner grenser, danner selv 

22

grenser dypt i sitt indre“. I disse to setningene ser man saktens at dette er 

usedvanlig aktuelt for vår egen tid. Vi merker at her foreligger det en 

opplevelse som vi umiddelbart kan medoppleve, nemlig Vannmannens 

kraft. Leonardo har maktet å skildre den på en så vidunderlig måte at det 

helt presist treffer det som var til stede som kraft hos disippelen Matteus. 

Så til slutt, denne skikkelsen i forgrunnen som er Matteus, helt kledd 

i blått og som også her er den som innbyr, slik han var den gang i møtet 

med Kristus, han som umiddelbart kalte menneskene sammen og feiret 

med dem, feiret at Kristus var hos dem. Hans opplevelse besto jo nettopp 

i det som Leonardo her har skildret på denne måten: det sosialt samlende. 

Fra Thomas Ring har vi det sammenfattet i få, pregnante ord: Det åndelig 

ordnende. Det er denne vidunderlige kraften som der kommer til uttrykk. 

Matteus vil bringe orden i det som foregår, og han legger merke til at det 

er to ved bordets høyre ende som ikke følger med på det som foregår i 

midten, det som egentlig skjer. De er opptatt med viktige saker, men overser 

det vesentlige. Og nå kan vi med én gang vende oss til disse to 

skikkelsene som Matteus gjerne vil trekke med inn. Det er jo denne 

vidunderlige vannmannimpulsen som vil bringe orden. 

23

V. SIMON ZELOTES 

Fra venstre: Matteus, Tadeus, Simon Zelotes 

Helt til høyre ved bordet ser vi at det sitter to gamle skikkelser, – i 

kontrast til venstre ende av bordet hvor Natanaels ungdommelige 

skikkelse reiser seg. Det er på en måte som om han er klar til innsats ut fra 

denne helheten som svarer til løve-sol-kraften. Vi skal straks komme til det 

som egentlig ligger i det at disiplene til høyre fremstilles som meget eldre. 

Og når vi nå betrakter denne skikkelsen ved bordenden til høyre, tror jeg 

nok De vil være enig med meg, man trenger ikke å være verken klarsynt 

eller okkultist. Man behøver ikke en gang å gå frem på goetheanistiskfenomenologisk 

måte, for man ser jo umiddelbart og tydelig hva det 

handler om her. Det er et menneske som veier sine tanker, argumenter og 

synspunkter, som altså utfører denne geberden. Det er jo tydelig en 

geberde – slik man bruker i en forklarende samtale: – På den ene siden – 

på den andre siden – den ene tanken veies mot den andre. Med dette har 

vi her å gjøre med vektens krefter. 

Nå kunne vi straks bli forbauset over at nettopp denne, for oss så 

spesielle kraften, kommer til uttrykk her på en slik, noe innskrenket måte. 

Som mange vet, spilte vektens kraft en uhyre viktig rolle i de førkristne 

århundrer. Hundreårene før Kristus var en tid da erkeengelen Mikael var 

steget opp til å være regent for hele tidsalderen. Da fremsto den utrolige 

skikkelsen Aleksander den Store. Han ble i ettertid forgudet, og man 

kunne bare si: Det var Mikael som virket gjennom ham. På annen måte 

kunne man ikke forstå hans enorme gjerninger. Vi vet jo også at denne 

24

ånd, den mikaelske ånd, var den førende ånd, folkeånden, i israelittenes 

religion. Den spilte en enorm rolle i den viljesinnsats som ble frembrakt, 

men især også i de tidlige tankekrefter som våknet allerede hos Abraham. 

Tanker som kunne rette seg mot jorden, hvor den jordiske tanke var til 

stede lenge før den dukket opp i Hellas. Det var noe som var nært 

forbundet med Mikaels virke og som nådde et visst høydepunkt i århundrene 

før Kristus. Det som foreligger her, ser vi jo også tydelig ved at i 

århundrene etter Kristus, ja helt inn i vår tid, er denne erkeengel og 

tidsånd blitt fremstilt med vekten ∗ 

Det har sin årsak i at i perioden før tidevervet, gikk solen i sitt 

årsomløp om høsten inn i vektens tegn eller dyrekretsbilde, noe som den 

gangen var det samme. Derved ble høsten sett som Mikaels tid. Da ble 

også jødenes kjente løvsalsfest feiret som den store, altoverskyggende 

høstfest som motstykke til vårens påskefeiring. Det var årets to store 

festligheter. Det som nå er skjedd gjennom disse kreftene, er naturligvis så 

mangt. For det første er det denne viljesinnsatsen som vi kan oppleve i 

hellensk tid gjennom Aleksander den Store, men det er også det andre 

som vi betrakter her, at menneskelig tenkning egentlig bare kan erverves 

når vektens kraft er virksom. Det betyr at menneskets sjelekrefter - tanke, 

følelse og vilje – kan bringes i harmoni. Dette er på ingen måte noe 

selvsagt, for et viljesmenneske vil alltid være i forkant med sine handlinger 

og vil først i ettertid kunne se om det var riktig eller galt. Et menneske som 

har tilbøyelighet til følelser og fornemmelser, vil ofte oppdage at det 

egentlig er henfalt til svermeri eller store illusjoner. Det kjenner vi til i alt 

menneskelig samvær. Aller vanskeligst synes det å være hos de menneskene 

som til en viss grad allerede er i stand til å tenke. For der står man 

overfor opplevelsen at man kan tenke. Tenke kan man også til en viss 

grad i engere forstand – som intellektuell tenkning. Men nettopp ved den 

etablerte, intellektuelle tenkningen er det vanskeligst for mikaelskraften å 

komme til. For denne tenkningen må først gi rom for en dypere, mer 

omfattende tenkning. Den tenkeevnen som allerede er der, er noen 

ganger det som stenger mest. Først når disse tre kreftene virker harmonisk 

sammen, kan det fremstå som vi kan oppleve som riktig og etter hvert 

frigjort tenkning. 

Så er da også Mikael av Rudolf Steiner betegnet som tankefyrsten i 

Kosmos, fordi denne erkeengelen hadde i forgangne tider – gjennom sine 

virksomme krefter fra vekten – lagt grunnlaget for den greske filosofi, og 

for den israelittiske tenkning som i høy grad var vendt mot det jordiske. 

Det kan umiddelbart virke forbausende at dette ikke blir fremstilt større 

her, det som i noe forminsket form er vist ved den disippelen som sitter til 

høyre ved bordet og som bærer navnet Simon Zelotes. Men det er med 

god grunn. Først selve navnet: Betegnelsen zelot var den gang forbundet 

med et religiøst-politisk parti med sterk tilbøyelighet til det fanatiske. Vi 

kan ikke fastslå om Simon tilhørte dette partiet, det er heller ikke så 

∗ Jfr. Draumkvedet: Sankte Sole Mikael veier sjelene. (Overs. anm.) 

25

vesentlig, men han fremstår som en ivrig person. Man oversetter hans 

navn med Simon ivreren. Iver, det er et ord som er blitt litt borte. Det 

ligger et meget gammelt, indogermansk ord til grunn. Det er en sjelelig 

kraft, og vi vet at den er ganske overordentlig viktig når barn har denne 

sjelekraften. Det er noe som stiger opp fra viljesopplevelsens dyp. Et barn 

som ikke er skikkelig ivrig, kan vel egentlig ikke gjennomgå en helt sunn 

utvikling. Det er vidunderlig å oppleve iveren, når den ennå er til stede, 

for den er kommet litt i miskreditt. Når denne egenskapen vedvarer for 

lenge, oppleves det ikke fullt så overbevisende. Tvert imot snakker man 

om at barnet er en streber, at iveren er blitt til ensidig streben. Men når 

man ser på iveren i sin opprinnelige form, ser man at det er noe helt 

storartet når et slikt menneskelig urinstinkt blir virksomt. Vi finner også det 

kjennetegnende ord i Johannesevangeliet (2,17) hvor disiplene nettopp 

har opplevd hvordan Kristus av omsorg for templet drev ut 

duekremmerne derfra. De husker ordet fra salmen 69: "Iver for ditt hus 

skal fortære meg." Det var altså noe som var karakteristisk for jødene, og 

nettopp i forbindelse med det mikaelske element, at denne iveren på den 

ene side viser seg som beredskap til å handle, være aktiv, og samtidig 

lærer menneskene å tenke. Det går hånd i hånd når man er riktig ivrig. Så 

ser vi da her denne disippelen som bærer et slikt navn og dermed bringer 

til uttrykk noe urjødisk. 

Men igjen er spørsmålet, hva er det vi står overfor her når denne 

impulsen på en måte virker så liten? Nåvel, slik var det faktisk ved det 

store tidevervet. Det vet jo enhver. Man kan for eksempel betrakte 

helligtrekongerspillet fra Oberufer der de skriftlærde blir rådspurt. De 

gestikulerer da på de mest utrolige måter, og vi får en karikatur av 

nettopp iveren. Denne karikaturen var hyppig til stede i datidens jødedom 

da man ikke bare beskjeftiget seg med tolkning av loven, men også 

tolkninger av tolkningene. Alt var gått inn i forstandssjelen i et slikt utrolig 

omfang, at egentlig bare det intellektuelle ble tilbake. Det var denne 

uryddigheten, som også Kristus hadde å gjøre med i forhold til fariseerne, 

der alt hadde kjørt seg fast inne i forstandssjelen – som jo var nødvendig. 

Fordi jødene allerede meget tidlig hadde gått inn på denne veien, forelå 

en ganske overordentlig vanskelig situasjon som fikk sterke ettervirkninger 

gjennom århundrer og årtusener. Resultatet var at denne mektige, 

mikaelske impuls på en måte var kommet til veis ende og bare hadde få 

representanter i jødisk sammenheng. Vi ser det for eksempel når vi ser på 

Nataneal i begynnelsen av Johannesevangeliet, og for så vidt også senere i 

Saulus som ble Paulus. Den var selvsagt fremdeles der, denne uhyre, 

jordisk pregete tankekraft. Men i det store og hele var det skjedd et slags 

fall, og menneskene var da bare rent hodemessig utviklet. 

Her ser vi hvordan vektens krefter hos Simon Zelotes blir fremstilt 

på en vidunderlig måte. Vi erkjenner hvordan det fører til at det også 

finnes en kristusopplevelse i denne spesielle friheten når vektkraften i det 

indre blir brukt idet et argument veies og holdes opp mot et annet. Det er 

en fremadskridende læreprosess for tenkningen som kan frembringe noe 

26

nytt. I den forstand finnes det til og med her en bestemt kristusopplevelse. 

Såfremt denne prosess ikke bare foregår intellektuelt, må viljen tre til. Da 

må vektevnen bæres og oppretholdes i det indre slik tilfellet var i jødefolkets 

store fortid. Da viser den seg som: Det åndelig styrende, slik 

Thomas Ring har sammenfattet det. I de følgende betraktninger stammer 

disse sammenfatningene alltid fra denne betydelige astrologen. 

27

VI. JUDAS THADDEUS 

Fra venstre: Matteus, Judas Thaddeus, Simon Zelotes 


Simon Zelotes er i ivrig samtale med en annen som sitter skrått 

overfor ham. Denne gjør, som vi ser, en annen gestus. Han holder høyre 

hånd slik at den peker mot brystet. Denne skikkelsen heter Judas - ikke 

Judas Iskariot men Judas Thaddeus eller Lebbäus, som blir oversatt med 

lille hjerte. Det kunne se ut som om han peker på hjertet i brystkassen. 

Denne disippelen spiller en rolle på et meget viktig sted i Kristi avskjedstale. 

Kristus snakker da med sine disipler i et samvær av helt spesiell 

karakter, og Judas Thaddeus vekkes til en opplevelse utenom det vanlige: 

Han stiller spørsmålet direkte: "Hva kommer det av at du vil åpenbare deg 

for oss og ikke for verden?" Og så får han dette vidunderlige svaret: "Om 

noen elsker meg, da holder han mitt ord, og min fader skal elske ham, og 

vi skal komme til ham og ta bolig hos ham." Det blir altså gitt et svar som 

man til å begynne med ikke riktig forstår fordi man ikke er forberedt på at 

spørsmålet rommer så mye. For det var, og er, et spørsmål av usedvanlig 

stor rekkevidde. Det er et skjebnespørsmål vi står overfor her, et spørsmål 

som går uhyre dypt, hvorfor noen få mennesker – blant dem disiplene – er 

utvalgt til å ta del i slike åpenbaringer helt fra begynnelsen. 

Det er til en viss grad rett og slett et spørsmål om karma, menneskehetens 

karma eller karma for de enkelte mennesker som omgir Kristus. Og 

nettopp gjennom dette spørsmålet får vi det vidunderlige svaret: "Om 

noen elsker meg, da holder han mitt ord, og min fader skal elske ham, og 

28

vi skal komme til ham og ta bolig hos ham." Dermed er spørsmålet besvart. 

Det handler om forholdet mellom kjærlighet og ord, om evnen til å 

holde ordet. Man vet jo at i grunnen er dette på en måte et av de dypeste 

pedagogiske spørsmål som man kan stå overfor i skolen. Hva slags forhold 

har barnet til ordet, i hvilken grad beholder det ordet og i hvilken grad er 

det i stand til å forholde seg til det på rett måte? Egentlig handler det om 

dette gjennom hele livet, å holde seg til ordet som da forbinder seg med 

menneskets aller innerste, dypeste ferdighet og gjennom det skape 

skjebne, lide skjebne, og til slutt kommer opplevelsen av karma. Judas 

Thaddeus’ vidtrekkende spørsmål viser til alt dette. Og nå kan vi spørre, 

hva som egentlig åpenbarer seg? De som har følelse for denne gestusen, 

ser med en gang og helt tydelig at det er en gestus som viser til hele 

brystkassen. Allerede den avrundete gestusen, retningen, viser det helt 

tydelig. Man aner at også venstre hånd kanskje antyder en lignende gestus. 

I eurytmien er dette et tydelig uttrykk for krepsens krefter. Disse kreftene 

kan sammenfattes slik: Det sjelelig skapende. Dette var litt overraskende 

for meg, noe jeg ikke slik med en gang kunne innordne. 

Den la oss se hvor sentralt dette utsagnet er. For det som Kristus sier 

her: "Om noen elsker meg, da holder han mitt ord - ". Det er noe som angår 

menneskets sjel, og det er da noe vi ikke uten videre er innstilt på. Vi 

er innstilt på åndelig streben. Man kunne også tale om en sjelelig streben, 

og nettopp her er dette karakteristisk for disse kreftene. De hadde meget 

stor betydning i de førkristelige århundrer da sommersolverv fant sted i 

krepsens tegn. Ennå anbringer dagens astrologi for det meste sommersolverv 

der. På tilsvarende måte fant vintersolverv sted mens krepsen sto 

høyt og kulminerte på himmelen. Nå vet man at det er ikke solen som 

hører hjemme i krepsen, det er månen. 

Dette fører oss inn i en dyp hemmelighet, for månens krefter er i 

høy grad mangfoldige. Den ene siden ved månekreftene er det som fører 

til inkarnasjon, til legemliggjørelse, til å opprettholde livet på jorden – 

men også til å bevare. De er bevarende krefter, men også reproduserende 

krefter - hos menneskene så vel som i alt som vi opplever på jorden. At 

snøfnugg dannes, at plantene spirer frem på nytt, at alt gjentar seg på rett 

måte, det står i forbindelse med månekreftene. På den måten møter vi 

også her nøyaktig det samme motivet, å holde eller bevare: "Den som 

holder mitt ord--", de dype, bevarende månekrefter i krepsens område. 

Betrakter vi så i tillegg dette vidunderlige tegn, en spiral som vikler seg 

innover og utover, finner vi i midten vendepunktet, selve hjertet. Vendepunktet 

finnes dypt skjult i krepsen, og da forstår vi hva spørsmålet var: 

Denne oppvåkning! Da kan man virkelig tale om en fundamental kristusopplevelse 

hos denne disippelen, at han nå stilte det store karmaspørsmålet: 

Hvilket forhold har menneskene til Kristus, som jo er et 

spørsmål for menneskeheten. 

29

VII. JAKOB DEN YNGRE 

(MINOR) 

Bartolomeus, Jakob den yngre (minor), Andreas 

Til venstre er det en skikkelse vi ikke har betraktet. Helt ved enden 

av bordet finner vi Bartolomeus, men så har vi sprunget over en skikkelse 

og tatt for oss Andreas. Mellom dem ser vi en skikkelse som, hvis vi 

betrakter den nøye, synes å ligne sterkt på Kristus selv som vi ser midt i 

bildet. Det er faktisk Jakob, han som ble kalt Herrens bror. Her må 

kunstneren, det gjelder også Rafael så vel som Leonardo da Vinci, på en 

måte gjøre bruk av et knep, en nødløsning. For vel finner vi Jakob omtalt 

i større eller mindre grad i de tre første synoptiske evangeliene, men aldri 

slik at det står noe karakteristisk som vi kan ta utgangspunkt i. Det ville 

også knapt være mulig for selv den største, intuitivt anlagte kunstner å 

fremstille noe karakteristisk i forbindelse med denne apostelen Jakob slik 

han blir skildret i de første synoptiske evangeliene. Så kunstnerne har gjort 

noe annet. De har hentet frem ham som først senere ble en av apostlene, 

og det var broren, eller stebroren, til Jesus av Nasaret som ble omtalt som 

Herrens bror. Herrens bror er jo blitt meget kjent på grunn av en polaritet 

mellom ham selv og Paulus. Paulus, som ferdedes i den greske verden 

og stiftet menigheter, og som utfoldet en vid og fri tankevirksomhet i 

verden. Han som følte seg forpliktet til å opprette kontakt med de kristne 

som befant seg i Jerusalem, de såkalte jødekristne. For dem hadde veien til 

kristendommen gått gjennom jødedommen, og de sto for noe ortodokst 

og tradisjonelt, uaktet det som var blitt virkelighet ved kristendommen - 

30

ved Kristus. Lederen for disse jødekristne var Jakob, som ble kalt den 

yngre – på latin "Jakob minor". Den andre, som vi skal komme til senere, 

ble kalt "Jakob major". Det vil si den eldre. De to blir ofte forvekslet. 

Når det gjelder denne Jakob, har vi for oss en opplevelse som er 

utgått av det følgende: Ved Kristushendelsen er tidens fylde kommet, og 

forholdene er kommet til avslutning på en avrundet og harmonisk måte. 

Det dreier seg om virkeliggjørelsen av det som var forberedt i jødedommen, 

det som er representert ved Jakob. Når vi ser på ham, og nok 

en gang på en måte betrakter fenomenologisk – jeg forsøker alltid å 

fremstille det så enkelt at enhver kan se det – da ser man tydelig at han 

har løftet vestre arm og peker direkte mot alterets midtpunkt. Armen 

strekker seg forbi Peter og peker på skikkelsen i midten. Det er altså et 

sterkt påpekende element, høyre hånd er løftet litt opp, men man trenger 

ikke forandre så meget for å kunne forestille seg denne skikkelsen med pil 

og bue i hendene. Det ser De vel kanskje. I alle tilfelle foreligger det et 

sterkt, påpekende element. I dette øyeblikket opplever vi hans biografi, 

hans karakter i jødekristendommen, som Paulus måtte kjempe med. Han 

står overfor disse menneskene som hadde en forestilling om at alle først 

må gjennomgå en jødisk skolering. Han opplever: ”Dette er noe vi må 

kreve, for den veien har vi alle måttet gå, gjennom jødedommens spesielle 

skolering, og ethvert menneske i hele verden må mer eller mindre gjøre 

det samme.” De var altså på en måte programmert når det gjelder dette, 

og evnet ikke å forestille seg Kristi storhet som en planetarisk virksomhet. 

Således har vi i Jakob bueskytterens kraft, den er jo også todelt. Det 

er mektige urkrefter som kan grupperes på de forskjelligste måter, men 

som ofte munner ut i to tydelige polare krefter slik vi har sett det hos 

væren. Der er det aller mest fremtredende fordi væren representerer den 

sterkeste, fremadskridende kraft. Således har vi på den ene side denne 

bevegelsen som ligger i å sikte seg inn mot målet. Thomas Ring har kalt 

denne kraften: Det viljesmessig målrettede. På den annen side er det 

selvsagt et menneske forbundet med det, et menneske som ved Kristushendelsen 

opplever oppfyllelse i en overveldende grad. Av gode grunner 

innebærer naturligvis denne opplevelsen følgende: ”Nå må vi først stoppe 

opp og virkeliggjøre det som ennå ikke finnes hos oss jødekristne, slik at 

det på denne måten, som en selvfølge, grunnlegges en solid, urkristelig 

menighet av jødekristne.” Altså, på den ene side rette blikket mot et mål, 

slik det her tydelig er rettet mot Kristus i midten. Samtidig skjer ved dette 

til en viss grad en bevegelse gjennom Peter som jo også var i besittelse av 

et lignende viljeselement. Denne bueskytteraktige opplevelsen var grunnlaget 

for den jødekristne menighet. 

Vi kan se hen til de vidunderlige linjer i Rudolf Steiners „Tolv 

stemninger“ 5 som gjelder skytten: 

Tilblivelsen bringer kraften til å være. 

5 Rudolf Steiner, Tolv stemninger” (29.8.1915). 

31

I det som er blitt til, dør tilblivelsesmakten. 

Det kommer også til uttrykk hvordan det foreligger et element av 

noe tilblivende, men det kommer så på en måte til en avslutning: 

I det som er blitt til, dør tilblivelsesmakten. 

Når målet er nådd, slutter virketrangen. 

Dette er en nøyaktig skildring av denne impulsen som nødvendigvis 

må komme til avslutning på en eller annen måte. Det er noe som ligger i 

tilblivelsens hensikt, i utviklingens hensikt. Alt kan ikke til enhver tid bare 

fortsette å utvikle seg. Det er selvsagt mennesker som forventer at alt skal 

gå videre uten opphold, men det normale er at det også finnes hvilepauser. 

Slik er det i naturen også, som for eksempel i plantenes liv. En 

plante kan jo ikke stå i uavbrutt blomstring. Man gleder seg over en 

orkidé, for orkidéer blomstrer flere måneder. Men de utvikler seg heller 

ikke videre, de blir værende. Skyttens kraft er et vidunderlig, bevegende 

tema når man betrakter nøye det som egentlig er der: En mektig kraft, en 

målrettet kraft som menneskene har felles med dyreverdenen. Vi kan se 

hvordan et rovdyr, en løve, en panter eller en katt nærmer seg sitt mål. 

Alle har da sett hvordan en katt lurer på en mus. Det er en fascinerende 

opplevelse hvordan hele kroppen stiller seg inn på å treffe. Og dette kan 

mennesket også. Det er ikke så bra når det bare skjer ut fra instinktene. 

Det måtte i så fall være at mennesket ved sitt karma, besitter guddommelige 

instinkter. Vi må være åpne for at det kan skje. Selv om vi har en 

bevissthetssjel, kan vi ikke hindre at også instinkter kan ha betydning, 

meget stor betydning. Men for det meste er det ikke slik. Så er det 

unntakstilfellene som man også må være forberedt på, både for sin egen 

del og i forholdet til andre. På grunn av disse opprinnelige kreftene het 

det i de overleverte tekster at disiplen Jakob lignet veldig på Kristus. Og vi 

ser at slik har Leonardo også fremstilt ham: Samme farge på kjortelen og 

det lange håret. 

32

VIII. THOMAS 

Fra venstre: Kristus, Thomas, Jakob den eldre, Filip 

Nå kommer vi til en skikkelse, en disippel, som er blitt svært godt 

kjent - også i vide kretser om enn i negativ forstand. Det er disiplen 

Thomas. Her er han fremstilt nærmest Kristus, men vi ser bare hodet. Det 

er til høyre på bildet, med det høyre vinduet som bakgrunn, og der er 

også en løftet finger. Dette er en uvanlig fremstilling, det at bare hodet 

vises og så én hånd. Nå ser De kanskje allerede hva det er. Det er 

skolemesterens pekefinger. Vi har sett den før hos lærere, men også hos 

mang en foredragsholder som har hevet fingeren for å fremheve noe 

spesielt. Denne disiplen er jo blitt kjent ved uttrykket: "Den vantro 

Thomas". Ordrett heter det: "Men en av de tolv, Thomas, det er tvilling, 

var ikke sammen med dem. De andre disiplene sa da til ham: ”Vi har sett 

Herren”. Men han sa til dem: ”Uten at jeg får se naglegapet i hans hender 

og stikke min finger i naglegapet og stikke min hånd i hans side, vil jeg 

ingenlunde tro”. Åtte dager senere var hans disipler atter inne, og Thomas 

med dem. Jesus kom mens dørene var lukket, og sto midt iblant dem og 

sa: ”Fred være med dere”. Deretter sa han til Thomas: ”Rekk din finger hit 

og se mine hender, og rekk din hånd hit og stikk den i min side, og vær 

ikke vantro, men troende”. Thomas svarte og sa til ham: ”Min Herre og 

min Gud!” Jesus sier til ham: ”Fordi du har sett meg, tror du; salige er de 

som ikke ser og dog tror." 

Først en bemerkning til sammenhengen, den er verd å legge merke 

til. Man kan ofte se bilder av Thomas som stikker sin hånd inn i siden på 

Kristus. Som De kanskje har lagt merke til, står det ikke i evangeliet at han 

gjorde det. Dette sier jeg bare for å korr-igere noe som man ofte møter. 

33

Thomas blir her gjennom teologien, som jeg allerede har nevnt, så å si 

dynket med "moralinsyre". Det er han som ikke klarte å tro og derfor er 

den vantro Thomas. Men derved har vi egentlig gått nesten fullstendig 

glipp av det helt spesielle og store som her er skildret og kan bare med 

største møye vinne det tilbake. I det øyeblikk hvor vi i tillegg tar med de 

kos-miske begivenheter, da blir det likevel tydelig. Gjennom Thomas blir 

helheten som preget kretsen av disipler på en måte splittet, for han var 

ikke til stede ved denne spesielle anledningen. Dette er selvsagt ikke en 

tilfeldighet, for han har gått sine egne veier. Det kan vi også skjønne av 

det han sier. Han kunne jo på en måte ha god-tatt det som gruppen hadde 

opplevd og fortalte om. Men nei – det gjorde han ganske klart – han ville 

selv oppleve det helt konkret. Det er altså spørsmålet om å oppleve noe 

på det materielle plan, å se og fatte selv i forhold til hva de andre 

disiplene til en viss grad hadde betraktet som selvsagt. For det må vi legge 

merke til. De sier: ”Vi har sett Herren”. De sier ikke at de tror de har sett 

ham, men at de har sett ham. Til slutt får Thomas høre: "Salige er de som 

ikke ser og dog tror.” Det blir sagt noe til ham i tillegg utover det som ble 

sagt til de andre disiplene. Faktisk vil man se, når man betrakter helheten, 

at Thomas på denne måten settes i en forbausende særstilling der han står 

alene foran Kristus og får høre dette. 

I dag kan man jo mene at slik er det ikke lenger, at det egentlig er 

en anakronisme for oss nå. Vi er blitt erkjennende mennesker, og egentlig 

har det som blir sagt her ingen gyldighet lenger. Vi er ikke lenger første 

linjes troende. Men helheten er litt annerledes. Man kan se at i førkristelig 

tid var det en streben etter å bibeholde, eller å vinne tilbake en viss klarsynthet 

som hadde vært i tidligere tider. Det kan være evnen til å fornemme 

eller høre oversanselig. Det kan uttrykkes på forskjellige måter. I 

alle tilfelle fantes ennå slike evner til en viss grad, og de gjorde seg også 

gjeldende her. "Vi har sett Herren." Hvordan det kom til å skje, er ikke så 

veldig viktig nå. Det kan skje på mange måter. Men nå er det én blant 

dem som ikke uten videre godtar det, en som vil gå et skritt videre. Det 

må foreligge noe mer konkret. Og i virkeligheten er det det som skjer. 

Han får det han ber om. Det er grunnen til at så mange kunstnere har 

fremstilt det slik at Thomas faktisk opplevde denne berøringen. Det dreide 

seg nemlig om nettopp det. 

Da ser vi umiddelbart hva Thomas forventet ved å berøre Kristi sår. 

Ut fra åndsvitenskapelig forståelse er det en intuitiv opp-levelse, han vil 

oppleve det åndelige som det fysiske. Umiddelbart kan det være uriktig. 

Man kan si at det er ikke slik det er. Men vi vet, at når man gjennomgår 

de forskjellige trinn på denne veien, gjennom imaginasjon og inspirasjon, 

så kommer man til det punkt hvor det er intuisjon. Da ser man at det slett 

ikke er så enkelt for Rudolf Steiner å beskrive denne tilstanden. Han må 

gjøre bruk av en sammenligning. Han sier at det er en erfaring og et 

faktum basert på erfaring at man kan oppleve forskjellen mellom et 

virkelig glødende jern og et som man bare forestiller seg, og at i denne 

tilstanden er det liksom beskaffenheten av det man har for seg som er 

34

avgjør-ende. Det er bare en sammenligning, og han sammenligner med 

den fysiske verden. Man kan si at til en viss grad når man til et mineralsk 

trinn i en tilstand av intuisjon. Det er dette Thomas etterspør. Han spør 

egentlig hvordan kan denne opplevelsen fremkalles på en slik måte at man 

kan røre ved den? Og det svar han får er vidt-rekkende. Rett og slett ved å 

gjøre det, selve hendelsen. Likevel er der en begrensning. Det er en begrensning 

som måtte komme i den forstand at det klarsynet som hadde 

vært til da var rester som kunne spores ved tidevervet og som her ble 

fremkalt ved Kristus-hendelsen. Det kunne ikke vedvare i sin gamle form. 

For med de gamle evner, som hadde kunnet nyttes frem til da, kunne 

gjen-oppstandelsen ikke forstås. Dette var den store vanskeligheten for 

mange opplyste mennesker den gang og i de forutgående år-hundrer. De 

såkalte gnostikere, som var i stand til mye, forsto mange ganger ikke 

Kristushendelsen fordi det var noe nytt som kom til jorden. Man kan si at 

dette var det første trinn av det som skildres i Johannes’ åpenbaring: "Se, 

jeg gjør alle ting nye." 

Når man nå tenker litt logisk eller konsekvent, realistisk, da må man 

si: ”Når noe nytt fremstår, klarer ikke menneskene å iaktta det, ellers ville 

det jo ikke være noe nytt”. Vi har et fyndord som sier: "Likhet kan bare 

erkjennes av det som er likt." Men kommer det til noe som ikke er der fra 

før, da kan menneskene vanligvis ikke erkjenne det. Det kan ikke ses. Vi 

minnes også Novalis’ vidunderlige ord: "Ånden viser seg til enhver tid i 

fremmed, i luftig skikkelse." Han sier ikke at ånden viser seg i en helt annen 

skikkelse, men det er med dette allerede antydet at det byr på vanskeligheter 

å erkjenne hva som foreligger. Det er også ganske selvinnlysende at 

det må være slik. Det nye er nettopp nytt fordi det ikke fantes før. Det var 

det som skjedde den gang ved tidevervet. Derfor har hele verden oversett 

det og kunne først ikke iaktta det, etter hvert bare mot-strebende. Forstå 

det som skjedde den gang, kunne man slett ikke. For det oversteg alt som 

var av tidligere tiders evne til å forstå. Kristen-dommen var i sin opprinnelse 

en apokalyptisk religion, eller impuls, som raget inn i fremtiden. 

Derfor måtte det komme til en fullstendig omstilling hos mennesket, det 

måtte til å begynne med gi fullstendig avkall på det som allerede dukker 

opp hos Paulus og som er kjent som gnosis. Pistis er tro, og gnosis er erkjennelse. 

Det fantes selvsagt allerede hos Paulus, for han hadde opplevd 

noe spesielt foran Damaskus. Men nettopp derfor kan man sagtens forstå 

hvorfor det er så vanskelig å gjennomlese et Paulusbrev uten avbrudd og 

uten kamp. Der må vi oftest gi opp etter en stund. Så sterk er tankekraften. 

Så da kunne det simpelthen ikke være annerledes enn slik Kristus 

sier til Thomas: "Salige er de som ikke ser og dog tror." Troen i kristen 

forstand slik vi møter den her, var en ny egenskap, selv om det allerede 

fantes et ord for "tro", nemlig det greske ordet "Pistis". 

Slik kunne menneskene til å begynne med egentlig ikke gjøre annet 

enn å oppta kristendommen slik som et barn lærer å si et vers, eller lærer 

noe i skolen i det hele tatt: Oppta og uten å for-haste seg tenke over det 

som er opptatt. Vi ser hvordan Thomas Aquinas i det 13. århundre 

35

kjemper med åpenbaringens sannheter og må trekke klare grenser mellom 

det vi kan forstå og det vi ikke kan forstå, som vi må oppta og leve med. 

Det må bli til en del av vårt vesen. Slik er det også ment her. Da ser man 

plutselig at her oppstår et stort fremtidsbilde. For den holdningen vi finner 

hos Thomas, var holdningen til den kommende menneskehet. For det 

man kalte tvil, ble en verdensmakt. I dag er tvilen en verdensmakt, og 

ethvert menneske må til enhver tid kunne fremkalle tvil. Når det ikke 

finnes trafikklys ved et veikryss, må man se seg for flere ganger. For man 

må kunne tvile på at man har sett riktig første gang. Man må stadig ha tvil 

i forhold til seg selv for å kunne handle rett. En vitenskapsmann må kunne 

fremkalle tvil når det gjelder de resultater han oppnår og kontrollere dem 

nok en gang. Det går ikke, om man er aldri så begavet, å bare si at dette 

stemmer, at det er dette som er det riktige. Man må gjennomgå det hele 

nok en gang. 

Dette er noe som kom opp med den naturvitenskapelige tidsalder. 

Da ble tvilen en nødvendig kraft hos mennesket, en kraft å ta i bruk til en 

hver tid. Det er selvfølgelig høyst ubekvemt, men slik er det jo − som alle 

vet. Man er ikke nødt til å tvile på seg selv bare for prinsippets skyld. Det 

ville være å gå for langt. Men man må til enhver tid være rede til å gjøre 

bruk av denne evnen, ellers vil man ikke makte å overskride en viss terskel. 

Man ser hvor for-vrengt denne evangelieteksten er blitt, dens egentlige 

innhold var gått fullstendig tapt, og enda mye mer når vi tar med tilknytningen 

til det kosmiske. Da er det særlig interessant å se at det bare er 

én av disiplene som er forsynt med en kosmisk attributt. Jeg vil ikke her og 

nå ta opp den trivielle diskusjonen om Thomas kanskje var en tvillingbror. 

Det kan ha vært riktig, men det berører på ingen måte spørs-målet når det 

her sies: Han kalles "Didymos", det er tvilling. Dette sier noe meget avgjørende, 

for det vises til en kraft som har ført til en spesiell utforming av 

menneskenes hele legemlighet, nemlig slik at mennesket er en dobbelthet 

− det har to øyne, to ører, to armer og hender, to føtter. Det fremstår for 

oss som et vesen som allerede rent fysiologisk viser en klar dobbelthet. 

Som en kulminasjon av dette dobbelthetsprinsippet, kan vi betrakte den 

måten våre to øynes synslinjer krysser og ved det gir oss dybdesyn, 

opplevelsen av det jordiske rom. 

Vi vet jo hvilken betydning det fikk i det 15. århundre da man oppdaget 

det romlige, da man lærte å gi perspektiv til det som ble fremstilt. 

Dette var øyeblikket da jorden i et visst henseende egentlig for første gang 

ble betrådt av mennesket helt og holdent, da vår tidsalder brøt frem − 

bevissthetssjelens tidsalder eller den nye tid. Det er ikke begrepene det 

kommer an på. Også når det gjelder naturvitenskap fører vi linjene tilbake 

til denne tiden. Da var det noe helt nytt som begynte, noe som nettopp 

har å gjøre med denne dobbeltheten. Nå er det ikke bare i det legemlige 

at det er slik, men også i det sjelelige − hør bare Goethes Faust: "Akk, i 

mitt bryst bor to sjeler." I det åndelige finner vi nøyaktig det samme. Vi 

finner noe annet også, nemlig at vi har å gjøre med to jeg-vesenheter. 

36

Det er selvfølgelig ytterst ubekvemt, og litt skremmende, men det 

er det vi må. Når vi i denne sammenheng ser hen til det fundamentale, 

kan vi si til oss selv: Dette er noe som overhodet ikke finnes i dyreverdenen. 

Vi har sett hen til skytten og har sett hvordan mennesket på en 

viss måte er forenet med dyret. Det er en kraft som gjør seg gjeldende der 

som vi uten videre kan se i hele naturen, også utover dyreriket, målsettingen, 

evolusjonen, utviklingen mot et mål og evnen til å ta sikte og 

stille seg et mål. Men i tvillingenes dobbelthet har vi å gjøre med en kraft 

som ikke finnes i dyreverdenen. En hund skjønner ikke at det er seg selv 

den ser når den står foran et speil. Ikke fuglene heller. Ingen dyr har denne 

evnen, den er spesifikt menneskelig. Vi ser det på den vidunderlige måten 

den viser seg allerede hos ganske små barn, at barnet oppfatter seg selv. 

Det omtaler seg selv i tredje person: "Peter vil ha kake". Det ser seg selv 

som en annen og omtaler også seg selv som en annen person. Det er i 

grunnen utrolig at denne evnen er så klart til stede. Og så kommer det 

øyeblikket da barnet sier "Jeg" om seg selv. Når man tenker over det, 

skjønner man straks at når et vesen sier "Jeg" om seg selv, må det være et 

dobbeltvesen. Enhver må jo omtale seg selv på en måte som ingen kan når 

det gjelder et annet menneske. Man kan ikke tiltale et annet menneske 

med "Jeg", det kan man bare si om seg selv. Som tiden går, skjer en videre 

utvikling. Hva skjer i skolen? Der trer på en måte læreren til en viss grad 

inn i jegets område og forsøker å lede barnet stadig videre, slik at det selv 

kan skjønne hva det gjør og tilegne seg noe. Men læreren må stadig sette 

noe i steden. Slik går det alltid videre i livet. Det er det forunderlige, at 

man opplever: "Endelig er jeg så langt, nå kan jeg se meg selv", bare for å 

oppdage at det viker unna. Dess lengre man kommer, dess større avstand 

blir det mellom det som betraktes og den som betrakter, men selvsagt 

også større mulighet for å kunne betrakte. Altså, for å sammenfatte, når vi 

sier: "O menneske, erkjenn deg selv", da er dette bare mulig gjennom en 

slik dobbelthet, gjennom et åndelig speil, en avspeiling. 

Det er interessant at planeten Merkur i sitt nattaspekt befinner seg i 

tvillingene. Man vet også – for å uttrykke det litt populært – hvilke anlegg 

som finnes hos en som er tvilling. Tvillinger er usedvanlig dyktige til å 

speile, og det er egentlig ingen grenser for hva de kan tenke. De er utrolig 

kjappe i tankene, men i påkommende tilfelle klarer de ikke å treffe en 

beslutning. Det må ofte andre gjøre for dem. Thomas Ring har et 

praktfullt uttrykk for tvillingene, nemlig: Det åndelig fluktuerende. Der 

ser man hva det dreier seg om: Det åndelig fluktuerende, altså ganske 

usedvanlige evner i forhold til det åndelige. Det har sin årsak i at denne 

kvikksølvaktige evnen til å speile er et naturlig anlegg, men det må formes 

og dannes. Og nå kommer noe annet i tillegg. Det er først når denne 

kosmiske forbindelsen faktisk er opprettet, at man forstår hvor stort det 

hele er. Her kan man egentlig snakke om tvillingmysterier. 

I hvert fall er det slik at tvillingene på sitt høyeste befinner seg 

polart i forhold til skytten når denne er på sitt laveste, slik som menneskets 

hode i forhold til lemmene. De to befinner seg hele tiden i en spennings- 

37

tilstand – omtrent som kaldt og varmt - og dette er uttrykk for en 

konstitusjonell nødvendighet. Følgen er at det foreligger en fare for 

atskillelse eller også splittelse – så vel innenfor tvillingområdet som mellom 

de to krefter i dyrekretsen som befinner seg i spenning. Dette er et 

betenkelig motbilde til den kosmiske kraft når det opptrer som en 

spaltning av mennesket som kan ende i schizofreni og ødelegge hele 

mennesket fordi det da går i oppløsning. Men mennesket kan, ved å gå 

frem på rett måte, hente frem de spesielle kreftene som ligger i 

dobbeltheten som grunnlag for selverkjennelse. De kan føre til en avsluttet 

enhet ved å virke til forening på et høyere plan. Da forstår vi enda 

tydeligere det som blir sagt til Thomas: "Salige er de som ikke ser og dog 

tror." Denne særlige kraft til å tro som er kommet til ved tidevervet – i dag 

er den noe modifisert, men det var slik den begynte den gang – den hadde 

styrke i seg selv til å holde sammen det som truet med å gå i oppløsning. 

Og vi ser spesielt i renessanssen hvordan denne oppløsningen kommer til 

syne. 

Men nå først til det faktum at det kosmiske bildet tvillingene står i 

senit ved sommersolverv. Helt siden tidevervet har solen, konkret astronomisk, 

snudd i tvillingenes tegn. Ved inngangen til vinteren, når vi om 

natten går til midnattsmesse, kan vi eventuelt så vidt observere over oss at 

tvillingene inntar senit. Riktignok har det allerede skjedd en forskyvning. 

Om ca. 500 år vil tyren innta denne astronomiske posisjon. Dermed har vi 

på en måte en annen opplevelse nå enn slik det var før tidevervet. Da 

snudde solen i krepsens tegn, noe som ga årsak til en særlig dramatikk. Jeg 

har hittil ikke sagt så mye om hvordan månen med hensyn til kraft hører 

til i krepsens tegn. Men det var der solen snudde. Da kan man tenke seg 

dramatikken ved denne motsetningen som fantes i sammenheng med 

krepsen. Men nå er det nettopp tvillingene som vi må ta i betraktning, for 

i vår moderne tid har dette tvillingmysteriet, menneskets forståelse av seg 

selv, kommet helt og holdent i forgrunnen. Vi opplever noe ganske 

spesielt i Thomas’ møte med Kristus, og det kommer også til uttrykk i 

forskjellige andre hendelser. 

Sjelden blir noen beskrevet så nøyaktig i evangeliene som nettopp 

Thomas. Av det kan vi til en viss grad forstå hans apokalyptiske betydning. 

For allerede ved oppvekkelsen av Lasarus, da Kristus sier at Lasarus sover, 

mens det viser seg at det er en dødens søvn, sier Thomas på en måte på 

vegne av hele disippelkretsen: "La oss gå med, for at vi kan dø sammen 

med ham." Det er jo forbausende det han sier, og det viser i hvilken retning 

Thomas beveger seg. For denne prosessen som den gang foregikk i 

ham, var en prosess som helt og holdent måtte skje i det forstandsmessige. 

Menneskelig sett kunne det den gang ikke være noe annet enn en forstandsmessig 

prosess som måtte skje i hodet. I hodet finner vi begge 

funksjoner, vi iakttar og vi tenker. Iakttakelse og begrep er egentlig også 

tvillinger. For det vi begriper, det vi tenker – det ser vi, og det vi ser, 

tenker vi. Det foregår alltid en slik prosess i den menneskelige hjerne. Det 

er der den begynner, og det er også der den må begynne. På en viss måte 

38

må det altså være et sentrum i hodet som har sammenheng med dette 

tofoldige. I okkulte sammenhenger tales det om at der finnes den tobladete 

lotusblomst – og denne dobbeltheten uttrykker det hele, nemlig det 

rette forhold av rom og tid. Når den tobladete lotusblomst virker på rett 

måte, bringes rom og tid vedvarende i et riktig gjensidig forhold. Det kan 

man enkelt få et bilde av hvis man skal krysse en gate hvor det ikke er 

noen lysregulering og det nærmer seg en bil. Kanskje man har det travelt. 

Da må man foreta en rask vurdering av hvor langt borte bilen er og hvor 

fort den kjører, for å bedømme om det er mulig å krysse gaten først. Rom 

og tid blir sammensluttet. Er avstand eller tid feilvurdert, kan man bli 

påkjørt. Her har man et helt enkelt eksempel, det er det tofoldige som 

gjør seg gjeldende. 

Det hele forløper først og fremst i hodet. Så forstår vi hvorfor Leonardo 

bare viser hodet av Thomas, riktignok i umiddelbar nærhet av 

Kristus. For allerede det som han hadde sagt: "La oss gå med, for at vi kan 

dø sammen med ham", viser at gjennom denne forstandsaktiviteten 

kommer mennesket også inn i en dødsprosess. For det første som skjer når 

man tenker med forstanden, uten at noe annet kommer til, er en kraftig 

nedbrytning. Derfor forsøker menneskene på en eller annen måte å utligne 

ved hjelp av kunst. Men det er ikke hensikten med kunst, selv om det 

naturligvis hjelper. Derfor har Thomas denne løftede fingeren, for det 

hører også med at når man først har begynt å begripe noe med sin forstand, 

så har man ofte et besynderlig behov for å bringe det videre til 

andre. Tenk for eksempel på Thomas’ spørsmål når han hører Kristus si at 

han går til sin Faders hus: "Vis oss veien". Han stiller altså spørsmålet om 

hvilken vei som er den rette for den som streber. Dette spørsmålet er 

levende hos mange mennesker, man vil gjerne ha veien fastlagt. Da 

kommer det opphøyede svar: "Jeg er veien, sannheten og livet." Det har vi 

altså takket være Thomas’ Kristus-opplevelse. 

Vi ser altså, her dreier det seg ikke om det som er en teologisk 

feiltyding eller en popularisert forståelse av kristendommen ut fra den 

vantro Thomas. Det dreier seg om et menneskes kamp, et menneske som 

er kommet til en helt spesiell Kristus-opplevelse i tvillingmysterienes tegn. 

Man kunne si meget om dette, for det angår i høyeste grad vår egen tid 

og det ondes problem. Rudolf Steiner har i denne sammenheng vist til 

problematikken omkring spenningsaksen mellom tvillingene og stenbukken, 

men vi kan jo ikke bli stående der, vi må se på hvordan vi kan 

overvinne det onde som her kan skje. Det vil si å overvinne det som 

mennesket kan oppleve i sin falne dobbeltgjenger - for å si det slik. Da kan 

mennesket nettopp nå det høyeste, det kan lære å mestre denne 

utfordringen i fordypet selverkjennelse, spesielt ved tvillingkraften, den 

kosmiske tvillingkraft, som er blitt solkraft gjennom Kristushendelsen. 

39

IX. PETER 

Det er tidligere fortalt hvordan Andreas på sin initiativrike måte, 

med impulsen fra værens kraft, fant sin bror og uttalte de monumentale 

ord: "Vi har funnet Messias." Denne broren var Johannes’ sønn Simon, det 

var det navnet han hadde hatt til da. Men da han sto foran Kristus, fikk 

han et nytt navn: "Du skal hete Kefas, det er klippen." Senere får vi høre: 

"På denne klippe vil jeg bygge min menighet." Det er ord som umiddelbart 

virker gåtefulle, i hvert fall når man tar utsagnet på alvor. Men vi lærer jo 

Peter å kjenne og får etter hvert forståelsen av hva disse ordene egentlig 

betyr. Man kunne si at Peter er det egentlig jordiske menneske i disiplenes 

krets. Det er han som til enhver tid kjører frem med viljen sin. Han er den 

som handler. Og det å handle er nettopp en egenskap som henger sammen 

med det jordiske. Her på jorden må vi jo til enhver tid utføre handlinger. 

Vår vilje henger på hemmelighetsfullt vis sammen med jorden. Her 

kunne man også velge et mineralsk aspekt, for eksempel saltet. Det 

snakket Kristus om til disiplene i en annen sammenheng: "Dere er jordens 

salt". Saltet er et mineral, han kunne også sagt: "Dere er det mineralske ved 

jorden". 

Dette var noe ganske revolusjonerende nytt, for inntil da var det 

jordiske aspekt, det materialistiske aspekt ved verden noe gåtefullt. Først 

ved tidevervet, da menneskene til en viss grad hadde steget fullstendig ned 

– man kunne også si hadde falt ned – og egentlig bare hadde beholdt inntrykket 

av det fysiske legeme og hvor forholdet til jorden var opprettet på 

en storslagen måte under romerveldet med dertil hørende jordisk rettsoppfatning, 

da var dette det helt nye. At menneskene til en viss grad var 

kommet til jorden, det hadde forsterket seg i det 15. og 16 århundre, som 

vi har sett, men innenfor en snevrere ramme skjedde det allerede ved 

tidevervet. Da forstår vi at nå trer det inn i sentrum et menneske som på 

en særlig måte er forbundet med de viljeskreftene som vi mottar fra 

jorden. 

Når vi betrakter de forskjellige begivenheter i Peters liv, ser vi for 

eksempel hvordan han en gang befinner seg i en båt, det blåser opp til 

storm og de ser Kristus komme gående på vannet. Da klatrer denne 

disippelen ganske enkelt ut av båten for å gå på vannet han også. Eller når 

Kristus blir tatt til fange, hvordan han tar sverdet og hugger øret av den 

ene vaktmannen. Han har alltid handlet, men det var alltid en erkjennelse 

forbundet med disse handlingene, en erkjennelse som til en viss grad steg 

opp fra det innerste av hans vesen. Da Kristus en gang spurte disiplene: 

”Hvem sier folk at jeg er?” svarte Peter med de ord som er den store 

bekjennelsen ved Cesarea Filippi: "Du er Kristus”. Det hadde hans bror 

allerede sagt helt i begynnelsen, men den gang var det på en måte en 

umiddelbar primærerkjennelse, og nå kunne det ha oppstått tvil i løpet av 

den tid de hadde tilbrakt sammen. Nå ble det bekreftet av Peter på en 

40

storslagen måte. Og således ble han, idet han også handlet gjennom de 

ord han talte – han hadde også talens gave – disiplenes talsmann. Det vet 

vi bl.a. fra pinsefesten hvor Peter holdt sin store tale. Men det var også 

noe annet forbundet med dette, for det er alltid farlig å ha et så nært 

forhold til jorden. Da Kristus, etter å ha stilt dette spørsmålet ved Cesarea 

Filippi, gjorde kjent for disiplene hvilke lidelser han skulle gjennomgå, 

trådte Peter frem for ham, ville skåne ham og sa: ”Dette må ingenlunde 

vederfares deg”. Og da måtte han tåle et meget skarpt svar fra Kristus, for 

han sa til ham: ”Du har ikke sans for det som hører Gud til, men bare for 

det som hører menneskene til.“ Han sa også: "Vik fra meg, Satan." Selvsagt 

mente han ikke Peter, han mente det vesen som gjennom ham sa nei, at 

han ikke måtte gå sin vei på jorden i lidelse, død og oppstandelse. Det 

var på en måte en Satans innskytelse. Men før det, hadde Kristus allerede 

gjort Peter oppmerksom på hans spesielle måte å erkjenne, ved messiaserkjennelsen, 

ved at han sa: "Kjød og blod har ikke åpenbaret deg det, 

men min Fader i himmelen". Hans impulser til handling og erkjennelse 

kom med styrke opp fra det underbeviste. 

Fra venstre: Judas, Peter, Johannes, Kristus, Tomas 

Men det som vi må se hen til, er de krefter som vi – i forbindelse 

med de kosmiske krefter og når vi betrakter jorden – kan kalle for 

horisontalkrefter. For de handlinger vi utfører i det jordiske utfolder seg i 

det horisontale, rettet mot medmennesker, mot gjenstander og ting, mot 

naturen. Og nå har Leonardo gjengitt det usedvanlige øyeblikk hvor 

disiplene forskrekkes, ikke bare av det forræderi som de får kjennskap til, 

men også ved at de undres på hvem det vel kan dreie seg om. Det som 

blir vist er det øyeblikk hvor det er Peter som har åndsnærværelse, og 

kraften kommer fra hans egen vilje. Nå bøyer han seg frem mot Johannes, 

som egentlig sitter stille rett ved siden av Kristus og faktisk vender seg mot 

Peter. Vi ser ennå den roen Johannes har – der han sitter til venstre for 

41

Kristus slik vi ser det. Han kunne med rette sitte i ro, for han hadde jo gått 

gjennom noe som kan føre til en slik ro, en slik overlegenhet, nemlig 

gjenoppvekkingen av Lasarus. Nå henvender han seg til Peter. Vi ser 

Leonardo anvende et vidunderlig kunstgrep, men han avslører også en 

realitet: Peter må på en måte gå over i det horisontale og bøyer seg mot 

Johannes for slik å hente ham ut av den spesielle, urørlige tilstanden og 

rette spørsmålet eller oppfordringen: Om han vil spørre Kristus hvem han 

mener. 

Så kommer det tydelig til uttrykk hva det handler om her, at disse 

viljeskreftene ytrer seg og i dette øyeblikk er i stand til å våkne og 

iverksette det som faktisk fører til at Johannes stiller spørsmålet til Kristus. 

Men av evangeliet fremgår det at de andre disiplene ikke har forstått 

svaret. Johannes visste det, for han hadde stilt spørsmålet direkte og satt 

ved siden av ham. Derved er det kommet noe overordentlig uvanlig inn i 

Leonardos bilde, at Johannes ikke hviler mot Herrens bryst slik det 

tradisjonelt oftest ble vist, men bøyer seg over mot Peter og lytter - vier 

seg til mennesket. Denne kraften som er forbundet med Peter er også 

sammenfattet av Thomas Ring, denne betydelige astrologen som jeg 

allerede har nevnt. Han sa også noe som på en måte kunne vært tatt 

direkte fra evangeliet, men som helt sikkert ikke er det, for han besitter rik 

praktisk erfaring og har skrevet verker om dette. Han betegner denne 

kraften slik: Det stofflig grunnleggende. Et vidunderlig uttrykk for 

denne formen for kosmiske krefter som gjør seg merkbare i Peter, og det 

er tyrens krefter. 

Den som skjønner litt, ser straks at tyren i særlig grad har sitt grunnlag 

i viljen og at tyren bringer med seg en viss sunnhet i jordisk forstand. 

Det kommer av at Venus’ nattaspekt er virksomt i Tyren. Det vil si den har 

et naturlig forhold til stoffskiftet og det er jo grunnlaget for vårt viljesliv. 

Tyren er altså ut fra naturen selve sunnheten, for dens krefter henger 

sammen med naturkreftene. Ut fra denne sammenhengen – at han på en 

måte lever med den største naturlighet i sine omgivelser, i omkretsens 

område, i det horisontale – er han egentlig også det mennesket som har et 

overordentlig våkent og aktivt forhold til det sosiale. Men det er forskjellig 

fra vannmannen, slik vi har tidligere sett: Hos Matteus, som her er 

den innbydende, i blått på høyre side. Hos ham står det sosialt ordnende i 

forgrunnen, det som Thomas Ring kaller: Det åndelig ordnende. Det er 

også en sosial aktivitet, men ut fra et annet synspunkt. Hos Peter når dette 

grunnleggende helt inn i det stofflige område – det gjelder også, selv om 

det blir litt borgerlig – som eiendom, penger og stilling, sosial posisjon. 

Dette er egenskaper hos Peter som vi kan sirkle inn ganske nøyaktig. Den 

gang opplevde han altså Kristus meget sterkt når det gjelder den jordiske 

verden og har reagert ut fra sin vilje. Gjennom det ble han en sentral 

skikkelse i disiplenes krets. 

42

X. JUDAS 

Fra venstre: Judas, Peter, Johannes, Kristus, Thomas 

Ved siden av Peter har vi Johannes, og foran ham har vi Judas. Vi 

ser et særegent drama utspille seg, et bevegende drama. Mens Peter lener 

seg mot midten, mot Johannes, ser vi i forgrunnen Judas som langsomt er 

i ferd med å trekke seg ut, han bøyer seg bakover. Egentlig må vi se disse 

tre skikkelsene som en enhet, og slik har også Leonardo fremstilt dem. 

Judas er den som bærer pungen, og han er på en måte blitt en sentral 

skikkelse for vår tids mennesker. Jeg var på en kopianstalt for å kopiere 

disse bildene, og der hadde man interessert seg for nettopp dette. Det 

første de spurte om var: Hvor er Judas? Det er ganske påfallende hvordan 

dette interesserer mennesker i dag, hvordan de går rett på det. Det er også 

skrevet bøker om det. Det betraktes med rette som et vesentlig mysterium 

- en gåte - hvordan kristendommen er oppstått ved en forbrytelse, slik 

Rudolf Steiner en gang formulerte det. Jeg vil ikke si så meget om akkurat 

det, men når man leser i 12. kapittel i Johannesevangeliet, finner vi Judas 

omtalt rett og slett som en røver. Han hadde ansvar for pengene og stjal 

av pungen. Det hendte ikke sjelden i de første årene jeg bodde i Tyskland 

at noen sa til meg: "To verdenskriger har ikke knekket oss, men velstandsbølgen 

skal nok greie det". I moralsk sammenheng kan man få inntrykk av 

at noe tilsvarende gjelder. Man kan godt si det gjelder i tilfellet Judas. 

Men vi ser at det som man kan laste Judas for, det er noe allmennmenneskelig. 

Det behøver slett ikke være noe så grovt som svarte penger, 

underslag eller forfalskede regnskaper slik vi har sett i gigantisk målestokk i 

Amerika. Vi ser at Judasproblematikken er blitt aktuell i et omfang man 

ikke skulle trodd mulig. Men det gjelder også når vi ser hvordan jorden 

43

lir plyndret og utsuget og hvordan vi som enkeltmennesker i større eller 

mindre grad faktisk er medvirkende. 

På en spesiell måte går det videre enn dette, for eierforholdet når 

det gjelder oss selv, er ennå langt fra klart. Ethvert menneske må selvsagt 

først og fremst kunne leve med følelsen av at det eier sitt eget legeme. Skal 

mennesket utvikle seg riktig, må det helt fra barndommen og ungdommen 

ha et forhold til sitt eget legeme som ikke bare sier ”dette er meg”, men 

”dette tilhører meg”. Ellers er resultatet at vi til enhver tid anvender 

krefter og tærer på krefter som vi slett ikke har et klart eierforhold til. Det 

gjelder f.eks. livskreftene. Det skal ikke meget til før man merker hos seg 

selv, hos andre og i menneskelige forhold, hvordan livskreftene utsettes 

for gigantisk misbruk, hvordan de egentlig plyndres hele tiden. Dette 

gjelder også for det enkelte menneske. Det er ikke først og fremst et 

moralsk spørsmål der det dreier seg om å bebreide en eller annen. Det 

henger sammen med menneskets biografi at vi bare langsomt erkjenner at 

vi har fått noe til låns – for å si det slik. Vi har fått livet i gave, man kunne 

til og med si nådegave, men det er liksom noe som ikke uten videre er 

gått opp for oss. Når vi betrakter et livsløp, slik det forløper for de fleste 

av oss, må vi hele tiden si: Det er faktisk slik at vi til enhver tid er med på 

å stjele, å plyndre. Det er en terskel vi må over, før vi er i stand til å innse 

at dette er noe vi egentlig ikke har lov til. Ved den guddommelige verdens 

nåde kan mennesket likevel gjøre det og derved vinne erfaring med den 

jordiske verden. Vi kan se på det som skjedde i den stille uke. Onsdag fant 

salvelsen sted. Kvinnen Maria Magdalena kom med en kostbar salve, og 

ingen av disiplene var i stand til å skjønne at hun utførte en kultisk 

handling. Det måtte jo Kristus stadfeste for dem: ”Hun salvet mitt legeme 

til min jordeferd”. Apostlene tenker egentlig som så: ”Denne kostbare 

oljen kunne jo vært solgt og pengene gitt til de fattige.” 

Nå vil mange mene at dette er en fornuftig tanke, men Kristus 

hadde en annen oppfatning. ”For de fattige har I alltid hos eder, men meg 

har I ikke alltid.” Man ser hvor rasjonelt de reagerer her, og det gjelder 

fremfor alt Judas. Han er eksponenten for en alminnelig holdning i 

disiplenes krets. Det er på en måte hos ham den slår ut, og dette er innledningen 

til tragedien som samtidig var en høyere nødvendighet. Bare 

ved dette forræderi kunne kristendommen grunnlegges. Nå er det jo alminnelig 

kjent hvilken verdenskraft, hvilken stjernekraft, det handler om. 

Det er det unødvendig å gå inn på. Det interessante er at vi her står overfor 

en dobbelthet. På den ene siden er det skorpionens kraft, og ingen kan 

si at skorpionen utgjør et behagelig skue for menneskene. Tvert imot. Den 

er uttrykk for det som er blitt helt og fullt jordisk. Dyret har en avskyelig 

brodd som det i visse høve bruker mot seg selv. Dyret kan drepe seg selv, 

dette er jo et bilde på den totale tilintetgjørelsen, man kunne si selvmordssfæren, 

som vår tid opplever så sterkt. Vi taler jo også om en selvmordskultur. 

Dette har vi i senere år opplevd i forskrekkende omfang. Man kan 

påvise nøyaktig hvilken del av verden det kommer fra, det som skjedde 11. 

44

september 2001. Man kan påvise at grunnen i lang tid er forberedt for 

inkarnasjonen og ankomsten av en av de høyeste motstandsmakter vi kan 

forestille oss. Forberedelsen er skjedd gjennom en kultur med et nært 

forhold til Judas og judaskreftene – og dermed også til skorpionkreftene. 

Det er egentlig et uttrykk for den falne verden, eller også for det falne 

menneske, som når alt kommer til alt bare har sin jordiske intelligens. Det 

kjennetegnet jo nettopp 11. september, denne ufattelige intelligensen som 

virket anonymt i bakgrunnen. Det er altså en dødskraft vi her har med å 

gjøre, en dødskraft som går langt ut over den naturlige død. Det var 

selvsagt også gåtefullt for menneskene under nattverden at noe slikt fantes 

og kunne gjøre seg gjeldende. Forræderi var naturligvis ikke noe nytt i 

menneskelig sammenheng, det forekom i høyeste grad – også i Israel i det 

2. århundre, Makkabeernes århundre, slik jeg har fremstilt det et annet 

sted. Men akkurat på dette punkt, overfor det guddommelige som nå var 

fremstått på jorden, var dette forræderiet noe man først i ettertid har 

forstått og tatt inn over seg, noe som forvandlet seg. 

Men fra gammelt av har denne kraften hatt et annet aspekt, og det 

er ørnens aspekt. Det er forbausende hvor allment kjent det har vært 

innen menneskeheten at her er en kraft til stede, en helt annen kraft. Like 

dypt som skorpionen er sunket ned og lever der nede, like høyt når ørnen. 

Til alle tider har man hatt de skjønneste legender - som at ørnen 

forsøker å fly like til solen og alltid oppholder seg høyt oppe i fjellene – 

og mangt annet som henger sammen med disse høydekreftene. I Nattverden 

ser vi hvordan skorpionkraften trekkes frem og forbindes med 

forræderiet. Det er selvsagt et særlig dramatisk element, at noe nå trer ut 

fra kretsen av de tolv slik at man får inntrykk av at det bare er elleve slike 

verdenskrefter igjen. Et spørsmål som opptar oss, er om det faktisk forholder 

seg slik at det er oppstått et tomrom her. I det ytre er det oppstått 

et tomrom, for i Apostlenes gjerninger fortelles det om hvordan det ble 

valgt en ny disippel. Spørsmålet er: Var det bare på det fysiske plan at det 

var en som manglet, eller dreier det seg om noe helt annet? At det kan 

være noe annet, det er nettopp det Leonardo har fremstilt. 

45

XI. JOHANNES 

Fra venstre: Judas, Peter, Johannes, Kristus, Tomas 

Så kommer vi til Johannesvesenet. Hvis vi nå tenker oss disiplene 

tilbake til deres opprinnelige plasser, ville vi se Johannes stående ved siden 

av Kristus, eller bøyd mot Kristus. Da ville vi kunne se Judas ved siden av 

Johannes og så Peter. Det ville være den riktige rekkefølgen. Vi opplever 

en dramatikk som av kryssende klinger når Peters vilje trenger seg mellom, 

eller bak, og slutter seg til Johannes. Allerede dette, at ikke bare Johannes 

inntar Judas’ plass, men at også Peter delvis gjør det, er en overordentlig 

betydningsfull forening av krefter. Det er først og fremst Johannes man 

kan se på denne måten, men det er Peter som har hentet ham inn. Det er 

Peters verk. Så vil det vise seg hva dette har sammenheng med. 

Men la oss først betrakte Johannes. Vi kan ikke se på Johannes uten 

at vi samtidig har hans bror i tankene. Han sitter på den andre siden med 

armen utstrakt, det er Jakob. Det er de to vi pleier å kalle sebedeussønnene. 

De får bred omtale i de synoptiske evangeliene, de tre første 

evangeliene, når det skildres hvordan disiplene blir kallet. Dette er noe 

man legger merke til, og det er viktig å ha for øye, for vi beveger oss her 

inn i et kapittel av stor rekkevidde. Sebedeussønnenes far var fisker, og det 

fremgår av evangeliet at han hadde leiefolk. Det er tydelig at de ikke var 

fattige fiskere, de var på et vis velstående. Og nå blir de kallet av Kristus, 

de hører til blant dem som først mottok kallet. Dette står det ikke noe om 

i Johannesevangeliet. Her forutsettes på en måte at det allerede er skjedd 

og at disse to disiplene nå følger Kristus. Vi har for oss biografien til disse 

to disiplene som kom til å spille en helt avgjørende rolle. Det er over- 

46

ordentlig viktig å ha dette klart for seg, og jeg vil derfor gjerne gjengi deler 

av det evangeliet sier om disse biografiene og disse detaljene. En gang 

skulle disiplene gå inn i en landsby, en samaritansk landsby, for å forberede 

Kristi ankomst, men ingen ville motta dem. De ble avvist. Da sa de 

to brødrene: "Vil du vi skal byde ild fare ned fra himmelen og fortære 

dem, likesom Elias gjorde?" Her dukker det altså opp et eiendommelig 

ildmotiv som henviser til Eliasskikkelsen. Dette blir selvsagt avvist av 

Kristus. Han sier: "I vet ikke av hva ånd I er. For menneskesønnen er ikke 

kommet for å ødelegge menneskeliv, men for å frelse." Det interessante er 

at det virker som om disse to disiplene så å si hadde mottatt fullmakt fra 

Kristus til å nedkalle ild, for de hadde også fått nye navn slik som Peter. 

Forskjellen er bare at disse navnene er fortrengt eller glemt innen 

kristenheten. De ble kalt "tordensønner", "boanerges". 

Med dette er det hentydet til noe helt uvanlig, nemlig at de er 

uttrykk for en kosmisk kraft. Rudolf Steiner har gjort oppmerksom på 

denne kjensgjerningen i et foredrag. Det vil jeg gjerne gjenta for dere, for 

Johannesspørsmålet er en av de tre, store gåter som ennå gjenstår å løse. 

De to andre er spørsmålet om Kaspar Hauser og spørsmålet om Demetrius. 

Det er oppstått noen høyst eiendommelige oppfatninger om dette 

spørsmålet, så det er bra om vi her ser nøyere på hva det dreier seg om. I 

sin syklus om Markusevangeliet fra 1912 sier Rudolf Steiner: "Jeg gjør Dem 

bare oppmerksom på et enkelt skriftsted, det er mest iøynefallende i 

Markusevangeliet fordi dette er så enkelt og samtidig så omfattende. De 

husker at helt i begynnelsen av Markusevangeliet er det tale om utvelgelsen 

av de tolv og om de navnene som blir gitt og at disse to 

apostlene da kalles "tordensønner". Dette er ikke noe som man bare raskt 

kan lese forbi. Det er noe som man må gi nøye akt på når man vil forstå 

evangeliet. Hvorfor blir de kalt tordensønner? Fordi Kristus, for at de skal 

bli Hans tjenere, vil innplante i dem et element som ikke er av denne 

verden, som er kommet til denne verden utenfra. Det er evangeliet fra 

englers og erkeenglers riker. Det er noe helt nytt; og fordi det ikke lenger 

er nok å tale om mennesket, men om et himmelsk, overjordisk element, 

jeget; og fordi det er nødvendig å betone dette. Kristus kaller dem tordensønner 

for å markere at også de som hører Ham til, har en forbindelse til 

det overjordiske element. Dette måtte jo gå tapt fordi det er en helt annen 

som trer i forgrunnen, nemlig Peter, og fordi kristendommen var en 

religion av en slik beskaffenhet at den skulle inkarnere i og oppta fullstendig 

kontakt med det jordiske element. Av den grunn ble det ikke gitt 

akt på det store og uvanlige som er sagt her, “tordensønner". Det henger 

også sammen med at det lyner. Det er intet mindre enn det aller høyeste 

man ut fra hellenismen kunne si om et menneske, sønner av Zeus som 

legemliggjør lyn og torden. Da er det ganske naturlig, ut fra det som 

Kristus gjorde og ut fra det som karmisk er til stede i disse menneskene, at 

de kunne si noe slikt som: "Vil du vi skal byde ild fare ned fra himmelen 

og fortære dem?" 

47

Det foreligger altså et meget sterkt åndelig element som vil aktiveres. 

Så opplever vi noe usedvanlig, nemlig at brødrene fremsetter et slags 

krav, og det er ikke bare de som gjør det, men moren også. I Matteusevangeliets 

20. kapitel heter det: "Da gikk sebedeussønnenes mor til ham 

med sine sønner, falt ned for ham og ba ham om noe. Han sa til henne: 

”Hva vil du?” Hun sa til Ham: ”Si at disse mine to sønner skal sitte, den ene 

ved din høyre og den andre ved din venstre side i ditt rike.” Men Jesus 

svarte og sa: ”Dere vet ikke hva det er dere ber om. Kan dere drikke den 

kalk jeg skal drikke?” De sa til ham: ”Det kan vi.” Han sa til dem: ”Min 

kalk skal dere nok drikke; men å sitte ved min høyre og ved min venstre 

side, det tilkommer det ikke meg å gi noen, men det gis dem som det er 

beredt av min fader.” Da de ti hørte dette, ble de harme på de to brødre." 

I Markusevangeliet skjer noe lignende, men der er det ikke moren, 

der er det Jakob og Johannes selv: "De sa til Kristus: Mester, vi vil gjerne at 

du skal gjøre for oss det vi ber deg om.” Han sa til dem: ”Hva vil dere da at 

jeg skal gjøre for dere?” De sa til ham: ”Gi oss at den ene av oss må sitte 

ved din høyre og den andre ved din venstre side i din herlighet!” Men Jesus 

sa til dem: ”DereI vet ikke hva det er dere ber om. Kan dere drikke den 

kalk jeg drikker, eller døpes med den dåp jeg døpes med?” De sa til Ham: 

”Det kan vi.” Men Jesus sa til dem: ”Den kalk jeg drikker, skal dere drikke, 

og den dåp jeg døpes med, skal dere døpes med. Men å sitte ved min høyre 

eller ved min venstre side, det tilkommer det ikke meg å gi noen. Det gis 

dem som det er beredt.” Da de ti hørte dette, begynte de å harmes på 

Jakob og Johannes." 

Nå blir selvfølgelig dette skriftstedet også tolket på den skolemestermåten 

som jeg tidligere har nevnt med henvisning til moralisering. 

Det skjer når man stiller spørsmålet: Hva ble de andre disiplene harme 

over? Det er ikke umiddelbart klart. Ble de harme over dette freidige 

kravet? Men da må man si: Dette kravet ble fullstendig og utvetydig 

mottatt. Kristus har klart bekreftet at disse to disiplene skulle gjennomleve 

dåp og kalk, hva enn det måtte innebære. Han tar bare forbehold med 

hensyn til det som senere skal skje i Hans Faders rike, for det har han ikke 

myndighet til å bestemme. Hva var de andre disiplene oppbrakt over? Var 

det den grunnløse forstillingen om at det nå var to som ble fremhevet i 

uvanlig grad, eller var de faktisk opphisset fordi de to hadde fremsatt et 

slikt krav. Men når det så blir bekreftet, kan de jo egentlig ikke hisse seg 

opp. Det forekommer ofte i evangeliene at man må se meget nøye på det 

som foreligger, det kan ha en annen mening. Allerede av det, kan vi se at 

det er antatt noe uvanlig. 

Så ser vi da også at disse to disiplene hører til den indre krets 

sammen med Peter etter at Andreas har trått ut, og at de var med på alt 

som skjedde, de forskjellige begivenhetene, fremfor alt ved forklarelsen på 

berget hvor disse tre var med opp på berget og hvor de reagerte på svært 

forskjellig måte. Peter selvsagt på den måten han alltid reagerte. Han forsøkte 

å skue inn i lyset som viste seg, i lysskikkelsen. Han blir selvfølgelig 

blendet, det er noe han ikke klarer. Jakob, den ene sebedeussønnen, ligger 

48

på en måte på bakken, han kneler og skuer inn i jorden. Johannes har 

valgt en mellomting. Når vi betrakter nøyere, svever han halvveis. Han er 

altså allerede opptatt i et kraftfelt, i lysets kraftfelt hvor Kristi forklarede 

skikkelse befinner seg. Vi skal se enda litt nøyere på dette. Man ser altså 

her at sebedeussønnene spiller en stor rolle i de synoptiske evangeliene, og 

de er med helt til slutten, til Getsemane have. Vi kan se at dette er en biografi 

som på en måte er rettet mot det høyeste. Men vi opplever ikke 

fullbyrdelsen. Når det gjelde Jakob, heter det i Apostlenes gjerninger at 

han lider døden som martyr. Johannes opptrer senere i Apostlenes 

gjerninger sammen med Peter, selv om Johannesidentiteten for mange 

synes usikker. De opptrer sammen, de to som allerede her ved nattverden 

spiller en betydningsfull rolle. Med utgangspunkt i dette skriftstedet, var 

det ganske naturlig og selvsagt for kunstnerne, for malerne, å anbringe de 

to brødrene, sebedeussønnene, på høyre og venstre side av Kristus. Og slik 

er det også blitt hos Leonardo. Til venstre for Kristus er Jakob og til høyre 

for Kristus er Johannes. 

Dette skulle jo være noenlunde klart, men ved begynnelsen av det 

forrige århundre dukket det opp et spørsmål som kom til å spille en helt 

sentral og avgjørende og omveltende rolle ved antroposofiens fremvekst. 

Det skjedde da Rudolf Steiner gjorde rede for sin forskning omkring 

evangeliene og hvor spørsmålet om Johannesevangeliets forfatter dukket 

opp. Men først noe som også har forbindelse med dette: Kristus oppvekker 

Lasarus. Hvem var Lasarus? Det blir ikke sagt med rene ord. Lasarus 

omtales som den syke, unge mannen som bodde i Betania med sine søstre 

og som Jesus på et vis var forbundet med. Nå kom det klart frem at denne 

Lasarus-Johannes er forfatter av Johannesevangeliet, og det er ham det 

dreier seg om når det er tale om "ham som Kristus elsket". Dette motivet 

spiller en helt sentral rolle i Rudolf Steiners tallrike foredrag og utlegninger 

om Johannesevangeliet. Men spørsmålet er hele tiden blitt stående. Rudolf 

Steiner hadde en gang en samtale med prestene i Kristensamfunnet. Det 

var sent på året i 1924, og han tok opp forskjellige saker. Jeg vil gjerne 

lese for dere noe av det som ble sagt ved denne anledning. Dette var ord 

fra menneske til menneske, ikke en muntlig eller skriftlig presentasjon og 

heller ikke et resultat av åndsforskning, det var mer som en strøtanke. 

Noen spurte: ”Er den Johannes som omtales i de tre første evangeliene 

den samme som Lasarus. Er Lasarus en av sebedeussønnene?” Til dette 

svarte Rudolf Steiner: "Lasarus er Johannesevangeliets forfatter. Johannes 

var bare et navn han hadde i likhet med så mange av sine samtidige. Hva 

betød Johannes på den tid?" Legg merke til at han svarer ikke på spørsmålet 

med en gang. Men de ga seg ikke. De spurte en gang til: "Er Lasarus 

den samme som omtales som Sebedeus’ sønn?" Rudolf Steiner svarte med 

et motspørsmål: "Er det i det hele tatt slik at sebedeussønnene hørte til den 

indre krets av tolv?" 

I de synoptiske evangeliene blir disse disiplene helt entydig og uten 

tvil omtalt som tilhørende denne indre krets, ja det er de som danner den 

indre krets. De utgjør en vesentlig del av de tolv, av "stjernekretsen". Dere 

49

ser at det er det kosmiske motiv som bringes inn: ”i stjernekretsen, som 

Kristus så sitt vesen gjenspeilet i”, – det må dreie seg om en forveksling når 

det står slik i evangeliet. Vi må ikke undres over at det skjer forvekslinger, 

for apostlene kunne jo under de helt andre åndelige lover som hersket den 

gang til og med bytte fra et legeme til et annet. De tre disiplene i Getsemane 

hørte i alle tilfelle til den indre krets av tolv, og Lasarus hørte også til 

denne kretsen. Men slik man må forstå fremstillingen, var nettopp disse tre 

sentrale disiplene blant annet også sebedeussønnene. I de antroposofiske 

sammenhenger og i Kristensamfunnet har det på grunnlag av noe annet 

som Rudolf Steiner en gang sa, hvor han henviste til den rike unge 

mannen i forbindelse med Lasarus, utviklet seg noe som vel ikke er et 

dogme, men som på en måte er en akseptert oppfatning: Den rike unge 

mannen blir Lasarus-Johannes. Ut fra et tilsynelatende dilemma har det 

altså utviklet seg en forestilling om at Lasarus-Johannes ikke er sønn av 

Sebedeus. 

Nå er det jo slik at dette spørsmålet vil melde seg umiddelbart for 

enhver oppmerksom iakttaker foran nattverdsbildet. For han eller hun vil 

si til seg selv: Hvem er da denne Johannes som sitter der? Når, i henhold 

til den oppfatningen som i dag er utbredt i antroposofiske sammenhenger, 

er disiplen til høyre Lasarus-Johannes og ikke Sebedeus’ sønn, hvor finner 

vi da sebedeussønnen Johannes? Det har vært et i høy grad plagsomt 

spørsmål i årtier, for sebedeussønnen Johannes er faktisk forsvunnet. Men 

man kan slett ikke forestille seg at Johannes er forsvunnet. For han var til 

stede helt siste øyeblikk, slik vi også har hørt av Rudolf Steiner. Han har 

aldri manglet. Hvis man nå ikke antar en felles identitet for sebedeussønnen 

og Lasarus og sier: Det er sebedeussønnen Johannes som sitter der, 

hvor er så Lasarus, den Johannes som Herren elsket, som egentlig skulle 

være trykket til hans bryst? Nå har jo noen kommet på å si - det er jo 

interessant hva man kan finne på: De var jo egentlig til sammen tretten. 

Det er til og med skrevet en bok om det. Dette er kanskje interessant som 

spekulasjon, men Rudolf Steiner sto foran nattverdsbildet og har talt store 

og betydningsfulle ord om det. Han har aldri sagt noe om at en av 

disiplene mangler. I denne sammenhengen må jo tallet tolv ha betydning 

som urbilde. Man kan naturligvis si at i virkelighetens verden skjer stadig 

endringer, og selve spørsmålet er overflødig. Visst kan man si det, men 

dermed går man utenom et prinsipielt problem. Emil Bock, som har gitt 

sine betraktninger over evangeliene i storslagne skildringer, har i sin første 

versjon beskrevet disse sammenhengene på en måte som faller identisk 

sammen med det som vestens teologi har frembrakt. For selvsagt har 

vestens teologi, først og fremst den katolske, beskjeftiget seg med dette 

spørsmålet i ikke bare 10 eller 20 eller 100 år, men i meget lengre tid. Til 

slutt er man kommet til følgende resultat: Dette evangeliet er skrevet av 

sebedeussønnen som den gjenoppstandne Lasarus. Oppfatningen er at 

sebedeussønnen blir Lasarus, og blir dermed også Johannes evangelisten. 

For å underbygge det syn at den rike unge mannen og Lasarus var den 

samme, har man i antroposofiske kretser blant annet hevdet at en som er 

50

sønn av en fisker kan jo ikke skrive et slikt evangelium som knytter an til 

det høyeste i gresk filosofi med prologen: "I begynnelsen var Ordet..." 

Dette er så sammen med andre argumenter gjort gjeldende med stor 

styrke. 

Dette bringer inn et meget vesentlig spørsmål. Peter var også en 

enkel person, men han ble ikke desto mindre til en ledende skikkelse av 

betydelig format og ga inspirasjon til et evangelium, Markusevangeliet. 

Det vi kan se, er den kraft til å forvandle mennesker som utgikk fra Kristus. 

Av sitatet fra syklusen "Markusevangeliet" får vi vite at Kristus har tiltenkt 

sebedeussønnene denne kosmiske kraften. Standpunktet er derfor egentlig 

ikke holdbart. Men man kan også betrakte denne gåten fra en annen 

synsvinkel. Det skal jeg si mer om, men la meg først innskyte noe annet: 

Ethvert menneske blir født her på jorden og er til å begynne med et helt 

enkelt jordisk menneske. Selvsagt viser mange allerede som barn noe 

storslagent, en viss begavelse, men hos andre ser man det mindre. Da blir 

man overrasket over hva som blir av dette mennesket. Selv om man 

vanligvis går ut fra at fiskere ikke er rike, er det på ingen måte utelukket at 

denne fiskersønnen kom fra en ansett familie, en velstående familie – og at 

han gikk over til å bli en Johannes. Det er så absolutt mulig. Man ser av 

denne biografien at det er noe spesielt med sebedeussønnene. Kanskje skal 

vi se nøye på det en gang til. Vi har altså disse to brødrene, og om den 

ene kan vi si at han er en typisk tordensønn mens den andre er sønn av 

lynets kraft. Man kan se det slik. For det er jo ikke torden uten at det er 

lyn, lynet er på en måte kraften bak tordenen, slik som Zeus slynger 

lynstrålen. Vi kan altså forestille oss at her er det et anlegg, eller vi kan til 

og med se det. Den ene representerer tordenens kraft, den andre lynets. 

Hva vil det si i menneskelig sammenheng? Hos mennesket forvandles 

torden til ord, lyn forvandles til tanker. Vi snakker om en tanke som slår 

ned som et lyn, der har vi i det minste ett viktig perspektiv. Men fremfor 

alt ser vi hvordan dilemmaet er oppstått, og egentlig er forblitt uløst, så 

lenge vi fastholder at det bare er den rike, unge mannen som ble Lasarus. 

Men dermed har man, når vi tar i betraktning det som jeg har sitert 

fra Rudolf Steiner, egentlig slått vrak på de synoptiske evangeliene der vi 

finner utførlige skildringer av sebedeussønnene. For Johannes er forsvunnet, 

han er ikke lenger til stede ved nattverden. Hvis man sier at der 

er Lasarus-Johannes, den forvandlete, rike, unge mannen, må man også si 

at sebedeussønnen ikke finnes. Og da må man virkelig stille spørsmålet om 

det i det hele tatt finnes noe svar på dette. Jeg vil gjerne tilføye at jeg tror 

Rudolf Steiner ville vært lite begeistret for at disse uttalelsene, som falt 

under en samtale, blir systematisk brukt på denne måten. Han har sågar i 

sine åndsvitenskapelige fremstillinger og resultater sagt noe som jeg tror 

må betones meget sterkt i vår tid. Han har til stadighet sagt: "Kontroller 

det jeg sier." Han har også sagt: "Når det oppstår autoritetstro i rosenkreuzersammenhenger, 

er dette det verste som overhodet kan skje." Så vi 

er helt fra begynnelsen blitt oppfordret til å ta stilling til det som han har 

sagt. Jeg må tilføye enda en forklaring. Hva var det egentlig det dreide seg 

51

om da Steiner kom med denne merkverdige setningen: "Er det i det hele 

tatt slik at sebedeussønnene hørte til den indre krets av tolv?", Steiner 

hadde selv vist til den enorme betydning av de navnene. 

Vi kan se at Rudolf Steiner, etter hvert som han levde, fokuserte på 

Johannesevangeliet i stadig økende grad. Dermed kom de andre evangeliene 

etter hvert mer i bakgrunnen. Han var seg kanskje ikke lenger helt 

bevisst hva som fantes der, og det var ikke lenger vesentlig for ham. Jeg 

har beskrevet i Rafaelforedragene hvordan Rudolf Steiner, i tilknytning til 

Hermann Grimm, hadde fremlagt et bestemt syn på noen av skikkelsene, 

de ”mellomskikkelsene” i Rafaels "Atenerskolen". Han nevnte ikke med ett 

ord at Goethe i sin fargelære hadde gitt begge disse skikkelsene en storslagen, 

riktig og sentral omtale i Platons og Aristoteles’ ånd. Det hadde 

Rudolf Steiner fullstendig fortrengt, han sa ikke et ord om det selv om det 

nettopp var de naturvitenskapelige skrifter – spesielt fargelæren – han 

hadde beskjeftiget seg med. Jeg nevnte Emil Bock. Det ble jeg ikke helt 

ferdig med. Han har altså benyttet den versjonen hvor døperen Johannes’ 

vesen på en måte svevet over kretsen av de tolv, slik Rudolf Steiner har 

skildret det. Nå må vi i tillegg vise til en eklatant selvmotsigelse med 

hensyn til det som Rudolf Steiner har sagt. Han har stadig fremhevet 

hvordan døperen Johannes svever over kretsen av de tolv. Da svever han 

også over sebedeussønnene, og slik har han inkarnert mer og mer. Jeg skal 

ikke lese opp her det som Emil Bock har skrevet om dette, men i den 

første av sine betraktninger over evangeliene har han beskrevet hvordan 

denne kretsen ble stadig engere, hvordan den ble konsentrert om de tre 

sentrale disiplene og til slutt fant plass i sebedeussønnen Johannes. Slik ble 

det fremstilt. Boken er fortsatt å få kjøpt som Emil Bocks evangeliebetraktninger, 

som senere er kommet i trykket utgave etter at de til å 

begynne med bare var mangfoldiggjort. Men Emil Bock har senere fjernet 

seg fra denne første versjonen og har i sitt verk „De tre årene“ gitt en helt 

annen fremstilling. 

Umiddelbart har det en plausibel årsak, for selv om vestens teologi 

har konkludert at Sebedeus’ sønn er Johannesevangeliets forfatter, ville 

folk flest aldri kunne forstå det. Det er egentlig vanskelig å forestille seg 

når man studerer evangeliet nøye. Det som skjer, og omgivelsene rundt 

Lasarus-Johannes og de to søstrene i Betania, synes ved første øyekast ikke 

å ha noe å gjøre med fiskerens sønner. Man finner noe som er helt annerledes 

og som man ikke kan tenke seg har med Johannes, fiskerens sønn, å 

gjøre. Hvor finnes løsningen på denne store gåten som umiddelbart er til 

stede når man betrakter nattverdsbildet? For, som De ser, Leonardo har 

heller ikke malt tretten disipler. Og han har helt sikkert støtt på spørsmålet. 

Er Rudolf Steiners ord, som jeg gjenga før, et kompromiss? Etter det 

grunnleggende som han før har sagt om verket er dette utelukket. Man 

kan ikke forestille seg at en beboer fra andre verdener ved synet av dette 

bildet ville slutte at det dreier seg om et stort kompromiss, at noe er feil, 

at noen har jukset med hensyn til enten sebedeussønnen eller Lasarus- 

Johannes. Man har latt den ene av de to forsvinne. Det er fornuftsstridig. 

52

Noen har bedt meg om også å si noe der jeg ikke taler ut fra et 

esoterisk område eller okkultisme. Det kan man vel kanskje også gjøre 

innimellom. De har undret seg over at jeg holder meg bak pulten hele 

tiden. Ifølge Rudolf Steiners anvisninger burde jeg gjøre det for at 

tilhørerne skulle ha en viss beskyttelse mot hele min skikkelse. 

Det er jeg fullstendig enig i. Men i dette tilfelle er det ikke noe 

okkult eller esoterisk jeg skal formidle, mitt utgangspunkt er fenomenologisk 

- det som åpenbart fattes fenomenologisk - og sunn fornuft. For å 

finne løsningen til disse spørsmålene, må man betrakte evangeliene som en 

helhet. Det skjer lett at man bare griper deler av helheten. Dersom man 

forholder seg til det som dere har hørt som aforistiske bemerkninger fra 

Steiner og binder seg til det, fører det lett til at man stiller spørsmål ved de 

første evangeliene og det de sier om sentrale vesener. Da kan man ikke si 

noe mer i det hele tatt, for da er bare Johannesevangeliet igjen. Denne 

tendensen finnes i mange kretser. Men betrakter man evangeliene som 

helhet, vil man legge merke til noe helt spesielt. Man vil se at det eksisterer 

en utvikling. På den ene siden belyser evangeliene noe fra fire forskjellige 

sider. Det finnes jo flere evangelier, men det er bare disse fire som er 

kanonisert. Øst, vest, nord og syd – det er også de fire viktigste retninger. 

Det er et rom-aspekt. 

Men i evangeliene finnes også tidsaspektet, og det henger sammen 

med menneskets hele vesenhet. Vi har sett på Matteusevangeliet, og når 

man betrakter det, ser man at det knytter seg sterkt an til den historiske 

fortid, og til menneskene. For eksempel begynner ættetavlen i Matteusevangeliet 

med mennesket Abraham, ikke med Guds sønn slik som i 

Lukasevangeliet. Det foreligger altså et ganske sterkt, jordisk-menneskelig 

element. Se på bergprekenen som inneholder de viktige anvisningene for 

hvordan vi forholder oss, alt om hvordan mennesket kan og skal finne seg 

til rette i den jordiske verden, hva det skal følge og strebe etter. Det er 

noe som henvender seg til det jordiske, materielle mennesket, til det 

historiske mennesket, til legemligheten og alt som henger sammen med 

den. 

Går vi videre til Markusevangeliet, kommer vi egentlig til det 

kosmiske evangeliet. Der er det forsøk på å skildre det som vi kan kalle 

kosmiske livsimpulser. Det begynner allerede med Johannesdåpen hvor 

den kosmiske kristusånd stiger helt ned og inkarnerer fullstendig i Jesus av 

Nasaret. Her er ikke tale om jordisk fødsel og slekters gang. At det omtaler 

forskjellige skikkelser som opptrer ganske flyktig, som for eksempel den 

unge mannen som flyktet og bare hadde et klæde om seg, er også del av 

Markusevangeliets gåtefulle innhold. Naturligvis kan ikke menneskets 

livslegeme eller eterlegeme beskrives gjennom evangeliet, men det er en 

ganske sterk tendens til anslutning til de kosmiske livskrefter. 

Går vi enda videre, til Lukasevangeliet, kommer vi til en beskrivelse 

av menneskets sjel. Det er juleevangeliet hvor menneskehetens ursjel, det 

nataniske jesusbarn, står helt i sentrum. Det er også på en måte det 

kvinnelige evangelium, det sjelelig-astrale element brettes ut foran oss. Og 

53

i det følgende evangeliet, Johannesevangeliet, krysses så en helt 

avgjørende grense, nemlig grensen til ånden. Vi vet at der finner vi ofte 

disse ordene uttalt: "I er nedenfra, jeg er ovenfra". Gjennom hele 

Johannesevangeliet legger vi merke til, så å si ved ordene "Jeg er" hvordan 

blikket hele tiden er rettet mot menneskets individualitet, at det er et helt 

annet aspekt som benyttes. Derfor har kristenheten alltid hatt vanskeligheter 

med Johannesevangeliet, helt fra begynnelsen. Det er ikke et nytt 

fenomen som vi betrakter her, det har alltid vært uhyre vanskelig for 

teologene å sette Johannesevangeliet i forhold til de synoptiske 

evangeliene. Nettopp på dette punkt spørsmålet er: Er det ennå mulig å få 

øye på denne sammenhengen, eller rakner den ved nøyere betraktning? Vi 

vil yte et lite bidrag her og nå for å løse det spørsmålet som reiser seg med 

hensyn til sebedeussønnen Johannes. Det er en terskel som overskrides. 

Nå vil vi forsøke å forestille oss at vi beskriver et menneske ut fra 

de fire aspektene. Det er ikke noe problem. Det jordiske aspekt er åpenbart. 

Et menneske har en viss høyde, det veier så og så mye osv, og det er 

aktivt med dette og hint. Det er ikke vanskelig. Men så kommer vi til neste 

aspekt. Hvordan forholder det seg med personens livsstruktur? Umiddelbart 

er dette en sak for legene. Når noen oppsøker legen, må denne fra 

første øyeblikk interessere seg for hvordan det forholder seg med livsstrukturen. 

Er den sunn, i den forstand at formen er som den skal være? 

Oftest er formen knyttet til tidens løp, for det er en rytmisk sammenheng 

der. I alle tilfelle ville det være en god ting om legen hadde pasientens 

livslegeme for seg når han begynner å uttale seg eller tenker på å stille en 

diagnose. Det går an å beskrive forskjellige mennesker på den måten også. 

Rudolf Steiner har en gang forklart dette på en praktfull måte: Man kunne, 

når man har et menneske foran seg, suggerere bort dette menneskets 

fysiske legeme så man overhodet ikke ser det, så det slett ikke eksisterer. 

Da ville man faktisk iaktta personens livslegeme. Det ville kanskje ikke 

alltid være så behagelig. Det er i alle fall mulig. 

Så kunne vi gå et skritt videre og beskrive menneskets sjel. Det er 

umiddelbart mye lettere, for vi opplever et menneske ved dets antipatier 

og sympatier. Det har sin skjebne som henger sammen med det sjelelige, 

det har sine tilbøyeligheter og aversjoner og endelig har det sitt karma, sin 

skjebne. Allikevel ville beskrivelsene av forskjellige mennesker falle svært 

ulikt ut. Man kan godt tenke seg at man prøvde det en gang. Beskrivelsene 

av de enkelte mennesker ville være ulike, men de ville allikevel være like 

for så vidt som det er noe man kjenner igjen, man kan påvise noe felles. 

Dette endrer seg radikalt når man overskrider terskelen til det åndelige og 

vil beskrive menneskets individualitet. Umiddelbart forholder det seg slik 

med hensyn til individualiteten – og slik har Rudolf Steiner også beskrevet 

det – at man ser ikke noe i det hele tatt. Der hvor jeget befinner seg, ser 

man bare tomt rom. Man ser ingen ting. Man må først på en måte ta tiden 

til hjelp, for menneskets biografi er et vesen som har sitt forløp i tiden. Der 

uttrykker individualiteten seg, i rommet kan man til å begynne med ikke 

observere noe. I alle fall ville man, hvis man gikk mer radikalt til verks, ha 

54

foran seg et menneske som man kanskje ikke ville gjenkjenne i det hele 

tatt. 

Når noen virkelig inntar et åndelig ståsted og vil beskrive et annet 

menneske som det ellers kjenner godt, kunne resultatet bli en beskrivelse 

som ikke er til å kjenne igjen. Jeg håper dere kan følge meg her. Og man 

måtte i så fall også beskrive en helt annen omgivelse. Kanskje er det slik at 

det mennesket som man er sammen med, som man er gift med, slett ikke 

tilhører en selv, slik som barn kan si om sine foreldre: De der er slett ikke 

mine foreldre. Ja, men hvor er foreldrene da? De er eventuelt et helt 

annet sted. Dere forstår hva jeg mener, det som omgir jeget, eller individualiteten, 

er kanskje noe helt annet enn man umiddelbart er i stand til å 

oppfatte sjelelig. Og det er det som skjer ved overgangen til Johannesevangeliet. 

Derfor blir alt annerledes der. Det er et helt annet bilde som 

oppstår. Og så kan man eventuelt betrakte det slik – jeg har forsøkt å 

beskrive det så nøytralt som mulig for dere for at dere selv skal oppleve 

spørsmålsstillingen – man kan si det slik, at det som skildres i de første 

evangeliene med hensyn til sebedeussønnene er naturaspektet, det 

jordiske, fysiske aspekt når det gjelder det som vi kan se på en helt annen 

måte i Johannesevangeliet. Der fremstår Lasarus-Johannes av sebedeussønnen 

Johannes gjennom en forvandling, gjennom en spesiell tilknytning 

til Kristus. Med dette vil jeg på ingen måte utelukke den rike, unge mannen. 

Han kan til en viss grad stå som en slags imaginasjon og bringe til 

uttrykk det som henger sammen med denne individualiteten. Grunnlaget 

er at han har brakt med seg stor rikdom og gjennom denne rikdommen er 

han henfalt til sykdom og er i en offerprosess som henger sammen med 

den. Det er ingen liten ting å være den som Gud elsker, eller omvendt, å 

ha et spesielt forhold til Ham. Nå skal jeg avslutte dette temaet, slik at 

dere med god samvittighet kan se at begge disse skikkelsene er å se i den 

ene, i det minste når det gjelder nattverdsbildet. 

Men nå vil jeg skildre det siste av det som Leonardo har fremstilt på 

denne enestående måten. Dere vil sikkert spørre hvordan det forholder 

seg med den stjernekraften som opprinnelig fantes hos Johannes. I det ytre 

er han usynlig for oss der han sitter, enten rett som et lys for seg selv eller 

lent mot Kristus. Vi antar at det er det første. Han sitter helt rolig, for han 

har selv opplevet å bli gjenoppvekket. Det gjør ikke ham noe at Kristus 

gjennomgår døden, for det har han selv opplevet. Derfor sitter han helt 

rolig til han i sin litt ekstreme ro blir forstyrret av Peter. Slik han sitter der, 

forestiller han en kraft som på en måte utfyller Peters kraft, nemlig den 

vertikale kraften, kraften til å heve seg – heve seg til ånden – eller omvendt, 

til å trenge ned i dypet, fordype seg, til å stige opp og stige ned. 

Det er stenbukkens kraft. Vi vet hvordan stenbukken klatrer i fjellet og 

nyter utsikten fra dets øverste topp. Det er i seg selv et vidunderlig skue, 

men enda mer vidunderlig er det når stenbukken springer over en smal 

kløft og er i stand til å beregne på forhånd hvor mange tiendedels 

sekunder den kan bli stående på en smal hylle og utføre det utrolige 

kunststykke å klatre nesten loddrett nedover. Stige opp og stige ned; 

55

kraften som fører oppad til den åndelige verden fører også ned til den 

jordiske verden og videre ned til en verden under oss. 

Nå er det slik med Johannes at vi må begynne med å stille oss rent 

fenomenologisk til en kjensgjerning som vi allerede har møtt i forbindelse 

med tvillingenes mysterium. Vi kan bare forstå Johannes’ vesen når vi har 

en klar forestilling av hvordan han alltid fremstår som en dobbelthet. 

Alltid når Johannes nevnes, må man stille spørsmålet om hvem det er tale 

om her. Er det døperen eller evangelisten, hvem er det egentlig som er 

ment? Spørsmålet dukker allerede opp i prologen til Johannesevangeliet: 

"Det fremsto en mann, utsendt fra Gud." Ja, hvem er det? For evangelisten 

Johannes er vitne, slik også døperen er vitne. Vi ser hele tiden en vedvarende 

dobbelthet: Dobbeltheten Sebedeus’ sønn Johannes og Lasarus- 

Johannes; Lasarus-Johannes med dobbeltnavn; dobbeltheten knyttet til 

forfatteren av evangeliet og apokalypsen, for teologene har ofte hevdet at 

skriftene egentlig stammer fra to forskjellige mennesker. Hva er det vi står 

overfor? 

Vi har for oss en vesenhet hvor dobbeltheten foreligger ferdig 

utformet – noe den ikke er hos oss – nemlig slik at det vi ville kalle vår 

dobbeltgjenger, ikke er dobbeltgjenger i vanlig forstand, men et annet, 

fullstendig menneske. Det hører med til Johannes, det er hans hemmelighet. 

Hvordan er det da kommet til det som nå har utspilt seg i kretsen av 

de tolv? Johannes har en evne som rager inn i fremtiden. La oss ta for oss 

Rudolf Steiners vidunderlige ordspråk i de kosmiske stemninger, ordspråket 

om stenbukken: "Det som kommer, hviler på det som var, / Det 

som var, fornemmer det som kommer, / For sterkere væren i nuet". Der 

har vi allerede fått introdusert motivet. Mennesket må først forlegge 

rommets høyder og dybder til tiden, for dets biografi har sitt forløp i 

tidens strøm. Og denne forbindelsen med fremtiden er karakteristisk for 

ham som vi nå må omtale som apokalyptikeren Johannes. 

Johannes har selvfølgelig tydelig sett hva som foregikk i disiplenes 

krets, nemlig at Judas var der og at tiden for forræderi nærmet seg. Han 

spurte også Kristus hvem som ville begå forræderiet. Han var innviet i 

hemmeligheten. Og nå har han i dette andre mennesket utformet noe 

annet enn stenbukkens utslagskraft. For øvrig hadde han fødselsdag 27. 

desember, og ifølge astrologisk tidsregning er det i stenbukkens tegn. Nå 

har han på forhånd grepet en annen stjernekraft gjennom det apokalyptiske 

viljeselementet som fantes i ham. Han har forvandlet 

skorpionen til ørnens stjernekraft. Idet Judas nå trekker seg ut, inntar 

Johannes, som ørn, plassen etter ham. Se nøye på bildet. Det er nøyaktig 

det Johannes gjør. Selvsagt er det Peter som beveger ham – det er et 

samarbeide – men Johannes er egentlig der hvor Judas sitter. For når 

Johannes igjen retter seg opp, eller finner sin plass ved Herrens bryst, frigir 

han igjen plassen etter Judas. Så når man ser reelt åndelig, har kretsen av 

disipler aldri vært undertallig. Idet Judas trådte ut, trådte Johannes inn i 

han sted og ble ørn. Derfor har menneskene i tidlig, urkristen tid tilordnet 

Johannes ørnen som et av de fire dyr, han har alltid ørnen ved siden av 

56

seg. Man kunne si at det kunne også vært skorpionen. Nei, det er ikke 

skorpionen, for skorpionen trådte ut og i dens sted trådte ørnen gjennom 

Johannes. 

Det er meget viktig at man har disse sammenhengene klart for seg 

når man betrakter "Nattverdsmåltidet" og at man forholder seg til dette 

spørsmålet som Rudolf Steiner med henvisning til Johannesvesenet anså 

som ennå ikke oppklart. Vi ser at spørsmålet på ingen måte er besvart ved 

sitatene foran, de gir tvert imot opphav til nye, fruktbare spørsmål. Men 

vi er, kanskje, kommet et skritt videre mot et svar. 

57

X I I. JAKOB DEN ELDRE 

(MAJOR) 

Fra venstre: Kristus, Tomas, Jakob den eldre, Filip 


Nå må vi rette blikket mot den andre broren. Han fremstår som 

hemmelighetsfull for oss, for bortsett fra den ytre omstendighet at han er 

en sebedeussønn og har vært med på det hele, vet vi nesten ikke noe om 

ham. Men kanskje hjelper det å vite at sebedeussønnen Johannes har 

overtatt logosdelen, tordendelen, og således forvandlet disse kosmiske 

krefter til ord i betydningen Logos: “I begynnelsen var Logos", og at også 

broren bar tordenkreftene i seg, de ennå ikke modne tankekreftene. Nå 

finnes det et velkjent bilde av Rafael, Forklarelsen. Jeg har allerede vist til 

det. Der har han fremstilt sebedeussønnen Johannes nøyaktig slik som man 

tradisjonelt viser evangelisten Johannes. Men først og fremst er den andre 

broren, Jakob, fremstilt slik at hans blikk faller på jorden, han blotter hodet 

og ser på jorden. En kjent forsker, Cecil Gould har i sin bok Leonardo 

The Artist and Non-Artist 6 sagt noe om nattverdsbildet, nærmere bestemt 

om skissen til Jakob som nå er i Windsor. Han beskriver Jakobskikkelsen, 

6 Graphic Society, New York 1975 

58

hvordan han brer armene ut og betrakter intenst det som foregår i midten. 

Han skriver som følger: Han kan ikke fri seg fra inntrykket av at dette er 

Leonardo som ung. Man kan jo si at dette er en interessant formodning. 

Finnes det en dypere bakgrunn for den? Det gjør det. 

Hva er det så han gjør på nattverdsbildet, denne sebedeussønnen 

Jakob, bror til Johannes? Det ligner svært på Rafaels fremstilling av den 

samme individualitet. Han ser med forundring på det som skjer ved 

bordet, på transsubstansiasjonen, på forvandlingen. Han ser altså på selve 

stoffet – det er det ingen andre som gjør – og derved vises et vidunderlig 

vesenstrekk hos Jakob. Dette vesenstrekket fremtrer umiddelbart når man 

ser hen til Leonardos beretning om hvordan han som ung under lek bega 

seg inn skogen. Der fikk han se en mørk jordhule, og de forskjelligste 

vesener kom ut av den. Dette ble til en karakteristisk initialopplevelse for 

Leonardos vesensart. Da han kom hjem, malte han denne opplevelsen på 

et fatlokk som faren hadde gitt ham. Faren solgte dette tidlige kunstverket, 

trolig for ganske mange penger. Denne jordhuleopplevelsen gikk igjen i alt 

som Leonardo foretok seg. Hvis man kan si at det som Rafael malte, var 

noe solaktig som kom fra lysende områder, så kan man si om Leonardo da 

Vinci at han malte ut fra jordens områder, ut fra det dunkle og i møte 

med solen. 

Således har vi, her ved det at hans vesen var til stede ved måltidet, 

en meget vidtrekkende henvisning til hvorfor nattverden saktens kunne bli 

malt slik av ham. Og da kommer vi dessverre til å måtte snakke om en sak 

som virkelig fordunkler på sørgelig måte. I mange antroposofiske kretser 

rundt omkring i verden er det oppstått en merkverdig oppfatning av at 

Leonardo hadde vært Judas i en tidligere inkarnasjon. Det er så grotesk at 

man nesten ikke tør å snakke om noe slikt. Men når det har dukket opp 

mange steder, til og med i litteraturen, må man snakke om en utrolig 

forvirring. Det er selvsagt også slik, at i forvirringen er det også noe sant. 

For Leonardo dro til Milano der den dunkle "Il Moro" fra familien Sforza 

hersket. Denne noe tvilsomme herskeren gjorde for Leonardo det som 

Julius den annen gjorde for Rafael, han skapte rom for Leonardo til å male 

"Nattverden". Allerede det at Leonardo reiste nordpå til denne byen, som 

ikke var en strålende by som Firenze eller Roma, var på en måte å gå 

foran i retning av den kommende europeiske industri som kom til å føre 

med seg mange mørke sider. Man kan si at han virkelig bega seg inn på 

ahrimansk område, ved siden av det faktum at han en tid også hadde 

kontakt med den skrekkelige pavesønnen Cesare Borgia og reiste omkring 

med ham. Så nærheten til Judas var der. Det er helt klart, det kan man 

fornemme. Men der må man også si stopp. Kristus var også meget nær til 

Judas, man han hadde ikke noe av Judas i seg, annet enn at han hadde 

kallet ham. Så selvfølgelig var det knapt noen som var så nær det onde 

som Leonard da Vinci. Men å mene at Judas skulle være i stand til å male 

det som Leonardo malte og, kan vi si, løfte menneskene opp mot lyset – 

slik det skjer på en så enestående måte i arbeidene til Leonardo – denne 

59

legningen kan man vanskelig forestille seg forelå hos Judas. Det er en helt 

annen skjebne, men det skal jeg ikke gå nærmere inn på her. 

Hva er det for en kraft som nå åpenbarer seg. Hva er det for en 

opplevelse, fra hvilket område i stjernene kommer det som Cecil Gold 

mener når han sier at han kan ikke fri seg fra inntrykket av at maleren har 

fremstilt seg selv. Det ville også løse mange gåter. Hva er det for en kraft? 

Det er den kraften som preger vår tid, fiskenes kraft, forbauselsen, som her 

kommer til uttrykk i denne vidunderlige, vidt utstrakte geberden. Det er 

begynnelsen til all tenkning. Han betrakter forvandlingen av det jordiske 

med den største forbauselse, nøyaktig slik Leonardo gjorde i alle sine 

arbeider. Han var altså helt og holdent forbundet med hele dette området, 

og det er den samme kraft som vi i dag står inne i. Fiskenes kraft er 

nemlig stjernekraften som virker i materiens forvandlingsprosess og som 

har fulgt oss på mange av kulturens og sivilisasjonens områder siden Leonardos 

tid – det 15. århundre. Det er det store oppbruddet som Leonardo 

har forutsett og fremstilt i sitt verk. Men for at det skal bli riktig, må man 

også tilføye at vannmannens kraft allerede kommer oss i møte fra fremtiden. 

Den hører også til vår tid. Vi finner ro ved fiskenes kraft, den er 

grunnlaget vi står på. Men i vår bevissthet kommer allerede den andre 

stjernekraften oss i møte. Det kan dere se fremstilt i apokalypsen, i den 

store visjonen om tronen. Det er dyret som snart vil komme. 

60

AVSLUTNING 

Det er høye stjernemakter vi har hatt å gjøre med i disse betraktningene. 

Selvsagt er det bare et lite bilde, et avtrykk, som vi opplever i 

vårt vesen. Men nettopp når vi kan betrakte kristendommens fødsel, 

impulsen som Kristus kom med til menneskene og som kan sammenfattes 

med ordene: "Himlenes rike er kommet nær", nettopp da kan vi bemerke 

at det som ennå finnes i mennesket av himmelsk natur, av stjerneartig 

vesen, på en måte ropes ut, og det oppstår spesielle opplevelser. Det var 

faktisk et sjokk som ble utløst av nattverdsbildet da det var ferdig ved 

slutten av det 15. århundre. Det er dessuten som en styrelse at vi her kan 

gi et bidrag til kulturen i dag. Disiplenes opplevelse av Kristus kommer til 

uttrykk på en spesiell måte, det har vi sett her. Det nye ved det var at disse 

åndelige opplevelsene slo igjennom helt inn i det fysiske, i det legemlige, 

og at reaksjonene lot seg avlese i det legemlige. Det var virkelig et ganske 

enormt skritt i menneskehetens bevissthetsutvikling som brøt frem og på 

forunderlig vis var forbundet med det onde. 

61

Harald Falck-Ytter 

Harald Falck-Ytter ble født i 1927 i U.S.A. av norske foreldre og 

vokste opp i Canada, Tyskland og Norge. Han ble viet til prest i 

Kristensamfunnet i 1953 og arbeidet deretter som prest i Oslo fra 1955-58. 

Etter et kort opphold i Nurnberg, ble Harald Falck-Ytter utsendt til Esslingen 

ved Stuttgart. Der var han med på å bygge en kirke som ble innviet i 1964. 

Samme høst flyttet familien til Danmark. Inger Carlsen var blitt viet til prest 

året før, og sammen var de med i å grunnlegge Kristensamfunnet i 

Danmark høsten 1964. Til denne utsendelse hørte også med å besøke 

Gøteborg og eventuelt Oslo. I 1969 flyttet Harald Falck-Ytter til 

Heidenheim og var med på å bygge en kirke der. Etter noen år flyttet 

familien til Ludwigsburg ved Stuttgart og for tredje gang var han med på å 

bygge en ny kirke. 

Ved siden av arbeidet i de forskjellige menighetene, skrev han noen 

bøker. Mest kjent er „Das Polarlicht“ som utkom i tredje opplag 1999 og er 

blitt oversatt til flere språk. Andre bøker er „Raphaels Christologie“, 

„Kosmos und Apokalypse“, „Kalevala“ og „Eurythmie-Tierkreis-Kalender“. 

Harald Falck-Ytter døde 4. desember 2006, 79 år gammel. 

62

LEONARDO DA VINCIS ”NATTVERDEN” - Die Christengemeinschaft

Create successful ePaper yourself

Delete template?

Save as template?